De romerske gudene

Publisert 21. oktober 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

De romerske gudene er de samme som de greske, med latinske navn og noen romerske særtrekk: Jupiter er Zevs, Venus er Afrodite, Neptun er Poseidon. I Italia møter du dem overalt, i templer som ble kirker, i statuer på museene, i fontenene på torgene og i navnene på ukedagene. Denne siden forklarer hvem de var, og hvor du ser dem best.

Romerne hadde sine egne guder lenge før de kom i kontakt med grekerne, men de var mer krefter enn personer: guder for grensesteiner, for døråpninger, for kornet og ildstedet. Gjennom handel med de greske byene i Sør-Italia og med etruskerne lånte de fortellingene, utseendet og kunsten, og koblet dem til sine egne navn. Senere kom det nye guder fra øst, som Isis fra Egypt og Mithras fra Persia. For en besøkende er det nok å vite tre ting: hvilken gud som er hvem, hvordan du kjenner dem igjen, og at kristendommen tok over mange av stedene deres i stedet for å rive dem.

Hvem var de viktigste romerske gudene?

De tolv store gudene var de samme som de greske olympierne, og romerne stilte dem opp i par, seks menn og seks kvinner. Tabellen viser de navnene du oftest støter på i museene, med det greske navnet ved siden av, siden skiltene i Italia veksler mellom dem.

Til dem kommer Saturn, Janus, Ceres, Pluto og en hel rekke mindre guder. Det er ikke nødvendig å kunne dem alle. Kan du de tolv over, kjenner du igjen nesten alt i et vanlig italiensk museum.

Jupiter, Juno og Minerva på Kapitolhøyden

Det viktigste tempelet i Roma var ikke viet én gud, men tre: Jupiter, Juno og Minerva, den såkalte kapitolinske triaden. Tempelet sto på Kapitolhøyden, og grunnmurene er i dag bygget inn i Capitolinske museer, der du går forbi dem i salen med rytterstatuen. Det var hit generalene red i triumf, og det var her de nyvalgte konsulene ofret hvert år.

Alle romerske byer med respekt for seg selv fikk sitt eget Capitolium, en kopi i mindre skala, og flere av dem står bedre enn originalen. I Brescia står søylene på fronten fortsatt, og du kan gå inn i de tre cellene, én for hver gud. I Ostia rager teglsteinsruinen over forumet, og i Pompeii har Jupitertempelet Vesuv rett bak søylene. Det er samme byplan hver gang: et torg, en basilika og en trapp opp til de tre gudene.

Vesta og ilden som ikke fikk slokne

På Forum Romanum står restene av et lite rundt tempel med noen få søyler satt opp igjen. Det er Vestas tempel, der den hellige ilden brant uavbrutt i over tusen år. Den ble passet av de vestalske jomfruene, prestinner valgt som barn og bundet til tjenesten i tretti år. Slokket ilden, ble de pisket. Brøt de kyskhetsløftet, ble de begravet levende.

Bak tempelet ligger huset deres, Atrium Vestae, med en avlang hage, dammer og en rekke statuebaser med navnene på overprestinnene. Det er et av de stedene på Forum der det går an å forestille seg menneskene, og få grupper stopper der. Rett ved står de åtte søylene fra Saturns tempel, der statskassen ble oppbevart, og der Saturnalia, vinterfesten med gaver og byttede roller, begynte hver desember.

Templene som ble kirker

Mange av gudene overlevde fordi bygningene deres fikk ny bruk. Pantheon, tempelet for alle gudene, ble gjort om til kirke i 609, og det er grunnen til at det fortsatt har tak. I Assisi står fasaden til et Minerva-tempel med seks korintiske søyler midt på hovedtorget, i dag kirken Santa Maria sopra Minerva. Navnet på kirken bak Pantheon i Roma, også den Santa Maria sopra Minerva, viser til den samme tanken: Maria over Minerva.

Venus har flere slike steder. Portovenere i Liguria har fått navnet etter et tempel for henne, og kirken San Pietro står på grunnmuren. På fjelltoppen over Trapani dyrket først elymerne og kartagerne en gudinne som romerne senere kalte Venus Erycina, og borgen i Erice heter fortsatt Castello di Venere. Det sier noe om stedene: de samme klippene og nesene ble hellige for den ene religionen etter den andre.

