Piadina er det tynne, usyrede flatbrødet fra Romagna, stekt på en varm plate og brettet rundt ost, skinke eller grønnsaker. Siden 2014 er Piadina Romagnola en beskyttet geografisk betegnelse, og reglene sier nøyaktig hva den skal inneholde og hvor den kan lages: mel, vann, fett og salt, i provinsene langs Romagna-kysten og innlandet bak. Det er den enkleste og billigste lunsjen du kan få ved Adriaterhavet, og den smaker best fra en kiosk ved veien.
Alle som har vært i Rimini eller Riccione om sommeren, har sett de små bodene der det står piadina over disken. Men piadinaen er eldre enn badeturismen, og den er mer regulert enn de fleste tror. Under forklarer vi hva regelverket krever, forskjellen på de to typene, hvordan du bestiller, og hva som er verdt å vite for vegetarianere og cøliakere.
Hva er egentlig en piadina?
En rund, flat skive laget av hvetemel eller speltmel, vann, fett og salt, rullet ut tynt og stekt på en glovarm plate i noen få minutter. Den heter også piada, og konsortiet godtar begge navnene. Den har ingen gjær, og derfor hever den seg ikke. Resultatet er et brød med små, brune stekeflekker, sprøtt i kanten og mykt nok til å brettes rundt fyllet mens det er varmt.
Fettet er det som skaper diskusjon. Tradisjonelt brukes strutto, smult, og mange kiosker holder fortsatt på det. Konsortiet lister i dag «smult eller extra virgin olivenolje» som ingrediens, så begge deler er innenfor reglene. Det betyr at du ikke kan vite hvilket fett som er brukt uten å spørre.
Hva sier reglene for Piadina Romagnola?
Piadina Romagnola ble beskyttet geografisk betegnelse i EU 24. oktober 2014, etter det konsortiet selv kaller flere års kamp. Konsortiet har kontor i Rimini og passer på at navnet bare brukes av sertifiserte produsenter. Reglene kan oppsummeres i noen punkter:
- Den kan bare lages i avgrensede områder i provinsene Rimini, Forlì-Cesena og Ravenna, og i provinsen Bologna fram til elva Sillaro.
- Deigen skal flates ut bare ved valsing eller kjevling.
- Stekingen skjer ved 150 til 300 grader, og den ligger på platen i høyst fire minutter til sammen.
- Ferdigpakket piadina skal pakkes i produksjonsområdet rett etter avkjøling.
Sertifiseringen gjelder ikke bare fabrikker, men også kiosker og restauranter. En kiosk som vil kalle produktet sitt Piadina Romagnola på menyen, må inn i kontrollsystemet, føre register over hver deig og betale en årlig avgift. Konsortiet oppgir at bruk av navnet uten sertifisering kan gi bot på 3 000 til 20 000 euro (2026). Det er derfor mange kiosker bare skriver «piadina» på skiltet.
Tykk eller tynn — hva er forskjellen?
Reglene skiller mellom to typer, og forskjellen er tydelig når du ser dem side om side:
| Type | Diameter | Tykkelse | Kjennetegn |
|---|---|---|---|
| Piadina Romagnola | 15–25 cm | 4–8 mm | Små, jevne stekeflekker; kompakt og sprø |
| Piadina Romagnola alla Riminese | 23–30 cm | opptil 3 mm | Store bobler, ujevnt fordelt; tynn og bøyelig |
Den tykke typen hører hjemme i innlandet, rundt Forlì, Cesena og Ravenna, og den er mer brød enn innpakning. Den rives gjerne i biter og spises ved siden av mat. Den tynne typen fra Rimini og kysten er den de fleste turister møter, og den egner seg best til å brette rundt et fyll. Er du i tvil om hvilken du får, spør om den er alla riminese.
Squacquerone, skinke og ruccola
Den klassiske fyllingen er spekeskinke, squacquerone og ruccola. Squacquerone er en myk, frisk og litt syrlig ferskost fra Romagna, så myk at den nesten renner. Den er grunnen til at en piadina fra Romagna smaker annerledes enn en du lager hjemme med mozzarella. Andre vanlige varianter er salami eller annen spekemat med ost, grillet pølse, stekte grønnsaker, eller sjokoladekrem til dessert.
En egen variant er crescione, der deigen brettes rundt fyllet som en halvmåne og stekes lukket. Fyllet varierer fra grønnsaker og urter til ost og pølse. Den er mer mettende enn en vanlig piadina og fungerer godt som middag.
Tips. Be om at fyllet legges i mens brødet er varmt, så osten myknes. Tar du piadinaen med deg, spiser du den helst innen ti minutter — den blir seig når den kjølner.
