Parmigiano Reggiano og Grana Padano er ikke det samme, og forskjellen er ikke bare pris. De lages i ulike områder, kyrne fôres etter ulike regler, den ene tillater et tilsetningsstoff den andre forbyr, og modningstiden er ikke i nærheten av lik. Begge er gode. Men den ene er en billigere ost, ikke en billigere versjon av den andre.
Italia har over femti oster med beskyttet navn, og de fleste av dem finner du aldri utenfor sin egen provins. Du trenger ikke kunne dem alle. Du trenger å vite hva merkingen betyr, hvilke seks–sju oster du møter overalt, og hva som skiller dem fra hverandre i disken. Under går vi gjennom det, og til slutt hva du faktisk kan ta med hjem.
Hva betyr DOP, og hva skiller det fra IGP?
DOP — Denominazione di Origine Protetta — betyr at hele produksjonen skjer innenfor et avgrenset område, etter et regelverk som binder alt fra hva dyrene spiser til hvor lenge osten modnes. IGP stiller et svakere krav: minst ett ledd i produksjonen må skje i området, mens råvaren kan komme utenfra. Begge merkene kontrolleres, og begge betyr noe konkret.
Det tredje merket, STG, verner en oppskrift uten å binde den til et sted. Mozzarella er STG-vernet som metode, og det er derfor du kan kjøpe godkjent mozzarella laget i Danmark. Er du usikker i disken, er det disse tre bokstavkombinasjonene du ser etter — de er det eneste raske kvalitetstegnet som ikke krever at du kan språket. De samme merkene gjelder for vin, skinke og olje, og systemet er gjennomgått i artikkelen om italiensk mat region for region.
Parmigiano Reggiano mot Grana Padano
Begge er harde, kornete oster av samme type, laget i store hjul av delvis skummet kumelk. Der slutter likheten. Parmigiano Reggiano lages bare i provinsene Parma, Reggio Emilia og Modena, pluss en avgrenset del av Bologna og Mantova. Grana Padano lages over hele Po-sletta, i mer enn tretti provinser fordelt på fem regioner. Området er altså ikke sammenlignbart i størrelse.
Fôret er den viktigste forskjellen. Kyr som leverer melk til Parmigiano Reggiano kan ikke fôres med surfôr — bare gress, høy og korn. Grana Padano tillater surfôr, og for å hindre gjæringsfeil som følger med det, tillater regelverket lysozym fra eggehvite som tilsetning. Parmigiano Reggiano tillater ingen tilsetningsstoffer i det hele tatt: melk, salt og løpe, ingenting annet.
Så kommer tiden. Parmigiano Reggiano skal modne i minst tolv måneder, og selges vanligst ved 24 og 30 måneder. Grana Padano kan selges etter ni. Det gir en mildere, mykere og mindre kornete ost, som passer godt til mye — og som koster mindre nettopp fordi den er raskere å lage.
| Parmigiano Reggiano | Grana Padano | |
|---|---|---|
| Område | Fem provinser i Emilia og Lombardia | Over tretti provinser i Po-dalen |
| Surfôr til kyrne | Forbudt | Tillatt |
| Tilsetning | Ingen | Lysozym fra eggehvite tillatt |
| Minste modning | 12 måneder | 9 måneder |
| Smak | Kornete, salt, nøtteaktig, lang | Mildere, mykere, kortere |
Hvordan kjenner du igjen den ekte?
På skorpen. Parmigiano Reggiano har navnet prikket inn i punktskrift over hele siden av hjulet, sammen med meieriets nummer og måneden og året osten ble laget. Det stemplet settes på i formen og kan ikke settes på i ettertid. I tillegg får hjulet et brennmerke først etter at en kontrollør har banket på det med en liten hammer ved tolv måneder og godkjent det. Et stykke uten skorpe har du ingen mulighet til å kontrollere.
Kjøp derfor et stykke der skorpen sitter på, og se etter datoen. Er den to og et halvt år gammel, vet du hva du får. Det du ellers ser etter er de små hvite kornene i osten — de er ikke salt, men krystaller av aminosyren tyrosin som dannes under lang modning, og de knaser. Mye knas betyr gammel ost. Skorpen kastes ikke: den legges i suppe eller i en bønnegryte og gir fra seg smak i en time.
Advarsel. «Parmesan» er ikke et beskyttet ord utenfor EU, og revet ost i pose fra en turistbutikk kan være hva som helst. Inne i EU er «Parmesan» derimot forbeholdt Parmigiano Reggiano etter en dom i EU-domstolen. Kjøper du i Italia, er du trygg så lenge det står DOP på pakken — og kjøper du revet, kjøper du det som tørker ut raskest.
Mozzarella: bøffel mot ku
Mozzarella di Bufala Campana DOP lages av melk fra vannbøfler i Campania og i avgrensede deler av Lazio, Puglia og Molise. Den er hvit, fuktig, litt syrlig og elastisk, og skal ligge i sin egen væske. Den er også ferskvare i ordets strengeste forstand: den er best første eller andre døgn, og en bøffelmozzarella i Norge har brukt opp mesteparten av kvaliteten sin på veien.
