En grillet biff skåret i tykke skiver ligger viftet ut på en mørk trefjøl, med sprutt stekeskorpe ytterst og rosa kjøtt innerst.
Rettene

Kjøttretter i Italia

Kjøttet kommer uten tilbehør. Det bestilles separat.

Den vanligste overraskelsen ved et italiensk kjøttmåltid er hva som ikke kommer. Bestiller du en secondo, får du kjøttet og ingenting annet — ingen poteter, ingen grønnsaker, ingen saus ved siden av. Tilbehøret heter contorno, står på en egen del av menyen og må bestilles separat.

Den andre overraskelsen er hvor lite kjøtt det egentlig er i et italiensk måltid. Pastaen bærer måltidet, og kjøttretten er ofte den minste tallerkenen på bordet. Under går vi gjennom de store rettene region for region, hvordan du bestiller stekegrad, hva som er verdt pengene, og et par myter som ikke stemmer.

Secondo betyr kjøttet alene

Menyen er delt i secondi di carne og secondi di pesce, og under dem ligger contorni. En contorno er ovnsbakte poteter, grillede grønnsaker, sautert spinat, bønner i olje eller en enkel salat, og den koster typisk 4–7 euro (2026). En secondo koster 14–22.

Dette er verdt å planlegge rundt. To personer trenger sjelden hver sin contorno; én til deling er nok ved siden av to kjøttretter. Og har du allerede spist en antipasto og en primo, er en secondo uten tilbehør ofte akkurat passe. Hvordan de fire trinnene i et italiensk måltid henger sammen, og hvor secondo kommer inn, viser antipasti og supper, og hele bruksanvisningen for restaurantbesøket i hvordan du spiser ute i Italia.

Hvor mye kjøtt spiser italienerne egentlig?

Mindre enn de fleste nordmenn regner med, og på en annen måte. Det tradisjonelle kjøkkenet er bygget på korn, bønner, grønnsaker og olivenolje, med kjøtt som smakssetter eller som søndagsmat. Et hverdagsmåltid er ofte en pastarett og en salat, punktum. Den store kjøttmiddagen hører søndagen, festdagene og selskapet til.

Der kjøttet dominerer, er det geografisk bestemt. Innlandet spiser mer kjøtt enn kysten, og nordvest — Piemonte og Lombardia — spiser mest av alle, med smør, fløte og lange koketider. Jo lenger sør og jo nærmere sjøen, jo mindre kjøtt. Mønsteret, region for region, er lagt ut i italiensk mat region for region.

Storfeet: fiorentina, tagliata og brasato

Bistecca alla fiorentina er en tykk T-benstek grillet over glør og snudd én gang, servert rød inni. Den selges etter vekt, veier gjerne mellom åtte hundre gram og halvannen kilo, og er ment å deles på to eller tre. Hvordan du unngår at regningen løper løpsk, forklarer hvor du spiser i Firenze.

Tagliata er det praktiske alternativet: en entrecôte stekt og skåret i skiver, servert på rucola med parmesanflak, porsjonert per person og til en brøkdel av prisen. Brasato al Barolo i Piemonte er okse surret i timevis i tung rødvin til kjøttet faller fra hverandre, og bollito misto er flere slags kokt kjøtt trillet fram på vogn med et sett sauser til — begge er faste innslag på vinterkart og hører til hvor du spiser i Torino.

Kalven: ossobuco, cotoletta og saltimbocca

Kalv står sterkere i Italia enn i Norge, og de tre mest kjente rettene er alle laget på den. Ossobuco alla milanese er en tverrsaget kalvelegg surret med grønnsaker og hvitvin, med margen i beinet som den beste biten, og med gremolada — sitronskall, hvitløk og persille — strødd over til slutt.

Cotoletta alla milanese er en kalvekotelett med beinet i, panert og stekt i smør. Begge to hører Milano til og er beskrevet nærmere i hvor du spiser i Milano. Saltimbocca alla romana er romersk: tynne kalveskiver med en skive prosciutto og et salvieblad festet på, stekt raskt i smør og hvitvin. Navnet betyr «hopper i munnen», og retten tar under ti minutter å lage — den er et godt eksempel på at italiensk kjøttmat ofte er enkel snarere enn omstendelig.

To ord er verdt å kjenne på kalvekartet. Vitello er kalv, manzo er ungokse og vitellone ligger imellom. Prisforskjellen mellom dem er merkbar, og et sted som skriver vitello på menyen og serverer noe mørkere og grovere, har byttet råvare.

Lam, kje og påsken

Lammet er sørlig og sentralitaliensk. I Roma heter det abbacchio og er svært ungt; abbacchio a scottadito er små grillede koteletter som spises med fingrene — navnet betyr «brenn fingeren». I Abruzzo er arrosticini nasjonalretten: små terninger av saue- eller lammekjøtt på tynne spidd, grillet over en lang, smal kullrenne og spist et dusin om gangen med brød og et glass rødvin til.

