Pienza vokste ikke fram. Den ble bestilt. En pave fra stedet betalte for at en arkitekt skulle rive det meste av landsbyen han var født i og sette opp et nytt sentrum etter renessansens idealer, og hele anlegget sto ferdig på under fem år fra paven ble valgt. Det du går rundt i, er derfor ikke en by som har lagt lag på lag gjennom århundrer, men ett prosjekt med én oppdragsgiver.
Byen ligger på en åsrygg i Val d'Orcia, mellom San Quirico og Montepulciano, og har rundt to tusen innbyggere. Den historiske kjernen er så liten at du går rundt hele på et kvarter. Den kom på UNESCOs verdensarvliste i 1996, og begrunnelsen var nettopp at den er det første gjennomførte forsøket på å bygge en hel bykjerne etter en samlet plan.
Oppdraget: en pave, en arkitekt og fire år
Enea Silvio Piccolomini ble født i landsbyen Corsignano i 1405, i en familie som hadde falt i status. Han ble diplomat, forfatter og til slutt pave Pius II i 1458. Året etter ga han arkitekten Bernardo Rossellino oppdraget: et torg med katedral, pavepalass, bispebolig og rådhus, alt tegnet samtidig og satt opp som ett anlegg. Katedralen ble innviet i august 1462, og landsbyen skiftet navn til Pienza etter paven selv.
Pius II skrev om byggingen i sine egne memoarer, og de er en av grunnene til at vi vet så mye om prosessen. Der forteller han blant annet at Rossellino løy om kostnadene underveis, at regningen ble langt større enn avtalt, og at paven likevel ikke straffet ham — fordi resultatet var bedre enn budsjettet. Hvordan renessansens byggherrer og kunstnere ellers arbeidet, er lagt ut i gjennomgangen av renessansekunsten forklart.
Torget er en trapes, og det er ikke tilfeldig
Piazza Pio II ser rektangulær ut på bilder. Den er det ikke. De to sidene som går fra katedralen og innover mot byen spriker utover, slik at torget er bredere ved kirken enn i motsatt ende. Effekten er beregnet: står du med ryggen til byen og ser mot katedralen, virker kirken nærmere og større enn den er, og fasaden får mer lys fordi bygningene ved siden av ikke skygger for den.
Selve dekket er lagt i teglstein i sildebeinsmønster, delt opp av lyse travertinbånd som stråler ut fra kirken. Linjene binder de fire bygningene sammen visuelt selv om de er ulike i høyde og materiale. Det er verdt å bruke fem minutter på å gå fra hjørne til hjørne og se hvordan bygningene forskyver seg i forhold til hverandre — det er det eneste torget i Toscana der den øvelsen faktisk gir noe.
Visste du? Klokketårnet på rådhuset er bevisst gjort lavere enn katedralens kampanile. Det er ikke en tilfeldighet i en by der alt er tegnet samtidig: den verdslige makten skulle ikke rekke over den kirkelige, og det er skrevet inn i høydene.
Katedralen paven bestilte fra Tyskland
Innvendig ser Duomo di Pienza ikke italiensk ut, og det er med vilje. Pius II hadde reist mye i Tyskland og Østerrike som diplomat, og han ville ha en hallkirke: tre skip i samme høyde, med store vinduer og et lyst, åpent rom uten mørke sidekapeller. Fasaden utenfor er derimot ren italiensk renessanse i travertin. Bygget er altså to arkitekturtradisjoner satt sammen på oppdragsgiverens forlangende.
Han gikk lenger enn som så. Paven forbød at veggene skulle males, slik at lyset ble stående ubrutt, og han bestilte altertavlene fra fem sienesiske malere i sin egen samtid. Til slutt utstedte han en bulle som forbød enhver senere endring av kirken. Den har i stor grad blitt fulgt, og det er derfor interiøret ser ut som det gjorde i 1462.
Hvorfor heller gulvet i katedralen?
Fordi koret er bygget ut over kanten av åsryggen, på leire som ikke bærer. Problemet oppsto allerede mens Rossellino levde, og sprekkene i korveggen og fallet i gulvet mot øst er godt synlige når du står i midtskipet og ser mot alteret. Det er ikke en optisk effekt.
Bygningen har vært understøttet og sikret flere ganger gjennom århundrene, senest med moderne fundamentering, og den er ikke i fare i dag. Men den beveger seg fortsatt langsomt, og det er sannsynligvis den eneste renessansekatedralen i Italia der byggefeilen er en del av opplevelsen. Pius II fikk vite om setningene før han døde, og valgte likevel å la kirken stå der den sto, av hensyn til utsikten bak.
