Tre panerte og friterte risballer ligger i tomatsaus i en liten metallform, satt på en hvit tallerken og strødd med hakkede urter.
Rettene

Gatemat i Italia region for region

Hver region har sin. Her er de som er verdt et måltid.

Italiensk gatemat selges over en disk, ikke fra en bil. Det finnes knapt matvogner i italienske byer; det finnes små butikker med et vindu ut mot fortauet, en frityrgryte bak og en kø av folk som spiser stående. Maten er billig, den er regional på en måte restaurantmaten ikke lenger er, og den er ofte det beste måltidet du får den dagen.

Den andre tingen som skiller Italia fra land med sterkere gatematkultur, er at ingen har funnet på noe nytt. Retten du kjøper i Palermo er den samme som ble solgt der for hundre år siden, og den finnes ikke i Roma. Under går vi region for region gjennom det som er verdt å stille seg i kø for, og sier hva hver enkelt ting faktisk er før du peker på den.

Hva teller som gatemat i Italia?

Alt som selges over disk, spises stående eller gående, og ikke krever bestikk. I praksis betyr det fire slags steder: bakeriet, forno, som selger bakst etter vekt; frityrsjappa, friggitoria; utsalget med ferdige varme retter, rosticceria eller tavola calda; og en gatekjøkkendisk som bare selger én ting.

Det siste er det viktigste kjennetegnet. Et sted som selger lampredotto selger lampredotto, og ingenting annet. Et sted som selger arancine har fem varianter av arancine. Ser du en disk med panelle, supplì, pizza, kebab og sushi i samme vindu, står du foran et sted som lever av folk som ikke kommer tilbake — kjennetegnene er de samme som for restauranter, og de er samlet i artikkelen om hvordan du unngår turistrestaurantene.

Roma: supplì, pizza bianca og et hjørne med baccalà

Supplì er en avlang riskule der risen er kokt i tomatsaus, gjerne med kjøtt i, og med en bit mozzarella i midten, panert og frityrstekt. Deler du den i to mens den er varm, trekker osten seg ut i en tråd, og det er derfor romerne kaller den supplì al telefono — som en gammel telefonledning. Den koster småpenger og selges i hver eneste pizzeria med langpanne i vinduet.

Pizza bianca er en salt, oljet brødplate uten annet på, kjøpt hos bakeren og revet i to på stedet. Fylt med mortadella eller fikener og skinke blir den lunsj. Den runde søsteren, filetti di baccalà, er klippfiskfilet i røre, frityrstekt og servert på et fettet ark — en romersk sjeldenhet som fortsatt finnes i noen få hjørnelokaler i sentrum. Og trapizzino, en trekantet lomme av pizzabrød fylt med gryteretter, ble funnet opp av en romersk pizzabaker i 2008 og er den ene nyvinningen på lista.

Pizza etter vekt hører også hjemme her, og er den lunsjen du kommer til å spise flest av. Hvordan den fungerer og hva kiloprisen betyr, står i artikkelen om pizza i Italia. Bydelen med tettest utvalg er Trastevere, men også der ligger de beste stedene et stykke fra broen.

Firenze: lampredotto er ikke for alle

Firenzes gatemat er en ku-mage. Lampredotto er den fjerde magesekken, trukket i kraft med tomat, løk og persille i timevis, hakket opp og lagt i et rundstykke. Toppen av rundstykket dyppes i kraften før det legges på, og du velger mellom grønn persillesaus og en skarp chiliolje. Det selges fra små vogner, trippai, som har stått på de samme gatehjørnene i generasjoner.

Det er kraftig mat, og den deler folk i to. Smaken er mild og litt søtlig, konsistensen er myk, og de fleste som ikke liker det, liker ikke tanken snarere enn smaken. Vil du prøve deg forsiktig, be om trippa alla fiorentina i stedet: samme slags innmat, kokt i tomatsaus og servert i et pappbeger med parmesan over. Begge deler koster en brøkdel av en lunsj i nærheten av severdighetene i Firenze.

Napoli: alt som kan friteres

Napolis gatekjøkken er en frityrkultur, og cuoppo er formatet: et kremmerhus av papir fylt med varmt, nystekt smått. Cuoppo di mare har små fisk, blekksprut og reker; cuoppo di terra har potetkroketter, panerte grønnsaker og en frittatina di pasta — en frityrstekt kake av pasta med besjamel og erter, som er nøyaktig så tung som den høres ut.

Videre finnes pizza fritta, en pizza brettet og stekt i olje i stedet for i ovn, som er eldre enn ovnspizzaen i fattige bydeler. Pizza a portafoglio er en liten margherita brettet i fire og spist i hånden mens du går. Og til kaffen: sfogliatella, graffa og taralli med smult, pepper og mandler.

