Konstantin den store var keiseren som gikk over til kristendommen, ga kirken rett til å eksistere åpent, og bygde de første store kirkene i Roma. Han styrte fra 306 til 337. I Roma kan du fortsatt se sporene etter ham på en dag: triumfbuen ved Colosseum, restene av kjempestatuen hans på Kapitolhøyden, basilikaen han fullførte på Forum og katedralen han ga paven ved Lateranet.
Det som gjør ham viktig for en reisende, er ikke teologien, men at han skapte det Roma du går rundt i. Før ham møttes de kristne i private hus og begravde de døde i katakombene utenfor byen. Etter ham fikk de basilikaer bygget med keiserens penger, og byens tyngdepunkt begynte å flytte seg fra Forum og templene til kirkene. Sporene ligger spredt over hele sentrum, og de fleste av dem er gratis å se.
Hvem var Konstantin?
Konstantin ble født på slutten av 200-tallet i dagens Serbia, sønn av en offiser som steg til keiser. Romerriket var da delt mellom fire herskere, en ordning keiser Diokletian hadde innført for å styre et rike som var for stort for én mann. Det var også Diokletian som satte i gang den hardeste forfølgelsen av de kristne, fra 303: kirker ble revet, skrifter brent, og de som nektet å ofre til gudene, ble straffet.
Da faren døde i York i 306, utropte soldatene Konstantin til keiser. De neste årene gikk med til borgerkrig om hvem som skulle sitte igjen med makten, et mønster som går igjen gjennom hele Romerrikets historie. For Konstantin var den avgjørende motstanderen Maxentius, som holdt Roma.
Slaget ved Den milviske bro
Den 28. oktober 312 møttes hærene ved Ponte Milvio, broen der Via Flaminia krysser Tiberen nord for byen. Konstantin vant, Maxentius druknet i elva, og Konstantin red inn i Roma som eneste hersker i vest. Broen står fortsatt, ombygd mange ganger, og er i dag et populært sted for studenter og aperitivo. Av broene i Italia er det få som har endret mer av historien.
Før slaget skal Konstantin ha sett et tegn. De to samtidige kristne forfatterne som skrev om det, forteller historien ulikt: den ene om en drøm der han ble bedt om å sette Kristus-monogrammet på skjoldene, den andre om et kors på himmelen med ordene «i dette tegn skal du seire». Hvor mye som er senere pynt, er umulig å avgjøre. Det sikre er at Konstantin selv tilskrev seieren kristendommens Gud, og at han handlet deretter.
Visste du? Piero della Francescas fresker i San Francesco i Arezzo viser Konstantin som sover i teltet sitt natten før slaget, med en engel som kommer inn ovenfra. Det er et av de første nattbildene i europeisk maleri.
Buen ved Colosseum
Senatet reiste en triumfbue for seieren, og den ble innviet i 315. Konstantinbuen står mellom Colosseum og Palatinerhøyden, og den er gratis å se fra alle sider. Det er den største bevarte triumfbuen i Roma, og den er full av ledetråder hvis du vet hva du skal se etter.
For det første er mye av utsmykningen gjenbrukt. Flere av relieffene og statuene ble tatt fra monumenter for Trajan, Hadrian og Marcus Aurelius, og hodene på keiserne ble hugget om så de lignet Konstantin. Stilforskjellen er tydelig: de gamle relieffene høyt oppe er levende og naturlige, mens de nye, smale båndene over sidebuene er stive og flate. For det andre er innskriften forsiktig. Den sier at han seiret «etter guddommelig inngivelse», uten å si hvilken gud. Senatet i Roma var fortsatt overveiende hedensk, og buen snakker til begge sider.
Buen ligger rett ved inngangen til Colosseum, og de fleste passerer den på vei til billettkontrollen. Ta fem minutter og gå rundt den.
Hva gjorde Konstantin med kristendommen?
I 313 ble Konstantin og keiseren i øst, Licinius, enige om å gi alle fri rett til å dyrke den guden de ville, og å gi de kristne tilbake eiendommene som var tatt fra dem. Avtalen kalles gjerne Milano-ediktet. Kristendommen ble altså ikke statsreligion; det skjedde først under Theodosius, mot slutten av samme århundre. Men den ble lovlig, og den fikk keiserens gunst.
Gunsten var konkret. Konstantin ga biskopene rettsmyndighet og skattefritak, gjorde søndagen til hviledag i 321, og kalte i 325 inn til kirkemøtet i Nikea, der biskopene ble enige om den trosbekjennelsen som fortsatt leses i kirkene. Han var samtidig en hard hersker: han lot sin egen sønn Crispus og sin kone Fausta drepe i 326. Og han ble ikke døpt før på dødsleiet i 337.
