Brødet kommer på bordet uten at du har bestilt det, det står ingen smørskål ved siden av, og i Toscana smaker det ingenting. Alle tre delene er meningen. Italiensk brød er ikke en rett i seg selv — det er et redskap som hører sammen med resten av bordet, og formene varierer mer fra region til region enn nesten noe annet i landet.
Under går vi gjennom hvorfor brødet kommer som det gjør, hva de viktigste typene er og hvor de hører hjemme, hva italienerne gjør med gårsdagens brød, og hvordan du kjøper det i et bakeri uten å nøle.
Brødet på bordet — og hvorfor det ikke kommer smør
Kurven settes fram med en gang, og den er dekket av coperto, den faste avgiften per person som også dekker duk og dekketøy. Du betaler altså for brødet enten du spiser det eller ikke. Hva den posten er og hva den ikke er, forklarer hvordan du spiser ute i Italia.
Smør til brød er ikke italiensk. Brødet spises tørt til maten, og det brukes til å tørke opp saus på slutten — en handling som har sitt eget verb, fare la scarpetta, og som ikke er uhøflig. Å dyppe brød i olivenolje før maten er heller ikke en italiensk skikk, men en importert en; olivenoljen hører til salaten, suppen og de kokte grønnsakene. Hva som skiller en god olje fra en dårlig, står i artikkelen om olivenolje i Italia.
Hvorfor er det toskanske brødet uten salt?
Pane toscano, også kalt pane sciocco — «det smakløse» — bakes uten salt i det hele tatt. Alene smaker det tørt og flatt, og førstegangsbesøkende tror ofte at bakeren har glemt noe. Det har han ikke: brødet har vært slik i århundrer, og det har egen beskyttet betegnelse.
Forklaringene er flere, og ingen av dem er sikre. Den mest fortalte er en strid om salttoll mellom Firenze og Pisa i middelalderen. Den mest sannsynlige er enklere: det toskanske kjøkkenet er salt og fett — pecorino, spekemat, innmat, bønner med mye olivenolje — og et nøytralt brød ved siden av gjør nettopp jobben sin. Prøv det slik, ikke alene, så gir det mening. Byens kjøkken ellers hører til hvor du spiser i Firenze.
Focaccia er tre ulike ting
Focaccia genovese fra Liguria er den de fleste kjenner: to fingre tykk, full av groper laget med fingertuppene, gjennomtrukket av olivenolje og strødd med grovt salt og en skvett saltlake på toppen. Den spises til frokost, dyppet i cappuccino, og det høres verre ut enn det er.
Focaccia di Recco fra kysten øst for Genova er noe helt annet: to hårtynne lag deig uten gjær, med bløt, fersk kumelksost imellom, ofte stracchino, bakt i sterk varme til den bobler. Den har beskyttet betegnelse og lages knapt utenfor sitt eget område. Focaccia barese fra Puglia er den tredje: tykk, med potet i deigen, og med cherrytomater og oliven trykket ned i overflaten. Ligurias kjøkken ellers ligger i ligurisk mat.
Ciabatta, michetta og de daglige formene
Ciabatta er yngre enn folk tror. Den ble utviklet i Veneto på 1980-tallet som et italiensk svar på den franske baguetten, og navnet betyr «tøffel». Den er luftig, har store hull og en tynn skorpe, og den er i dag standardbrødet i store deler av landet.
Michetta er Milanos egen: hul inni, formet som en rosett, og tørr allerede dagen etter — derfor kjøpes den fersk hver morgen. Rosetta er den romerske slektningen. Grissini kommer fra Torino, der de ble utviklet på 1600-tallet, og de håndrullede som heter rubatà har lite til felles med de tynne pinnene i plastpose. Byen der de oppsto, er Torino.
Piadina, pane carasau og flatbrødene
Piadina fra Romagna er et tynt, usyret flatbrød stekt på en varm plate og brettet rundt skinke, ost og rucola. Den selges fra kiosker langs veiene i regionen og er hverdagsmat, ikke turistmat — den inngår i gatemat i Italia region for region.
Pane carasau fra Sardinia er papirtynt, bakt to ganger og så tørt at det holder seg i månedsvis. Det ble laget for gjeterne som var borte fra hjemmet i lange perioder. Fuktes det med litt vann, blir det mykt igjen; pensles det med olivenolje og salt og varmes, heter det pane guttiau. Øyas innland, der brødet hører hjemme, er Barbagia.