Kiosken slår restauranten
Piadinaen er folkemat, og kioskene, chioschi, er stedene som lager den fersk mens du ser på. De ligger langs landeveiene i Romagna, i utkanten av byene og på strandpromenadene mellom Rimini og Cesenatico. Konsortiet forteller at kioskene på strandpromenaden kom med badeturistene fra 1970-tallet, mens piadinaen før det var hjemmebakt brød mellom ukens store bakedager.
Et godt tegn er en kvinne eller mann som kjevler deigen på benken bak disken, og en stabel ferske skiver som går unna fort. Ferdigpakkede piadine fra supermarkedet er et nødverktøy, ikke det samme. Om sommeren holder mange kiosker åpent til sent på kvelden, og det er da de er mest travle. Piadinaen spises gjerne i hånden på vei hjem fra stranden, og hører til den samme italienske gatematen som arancini på Sicilia og lampredotto i Firenze.
I innlandet og i San Marino finner du piadinaen på bordet som brød til maten, og i Ravenna er den tykke typen vanlig til en lunsj mellom mosaikkene. Den er rimeligere enn en pastarett, og den gir en lett lunsj når det er varmt.
Slik ser du om kiosken er sertifisert
En kiosk eller et spisested som er med i kontrollordningen, får bruke navnet Piadina Romagnola, IGP-merket og konsortiets hane på menyen og på skiltet. Det er det enkleste tegnet å se etter. Sertifiseringen gis av et kontrollorgan godkjent av departementet, og kioskene må melde inn hvor mye de selger hver måned. Konsortiet har egne kontrollører, og i tillegg kontrollerer landbrukstilsynet og carabinierienes matenhet.
Det betyr ikke at en kiosk uten merket lager dårlig piadina. Mange familier har stått ved den samme platen i generasjoner uten å bry seg om papirarbeidet, og en god lokal kiosk kan være bedre enn en sertifisert kjede. Men står det Piadina Romagnola på menyen uten hanen, er det et varsko, og i supermarkedet er merket den eneste garantien for at pakken faktisk er laget i Romagna. Etterligninger med navn som «tipo romagnola» er uttrykkelig forbudt, også når den virkelige opprinnelsen står på pakken.
Hvorfor er piadinaen så viktig i Romagna?
Fordi den var hverdagsbrødet. Konsortiet forteller at piadinaen i hundrevis av år var det romagnolske husholdninger spiste mellom de ukentlige bakedagene, når brødet var oppbrukt. Poeten Giovanni Pascoli, selv fra Romagna, kalte den «brødet, ja, romagnolernes nasjonalmat», og sitatet går igjen på skilt og menyer i hele regionen. Etter andre verdenskrig gikk piadinaen fra å være erstatning for brød til å bli en rett i seg selv.
For en besøkende er det verdt å merke seg at piadina fortsatt er noe folk i Romagna spiser hjemme, ikke bare noe som selges til turister. Går du inn i en kiosk i en innlandsby utenfor sesongen, er kundene lokale, og det er ofte der du får den beste. Langs Adriaterhavskysten er den derimot sommermaten framfor noen, og kvaliteten varierer mer.
Kan vegetarianere og cøliakere spise piadina?
Vegetarianere må spørre. Siden reglene tillater både smult og olivenolje, er det ikke mulig å se på brødet hvilket fett som er brukt. Spør etter piadina all'olio, med olje, eller om den er laget senza strutto, uten smult. Mange kiosker har i dag begge deler. Resten av fellene med skjult svin i italiensk mat, fra bønnesupper til taralli, er de samme som gjelder for vegetarianere i Italia ellers.
For cøliakere er en ekte Piadina Romagnola ikke et alternativ: den skal lages av hvete- eller speltmel, og begge inneholder gluten. Enkelte steder tilbyr glutenfrie versjoner, men de stekes ofte på samme plate som de vanlige, og smitterisikoen er stor. Hvordan du finner steder som faktisk er sertifisert, og hvilke ord du bruker, går igjen i det som gjelder for glutenfri mat i Italia.
Piadina på ditt eget kjøkken
Ja, og det er enkelt. Mel, vann, en klatt smult eller olje og salt. Kjevle ut tynt, stek på en tørr, glovarm stekepanne eller takke til det kommer brune flekker på begge sider, og brett rundt fyllet med en gang. Det du ikke får til hjemme, er squacqueronen, som er vanskelig å finne utenfor Italia. En mild ferskost med litt rømme er det nærmeste.
Kjøper du ferdigpakket piadina med deg hjem, se etter IGP-merket og konsortiets hane på pakken. Den er pakket i beskyttende atmosfære, holder seg en stund i uåpnet pakke og er en lett matsuvenir, men det er ingen erstatning for en fersk skive fra en kiosk ved Adriaterhavet.