Kirkebyggene hans i Roma fulgte et tydelig mønster. Katedralen ved Lateranet lå i utkanten av den bebodde byen, på keiserlig grunn, og ikke på Forum, der senatet og de gamle kultene fortsatt hadde sine plasser. De andre store kirkene ble reist utenfor bymuren, over gravene til martyrene: Peter på Vatikanhøyden, Laurentius ved Via Tiburtina, Agnes ved Via Nomentana. Det var der de kristne allerede samlet seg. Mange av disse kirkene er bygget om så grundig at lite er synlig fra hans tid, men plasseringen er hans, og den forklarer hvorfor Romas viktigste kirker ligger så spredt.
Han flyttet også tyngdepunktet ut av Roma. I 330 innviet han Konstantinopel, det gamle Bysants, som ny hovedstad, og byen han forlot, ble etter hvert pavens by mer enn keiserens.
Sporene i Roma — en rute på én dag
Konstantins Roma lar seg gå på en dag, og det er en god måte å se byen på tvers av de vanlige rutene. Her er sporene i den rekkefølgen det er praktisk å ta dem:
- Kjempestatuen på Kapitolhøyden. I gården til Palazzo dei Conservatori i Capitolinske museer ligger hodet, hånden og foten av en sittende kolossalstatue av Konstantin. I samme museum står rytterstatuen av Marcus Aurelius, som overlevde middelalderen fordi man trodde den forestilte ham.
- Basilikaen på Forum. Maxentius begynte den store rettsbygningen, og Konstantin fullførte den etter seieren. Kolossalstatuen sto i en av endene. De tre hvelvene står på nordsiden av Forum Romanum.
- Buen. Mellom Forum og Colosseum, som beskrevet over.
- Lateranet. Konstantin ga paven en eiendom sørøst i byen, og der ble San Giovanni in Laterano bygget: Romas katedral og den eldste av byens store basilikaer. Dagens kirke er barokk innvendig. Dåpskapellet ved siden av går tilbake til hans tid, selv om den åttekantede formen er fra 400-tallet.
- Santa Croce in Gerusalemme. Et kvarter østover ligger kirken som ble innredet i palasset til keiserens mor, Helena, og som ifølge tradisjonen har relikvier hun brakte fra Jerusalem.
Legg dagen med Kapitolhøyden om morgenen og Lateranet om ettermiddagen. San Giovanni in Laterano har metrostasjon på linje A og C, så du kommer lett hjem.
Utenfor ruten
I Vatikanet står ingenting igjen av Konstantins Peterskirke, som ble revet på 1500-tallet for å gi plass til den nye. Men han har satt tre andre spor der. I Vatikanmuseene står to store porfyrsarkofager, laget for moren Helena og datteren Constantina. I Rafaels stanzer er det største rommet viet Konstantin, med slaget ved broen over en hel vegg. Og innerst i forhallen til Peterskirken, til høyre, kan du skimte Berninis rytterstatue av ham ved foten av Scala Regia. Constantinas gravkirke, Santa Costanza, med mosaikker fra 300-tallet, ligger ved Via Nomentana nordøst for sentrum og er verdt turen.
Gavebrevet som ikke var ekte
Konstantins navn ble brukt lenge etter hans død. I middelalderen dukket det opp et dokument der han angivelig overlot herredømmet over vest til pave Silvester, som takk for at paven hadde døpt og helbredet ham. Dokumentet ble brukt til å underbygge pavenes verdslige makt, grunnlaget for pavestaten, til humanisten Lorenzo Valla i 1440 viste at det var et falsum.
Legenden lever likevel på veggene. I kirken Santi Quattro Coronati, mellom Colosseum og Lateranet, har kapellet San Silvestro en freskesyklus fra 1200-tallet som forteller hele historien: Konstantin syk av spedalskhet, drømmen, dåpen og keiseren som leder pavens hest. Kapellet har begrensede åpningstider, så sjekk før du går. Det passer godt inn på ruten mellom buen og Lateranet.
Er Konstantin verdt en egen dag?
For de fleste nei — men sporene er verdt å kjenne igjen når du passerer dem. Buen, statuebitene og Lateranet ligger alle på steder du trolig besøker uansett. Vet du hvem Konstantin var, blir de et sammenhengende bilde av overgangen fra det hedenske til det kristne Roma, og det er den overgangen som forklarer hvorfor byen ser ut som den gjør.
For den som liker tidlig kristendom, er det en god dag å bygge rundt. Kombiner Lateranet og Santi Quattro Coronati med et besøk i en av katakombene langs Via Appia, som viser hvordan de kristne levde og døde før Konstantin forandret alt.