Friselle fra Puglia er harde ringer som bløtlegges i vann i noen sekunder og toppes med tomat, olje og oregano. Taralli fra samme region er små kringler som først kokes og så bakes, og som spises til vin. De finnes i en nøytral versjon med fennikelfrø og i en sterk med chili, og de selges i pose i enhver dagligvarebutikk i sør.
Felles for flatbrødene er at de oppsto fordi de holdt seg. Et brød som skulle overleve en uke på fjellet eller en sesong i en gjeterhytte, måtte være tørt, og det er nettopp derfor de fortsatt smaker som de gjør. Det er også grunnen til at de er de eneste italienske brødene det er praktisk å ta med seg hjem i kofferten.
I fjellet nordøst i landet endrer brødet karakter helt. Sør-Tirol baker med rug og krydder — spisskummen, fennikel, koriander — og resultatet er små, harde brød som Vinschgerl og Schüttelbrot, det siste tørt som et kjeks og laget for å holde seg gjennom vinteren. De serveres til speck og ost, og de smaker tydelig mer av Sentral-Europa enn av Middelhavet.
Brødene med beskyttet betegnelse
Noen få italienske brød har egen geografisk beskyttelse, og de er verdt å kjenne igjen. Pane di Altamura fra Puglia er bakt på durumhvete, kommer som store, mørke brød med tykk skorpe og gult indre, og det holder seg i en uke. Det var det første brødet i Europa som fikk beskyttet opprinnelsesbetegnelse.
Coppia ferrarese fra Ferrara er vridd i en form som ligner et par sammenvokste kroker, og den består nesten bare av skorpe. Pane di Matera fra Basilicata er høyt, gult og bakt i vedovn. Alle tre er verdt en omvei hvis du er i nærheten — hvordan matkartet ellers fordeler seg, viser italiensk mat region for region.
Hva gjør italienerne med gammelt brød?
De lager mat av det, og noen av landets beste retter er nettopp det. Ribollita og pappa al pomodoro i Toscana er tykke supper jevnet med gammelt brød. Panzanella er sommerversjonen: bløtlagt brød med tomat, løk og basilikum, servert kald. Acquacotta i Maremma er det samme prinsippet med grønnsaker og et posjert egg.
Lenger nord blir brødsmulene til canederli i Sør-Tirol og til passatelli i Emilia-Romagna, presset i korte tråder rett ned i buljongen. På Sicilia strøs ristede brødsmuler over pastaen i stedet for ost. Alt sammen kommer av det samme: brød var dyrt, og ingenting ble kastet. Suppene og forrettene har vi samlet i antipasti og supper.
Slik kjøper du brød i et bakeri
Bakeriet heter forno, panificio eller panetteria, og de tre betyr omtrent det samme. Brød selges etter vekt, ikke per stykk: du sier hvor mye du vil ha — mezzo chilo, et halvt kilo, eller due etti, to hundre gram — og de skjærer av et stykke og veier det. Vil du ha det oppskåret, si affettato.
De fleste bakerier har også pizza etter vekt, focaccia og en disk med bakverk. Åpningstidene følger den vanlige italienske rytmen: tidlig morgen til rundt halv to, ofte stengt på ettermiddagen og på søndager. Pizza fra bakeri er en helt egen sjanger, og den hører til pizza i Italia.
Tips. Spør etter pane di ieri — gårsdagens brød — hvis du skal lage panzanella eller bare vil ha noe som tåler å ligge i sekken en dag. Mange bakerier selger det billigere, og for de fleste toskanske og sørlandske rettene er det faktisk det riktige brødet.
Har du leilighet med kjøkken, er brødet også den enkleste måten å spise billig på i Italia. Et halvt kilo brød, litt spekemat fra disken, en tomat og en flaske vin fra et supermarked utgjør en lunsj til en brøkdel av restaurantprisen, og den kan spises hvor som helst.
Glutenfritt, og hva du ser etter
Brød er den vanskeligste delen av italiensk mat for den som ikke tåler gluten, nettopp fordi det ligger på bordet før du rekker å si noe. Be om at kurven ikke settes fram, og si sono celiaco med en gang du setter deg.
Til gjengjeld er Italia bedre organisert på dette enn de fleste land, med et eget merkesystem for spisesteder og et bredt utvalg i apotek og supermarked. Hele ordningen, ordene du trenger og de fellene som gjenstår, tar glutenfritt i Italia.