Sicilia: arancina i Palermo, arancino i Catania

Den frityrstekte riskulen med kjøttsaus og erter inni heter arancina i Palermo, er rund og har hunkjønn. I Catania heter den arancino, er kjegleformet og har hankjønn. Uenigheten er ekte, den er gammel, og begge deler er riktig på sitt sted. Den kjegleformede skal etter en lokal forklaring ligne Etna, som Catania ligger under.

Palermo har dessuten det mest særegne gatekjøkkenet i landet. Panelle er tynne kikertmelfritter som legges i et rundstykke sammen med potetkroketter. Sfincione er en tykk, luftig brødpizza med løk, ansjos og brødsmuler, uten mozzarella. Stigghiola er innmat surret rundt vårløk og grillet på gaten. Og pani ca' meusa er kalvemilt og lunge, kokt og så varmet i smult, lagt i et rundstykke — enten schietta, altså naken, eller maritata, gift, med ricotta og caciocavallo. Markedene der du finner alt sammen, er behandlet i gjennomgangen av Palermo.

Romagna: piadina fra en kiosk ved veien

Piadina er et tynt, usyret flatbrød stekt på en varm plate og brettet rundt et fyll. Det har vært beskyttet som Piadina Romagnola IGP siden 2014, og regelverket skiller mellom to utgaver: den tykkere fra innlandet, mellom fire og åtte millimeter, og den tynne og bredere alla riminese ved kysten, på opptil tre millimeter. Tradisjonelt fett i deigen er smult, ikke olje — verdt å vite hvis du ikke spiser svin.

Det klassiske fyllet er ferskosten squacquerone, rucola og spekeskinke. Piadina selges fra chioschi, små kiosker langs veiene og på strandpromenadene, og de holder åpent til langt på natt om sommeren. Det er sommermaten langs hele Adriaterhavskysten, og en piadina med en øl på vei tilbake fra stranden er en institusjon i seg selv.

Kikertmelet i Liguria og Toscana

Den samme røren av kikertmel, vann, olivenolje og salt bakes i en flat kobberpanne i vedovn og heter farinata i Liguria og cecina i Toscana. Den er tynn, gyllen og litt fuktig inni, selges i trekantede stykker på et ark, og strøs med sort pepper. I Livorno legges den i et rundstykke og kalles cinque e cinque, som er en av de merkeligste og beste billiglunsjene i landet: brød i brød, og likevel riktig.

Liguria har også de to focacciaene. Den genovesiske er tykk, salt og oljet, med fingerhull i overflaten, og spises til frokost — mange dypper den i cappuccinoen, og det er ikke ment som en spøk. Focaccia di Recco er en helt annen sak: to papirtynne lag uten gjær med bløt ost imellom, bakt til den bobler. Begge deler er sentrale i artikkelen om Genova. Lenger sør, i Bari, finner du sgagliozze, frityrstekte polentaruter solgt fra en gryte i en portåpning, og panzerotto, en frityrstekt halvmåne med tomat og mozzarella.

Hva koster det, og når spiser du det?

Lite. Et stykke pizza etter vekt, en supplì eller en arancina ligger i området to til fire euro stykket, en fylt piadina eller et lampredotto-rundstykke rundt fem til åtte, og et cuoppo mellom fem og ti (2026). En lunsj av gatemat koster altså under det halve av en pastarett på trattoria, og det er den enkleste innsparingen som finnes på et italiensk reisebudsjett — regnestykket for resten av dagen står i hva en dag i Italia koster.

Tidene varierer. Frityrsjapper i Napoli og Palermo åpner om formiddagen og går til de er tomme. Bakerier har bakst fra klokka sju. Lampredotto-vognene i Firenze er et lunsjfenomen og pakker ofte sammen tidlig på ettermiddagen. Og piadina-kioskene ved kysten er en kveldsting. Vil du ha en tidlig middag uten å sitte alene i en tom spisesal, er gatemat og aperitivo de to løsningene som faktisk fungerer.

Er gatemat trygt, og hva med spesialkost?

Ja, med samme forbehold som ellers: velg et sted med gjennomtrekk. Frityrolje som brukes hele dagen på et travelt sted er ferskere enn olje som står i en gryte på et sted uten kunder, og mat som er nystekt foran deg er tryggere enn mat som har ligget under en varmelampe. Se etter kø av folk som snakker dialekt, og styr unna ferdigfylte fat i vinduet.

For vegetarianere er gatemat vanskeligere enn restaurantmat, fordi smult og kjøttsaus sitter i ting du ikke ser: piadinadeigen, supplìen, sfincionens ansjos. Panelle, farinata, sgagliozze og pizza bianca er derimot trygge. For cøliakere er kategorien den vanskeligste i hele landet — panelle og farinata er glutenfrie av oppskrift, men de stekes i samme olje som alt annet, og da er de det ikke lenger. Hvordan ordningen med sertifiserte steder fungerer, står i artikkelen om glutenfritt i Italia, og mer om selve kostholdet på glutenfritt.net.