Fior di latte er den samme osten laget av kumelk. Den er mildere, fastere og tåler varme bedre, og det er derfor den brukes på de fleste pizzaer — bøffelmozzarellaen slipper for mye væske i ovnen. Bestiller du en pizza con bufala, kommer osten som regel på etter steking. Reglene for selve pizzaen står i artikkelen om pizza i Italia.
Burrata er en tredje sak: et skall av mozzarella fylt med revet ostemasse og fløte, oppfunnet i Andria i Puglia som en måte å bruke opp rester på. Den har vært IGP-beskyttet som Burrata di Andria siden 2016, og den er enda ferskere vare enn bøffelmozzarella. Spis den der du kjøper den — hvor det gjøres best, er en del av vurderingen av hvor du bør bo i Puglia.
Pecorino: sauemelken som deler landet
All pecorino er laget av sauemelk, og resten er lokale forskjeller. Fire varianter har eget DOP-navn og møter deg overalt: Pecorino Romano, Pecorino Sardo, Pecorino Toscano og Pecorino Siciliano. I tillegg finnes en håndfull mindre, beskyttet på samme måte, som du bare finner i sin egen provins.
Pecorino Romano er den saltaste og hardeste, laget for å rives, og den er ryggraden i det romerske pastakjøkkenet — cacio e pepe, gricia, amatriciana og carbonara bruker alle den, ikke parmesan. Merk at navnet lyver litt om geografien: mesteparten produseres i dag på Sardinia, som også er innenfor DOP-området. Pecorino Toscano er en helt annen ost, mildere og mykere, spist i skiver med honning eller pærer. Hvilke pastaretter som hører til hvilken ost, står i gjennomgangen av pastatypene og sausene.
Gorgonzola, taleggio og de myke fra nord
Gorgonzola DOP kommer fra Piemonte og Lombardia og finnes i to utgaver som er lette å blande sammen. Dolce er ung, nesten flytende, mild og søtlig, og spises med skje. Piccante er lagret lenger, fastere, tørrere og skarp. Ber du bare om gorgonzola i disken, blir du spurt hvilken, og svaret betyr mye.
Taleggio DOP er firkantet, med en klam, orangebrun vasket skorpe og en mild, smøraktig kjerne som lukter langt mer enn den smaker. Fontina DOP fra Aostadalen er fjellosten som smeltes til fonduta. Asiago, caciocavallo, provolone og den røkte scamorza fyller resten av disken. Og ricotta er strengt tatt ikke ost i det hele tatt, men laget av mysen som blir til overs — den saltede og tørkede ricotta salata rives over pasta alla Norma på Sicilia.
Hva bestiller du på et ostefat?
Et tagliere di formaggi settes sammen etter styrke og serveres med honning, syltetøy eller mostarda — sennepsfrukt fra Cremona som er søt og skarp samtidig. Rekkefølgen er fra mildest til kraftigst, med brød mellom, og osten spises uten smør. Skal du sette sammen ett fat som dekker hele landet, holder fem: en fersk ku-ost fra nord, en pecorino, en gorgonzola, en godt lagret Parmigiano og en røkt scamorza.
Ost kommer etter hovedretten og før eller i stedet for dessert, ikke som forrett. På en agriturismo eller et lite meieri får du ofte smake det som er laget på stedet, og det er som regel bedre enn noe du kan kjøpe. Vil du lære å bruke ostene selv, er det en fast del av de fleste matlagingskurs i Italia, og vinen som hører til står i artikkelen om italiensk vin forklart.
Kan du ta ost med hjem til Norge?
Ja. Italia er EØS-land, og fra EØS kan du ta med melkeprodukter og kjøtt til privat bruk innenfor en samlet vektgrense per person, i tillegg til at verdien må holde seg innenfor tollkvoten. Ost og spekemat teller i samme kvote, så skal du ha begge deler, må du fordele. Grensene og fremgangsmåten står i gjennomgangen av shopping i Italia og tollgrensene, og spekematen har sin egen artikkel om prosciutto, salami og italiensk spekemat.
Praktisk: hardost tåler reisen, fersk ost gjør det ikke. Et stykke Parmigiano på et halvt kilo, vakuumpakket i butikken — spør etter sottovuoto, det gjøres på stedet uten ekstra kostnad de fleste steder — holder seg i ukevis. Bøffelmozzarella, burrata og ferskost skal spises i Italia. Og legg osten i innsjekket bagasje: den er ikke et problem i sikkerhetskontrollen, men den lukter i en kabin, og en varm koffert i to dager gjør den ikke bedre.
Tips. Kjøp i et caseificio eller en alimentari, ikke i en butikk med utstillingsvindu mot en severdighet. Meieriene i Emilia selger direkte fra produksjonen om formiddagen, og prisen på Parmigiano Reggiano der ligger godt under det samme stykket koster i en norsk butikk. Byene å gjøre det i er Parma og Modena.