To templer ved elva

Ved Tiberen, like ved Bocca della Verità, står to av de best bevarte templene fra republikkens tid. Det runde er viet Herkules, det rektangulære Portunus, guden for havner. Begge ble kirker i middelalderen, og begge ses gratis fra gata. De ligger på veien mellom Forum og Trastevere og er verdt fem minutter.

Mithras, Isis og gudene fra øst

Romerne var åpne for nye guder så lenge de ble dyrket ved siden av de gamle. Mithras-kulten, en hemmelighetsfull religion med innvielser i flere trinn, var populær blant soldater og handelsfolk. Helligdommene var små underjordiske rom, laget som huler, med benker langs veggene og et bilde av Mithras som dreper en okse. Den mest kjente i Roma ligger på det nederste nivået under San Clemente, der du kan se hvordan en kirke er bygget rett over et slikt rom. En av de største ligger i kjelleren under Caracallas termer, og i Ostia er det funnet et helt nettverk av dem.

Isis kom fra Egypt og hadde templer i Roma, Pompeii og Benevento. Isis-tempelet i Pompeii var det første som ble gravd ut der, og maleriene fra det henger i nasjonalmuseet i Napoli, satt opp i den rekkefølgen de hadde på veggene. Merk at museets mosaikkavdeling er stengt 16. september til 30. november 2026; Isis-salene er en egen del.

Hvorfor står gudene overalt i renessansekunsten?

Fordi kunstnerne og oppdragsgiverne leste de antikke dikterne og ville vise det. Fra 1400-tallet ble gudene et språk for alt kirken ikke dekket: kjærlighet, makt, natur og forfengelighet. Botticellis Venus i Uffizi er det mest kjente eksempelet, og den var bestilt til et privat hjem, ikke til en kirke. I Galleria Borghese i Roma har Bernini hugget Apollon som når fram til nymfen Dafne i det sekundet hun blir til et laurbærtre, og i Pluto og Proserpina synker gudens fingre inn i låret hennes.

Fontenene gjorde det samme for byene. Neptun står midt på torget i Firenze og i Bologna, og nesten hvert barokktorg i Roma har en havgud. Ikke alle er Neptun. Mannen midt i Trevifontenen er Oceanus, verdenshavet, og forvekslingen går igjen i nesten alle guidebøker. Medici-familien i Firenze lot rommene i Palazzo Vecchio og Palazzo Pitti male med én gud per sal, slik at gjestene skjønte hvem fyrstene sammenlignet seg med.

Hvordan kjenner du igjen en gud på en statue?

På tingene de bærer. Antikke og senere kunstnere fulgte de samme kjennetegnene i to tusen år, og når du har lært dem, slipper du å lete etter skiltet.

• Jupiter: skjegg, trone, lyn i hånden, ofte en ørn ved føttene.
• Juno: diadem og påfugl.
• Minerva: hjelm, spyd og skjold, og ofte en ugle.
• Mars: rustning, hjelm og spyd, ofte med skjold.
• Venus: naken eller halvkledd, med Amor ved siden av, eller stående på et skjell.
• Neptun: trefork, delfiner og sjøhester.
• Apollon: ung og naken, med lyre eller bue og laurbærkrans.
• Diana: kort kjole, bue og pilekogger, en halvmåne i håret.
• Merkur: vinger på hatten eller føttene og en stav med to slanger.
• Bacchus: druer og vinløv i håret, ofte beruset, ofte med en satyr.

Herkules er ikke en gud, men en halvgud, og kjennes på løveskinnet og klubben. Keisere lot seg gjerne framstille med de samme kjennetegnene, så en Herkules med et kjent ansikt er ofte en keiser i kostyme.

Gudene i ukedagene og kalenderen

Den mest hverdagslige arven hører du hver gang du kjøper en togbillett. De italienske ukedagene er oppkalt etter de romerske gudene og planetene: martedì etter Mars, mercoledì etter Merkur, giovedì etter Jupiter og venerdì etter Venus. Lørdag og søndag ble kristnet til sabbaten og Herrens dag. Månedene januar, mars og juni har navn etter Janus, Mars og Juno, også på norsk.

Inne i husene hadde hver familie sine egne småguder, larene og penatene, som beskyttet hjemmet. I Pompeii ser du de små husaltrene, lararia, i veggen i mange av husene, ofte malt med en slange og to dansende figurer. Se etter dem når du går gjennom Pompeii. De sier mer om hva vanlige folk faktisk trodde på enn de store templene ved forumet.