På Sardinia er porceddu, helstekt pattegris, og kje det store, og de serveres ved fest, gjerne stekt over ved i mange timer og skåret opp ved bordet. Lam og kje er dessuten påskemat i hele landet, og i påskeuken står de på hvert eneste kart — hva som ellers skjer i landet den uken, tar Italia i påsken.

Grisen: porchetta og Norcia

Porchetta er en hel utbeinet gris krydret med fennikel, rosmarin, hvitløk og pepper, rullet og stekt langsomt til svoren er sprø. Den skjæres i skiver og selges fra vogner langs veiene i Lazio, Umbria og Marche, gjerne i et rundstykke. Byen Ariccia sør for Roma har egen beskyttet betegnelse på sin.

Porchetta er dessuten et av de beste kjøpene i hele Italia. Et rundstykke med skiver og litt svor koster noen få euro fra en vogn på et marked eller ved en veikro, og det er et fullverdig måltid. Skal du kjøpe den i skiver til å ta med, be om et stykke med både kjøtt og svor — con la crosta — for det er sprøheten som er poenget.

Umbria er landets svinesentrum, og byen Norcia har gitt navn til hele håndverket: en norcineria er en slakter- og pølsemakerbutikk, uansett hvor i landet den ligger. Hva de ulike spekevarene heter og hvordan de skiller seg fra hverandre, står i artikkelen om prosciutto, salami og italiensk spekemat.

Vilt, kanin og de langkokte

Villsvin — cinghiale — er toskansk og umbrisk hverdagsmat, servert som gryte eller som saus til pappardelle. Kanin, coniglio, er vanlig i hele Sentral-Italia og i Liguria, ofte stekt med oliven og hvitvin, og den er billigere og lettere enn den høres ut. Cacciatora, «på jegervis», er kylling eller kanin med tomat, rosmarin og oliven.

Og så er det innmaten. Roma er byen for den — oksehale i tomat, innmat med mynte, og retter laget på det som ble til overs i slakteriene i Testaccio. Det er ikke en kuriositet, det er ryggraden i byens hverdagskjøkken, og hele den tradisjonen ligger i hvor du spiser i Roma. I Puglia og deler av Veneto spises dessuten hestekjøtt helt vanlig, og det står på menyen uten kommentar — verdt å vite hvis det er noe du vil unngå.

Serveres kjøttboller på spaghetti?

Nei. Polpette finnes over hele Italia, men de serveres som en secondo — alene på en tallerken, eller i tomatsaus — og aldri på toppen av pasta. Kombinasjonen kjøttboller og spaghetti er italiensk-amerikansk og oppsto blant utvandrere i USA, der kjøtt var billig og porsjonene store. Retten er ekte nok — den har bare en annen opprinnelse enn folk tror, og den er amerikansk, ikke italiensk.

To andre vaner blir også lagt merke til. Revet ost på fisk eller skalldyr gjøres ikke, og på et kjøkken som holder på tradisjonen får du ikke tilbud om det. Og kylling er lite brukt på restaurantkart i mange regioner, fordi den regnes som hjemmemat — ser du et helt kart av kyllingretter, er stedet skrevet for besøkende.

Den samme regelen gjelder pasta med kjøttsaus generelt: sausen blandes med pastaen i pannen før servering, den øses ikke over på tallerkenen, og retten som selges under navnet spaghetti bolognese i utlandet finnes ikke i Italia — den ekte heter tagliatelle al ragù. Hele forklaringen på hvorfor formen betyr noe, finner du i pastatypene og sausene.

Slik bestiller du: stekegrad, contorno og pris

Stekegraden heter al sangue for rå, al punto eller media cottura for medium og ben cotta for gjennomstekt. På en fiorentina kan kjøkkenet si nei til det siste, og det er innenfor deres rett — retten er definert ved at kjernen er rå. Be heller om en tagliata hvis du vil ha kjøttet mer stekt.

Tips. Er du usikker på hva som er godt på et sted du ikke kjenner, spør etter dagens rett — qual è il piatto del giorno? På et kjøkken som lager mat selv, er svaret som regel en langkokt gryte eller en stek, og det er nesten alltid det beste kjøpet på kartet.

Det siste rådet er geografisk. Bestill kjøtt der kjøttet kommer fra: storfe i Toscana og Piemonte, lam i Lazio og Abruzzo, gris i Umbria, kje på Sardinia. Bestiller du en fiorentina i en fiskerlandsby på Amalfikysten, får du et stykke kjøtt som har reist langt — og du går glipp av det stedet faktisk kan.