Palasset med hengende hage
Palazzo Piccolomini på sørsiden av torget er tegnet etter mønster av et florentinsk bypalass, med tre etasjer og en gårdsplass med søyler. Det som skiller det ut, er baksiden: en tre etasjers loggia som vender ut over dalen, med en liten formell hage på terrassen bak.
Det er en av de tidligste bygningene i Europa der utsikten er tegnet inn som et rom i huset. Paven satte selv opp begrunnelsen i memoarene sine — han ville se landskapet han var vokst opp i fra sitt eget arbeidsrom. Bak katedralen fortsetter den samme utsikten som en offentlig gangvei langs bymuren, og den er gratis. Landskapet du ser ut over, og hvor bildene av det faktisk er tatt, står i artikkelen om Val d'Orcia.
Osten, og hva «pecorino di Pienza» egentlig betyr
Pienza er handelssentrum for sauemelksost i denne delen av Toscana, og butikkene i hovedgaten selger den i alle aldre. Verdt å vite: den beskyttede betegnelsen heter Pecorino Toscano, og den dekker et stort område. «Di Pienza» er en stedsangivelse produsentene bruker, ikke en egen beskyttet merking. Det gjør ikke osten dårligere, men det betyr at kvaliteten avhenger av hvem som har laget den, ikke av navnet på skiltet.
Alderen avgjør alt annet. Fersk ost er myk, mild og hvit, og holder seg dårlig på reise. Halvlagret får fasthet og en nøtteaktig tone. Godt lagret blir hard, skarp og smuldrete, og tåler flyturen hjem uten videre. Skorpen behandles ulikt fra produsent til produsent — med tomatpuré, med olivenolje og aske, eller med valnøttblader — og det setter smak. Alle butikker lar deg smake før du kjøper. Resten av de italienske ostene er gjennomgått i artikkelen om ost i Italia.
Den første søndagen i september holdes ostemessen i byen, med en konkurranse der lagene triller hjul av lagret pecorino mot en tein midt på torget. Det er en av de få gangene i året Piazza Pio II brukes til noe annet enn å bli sett på, og det er en fornuftig helg å legge et besøk til hvis du er i området.
Gatenavnene er yngre enn du tror
Smugene som går parallelt med hovedgaten heter Via del Bacio, Via dell'Amore og Via della Fortuna — kyssets gate, kjærlighetens gate, lykkens gate. De står i alle reisebrosjyrer som en middelaldersk sjarm.
De er fra 1900-tallet. Navnene ble satt av kommunen i nyere tid, og har ingenting med byens historie å gjøre. Det er verdt å vite av samme grunn som alt annet i denne byen: nesten ingenting i Pienza er tilfeldig oppstått, heller ikke det som ser tilfeldig ut. Gå dem likevel — de er blant de fineste smugene i regionen, og de er tomme mens torget er fullt.
Hvor lang tid trenger Pienza egentlig?
Selve byen tar en til to timer hvis du går inn i katedralen og palasset. Det er ikke et sted du fyller en dag med, og det skal du ikke prøve på heller. Legg den sammen med Montepulciano tjue minutter unna, eller med kildene i Bagno Vignoni, og du har en god dag.
Tidspunktet betyr mer her enn i større byer. Mellom elleve og fire kommer bussene, og et torg på denne størrelsen fylles fort. Kom før ni eller etter fem, så har du både torget og terrassen nesten for deg selv, og lyset over dalen er dessuten riktig. Ti minutter til fots ned fra byen ligger dessuten den romanske sognekirken i Corsignano, der Pius II ble døpt, og der er det aldri kø.
Bilen, bussen og de siste kilometerne
Du trenger bil. Det går bussruter fra Siena og Montepulciano, men de er få og passer dårlig til en dagstur. Med bil er det rundt femti minutter fra Siena og et kvarter fra San Quirico d'Orcia. Parkeringen ligger langs veien utenfor muren og fylles opp midt på dagen; sentrum er sperret for gjennomkjøring, og reglene står i artikkelen om ZTL-sonene og bøtene de gir.
Innvendingen mot Pienza er at den er liten, og at den vet det. Prisnivået i butikkene i hovedgaten ligger over det du finner i nabobyene, og utvalget er innrettet mot folk som er der i to timer. Skal du handle mat, gjør det i Montalcino eller på et marked i stedet. Hvordan Pienza passer inn i en lengre rute, står i forslaget til en uke i Toscana, og de øvrige stedene på verdensarvlisten i oversikten over Italias verdensarv.