Bari er en havneby med rundt 315 000 innbyggere, regionhovedstad i Puglia og det stedet de fleste lander når de skal til regionen. Den er ikke en pen liten by, og den prøver ikke å være det. Bari er kontorer, containerkraner, universitet, trafikk og en gammel bydel som fortsatt bor der den bor.
Det er verdt å si tidlig, fordi forventningen ofte er feil. Folk som kommer fra Alberobello og Ostuni venter mer hvitkalket smalgate, og møter i stedet en firefelts bygate med butikkjeder. Bari er interessant av motsatt grunn: det er den ene byen i Puglia der ferielivet ikke er hovednæringen. Gir du den en ettermiddag og en kveld i stedet for to timer mellom fly og leiebil, får du noe de andre stedene i regionen ikke kan gi deg.
Bari Vecchia er ikke en kulisse
Gamlebyen ligger på en liten halvøy mellom de to havnene, klemt inn mellom sjøen på tre sider. Den består av rundt førti gater i et nett uten system, og den er bygget slik med hensikt: smale, krokete gassekk skulle gjøre det vanskelig for angripere å finne fram. Effekten på en besøkende er den samme i dag. Du går deg bort, og det er ikke noe å gjøre med det.
Det som skiller Bari Vecchia fra tilsvarende bydeler andre steder i Italia, er at den fortsatt er et boligstrøk med vanlig lav inntekt. Folk sitter utenfor dørene, klesvask henger over gaten, mopeder kjører der det knapt er plass til å gå, og fjernsyn står på inne i stuene med døra åpen. På de små plassene står det helgenkapeller med friske blomster foran. Ingen av delene er satt opp for at du skal se det.
Det er også der innvendingen ligger: bydelen er slitt. Fasader står med avskallet puss, det ligger søppel i noen bakgater, og enkelte kvartaler er tydelig fattige. Vil du ha pent, dra til Ostuni. Vil du se hvordan en søritaliensk gammel bydel faktisk fungerer, er det få bedre steder enn dette.
Gaten der pastaen lages i døra
Via dell'Arco Basso er en femti meter lang gate i gamlebyen der kvinner sitter utenfor husene og former orecchiette for hånd. Deigen er semule og vann, uten egg. De skjærer en liten skive av en pølse av deig, drar den over bordet med en butt kniv slik at den ruller seg opp, og vrenger den over tommelen. Det tar dem under to sekunder per stykk, og de gjør det uten å se ned.
Gaten er blitt kjent nok til å ha fått et kallenavn — strada delle orecchiette — og til at det står folk med telefon der hver formiddag. Men den er ikke arrangert. Kvinnene har laget pasta i den gaten lenge før noen kom for å filme det, brettene tørkes på gaten fordi det ikke er plass inne, og mesteparten går til nabolaget og til restaurantene rundt hjørnet.
Du kan kjøpe en pose. Vær da klar over to ting: hjemmelaget fersk pasta uten emballasje har begrensede regler rundt seg, og prisen er høyere enn i butikken. Vil du bare se på, spør før du fotograferer noen på nært hold. Hva de ulike pastaformene faktisk gjør med sausen, har vi gått gjennom i pastatypene og sausene som hører til.
Basilica di San Nicola og relikviene fra 1087
I 1087 hentet sjømenn fra Bari levningene av den hellige Nikolas fra Myra i dagens Tyrkia og førte dem hjem 9. mai. Det er den samme Nikolas som er blitt til julenissen i vår del av verden, og relikviene ligger fortsatt i krypten under basilikaen som ble reist for å ta imot dem. Byggingen startet samme år og kirken ble vigslet i 1197.
Bygningen er et hovedverk i apulisk romansk stil: bred, lys kalkstein, nesten uten pynt, med en fasade som ligner mer på en festning enn på en kirke. Innvendig er den streng og høy. Krypten er det egentlige målet — den er lav, med et skogholt av søyler med ulike kapiteler, og over graven står et alter der olje samles opp fra selve gravkammeret.
Det uvanlige er at kirken er delt. Krypten har et eget ortodoks alter, og russiske og andre ortodokse pilegrimer kommer hit i et antall som overrasker folk. Nikolas er en av de mest sentrale helgenene i den ortodokse kirken, og Bari er derfor et pilegrimsmål på tvers av kirkedelingen. Kommer du 7.–9. mai, står byen på hodet i festen for helgenen, med en statue som fraktes ut på sjøen i båt. Hvor kirken plasserer seg blant landets øvrige, viser de vakreste kirkene i Italia.
Murat-kvarteret: den andre halvparten av byen
Sør for gamlebyen ligger Borgo Murattiano, anlagt fra 1813 under Joachim Murat, Napoleons svoger og daværende konge av Napoli. Det er et rutenett av rette gater med fire til fem etasjers bygårder, og det er her Bari lever til daglig: kontorer, kaféer, universitetet og handlegaten Via Sparano, som er bilfri og full av kjeder og lokale butikker.
Teatro Petruzzelli midt i kvartalet er Italias fjerde største operahus. Det brant ned i 1991 etter påsatt brann og åpnet igjen i 2009 etter atten år med rettssaker og gjenoppbygging. Programmet går fra opera til konserter, og billettene ligger langt under det du betaler i Milano eller Verona.
Sjøpromenaden mellom de to bydelene, Lungomare Nazario Sauro, er blant de lengste i Italia og er stedet folk går om kvelden. Den er ingen severdighet, men den forklarer byen: fra rundt sju om kvelden er den full av folk som går fram og tilbake uten annet ærend enn å gå. Det er den samme skikken vi har beskrevet i italienske skikker og uskrevne regler.
Er Bari trygt?
Ja, med vanlig oppmerksomhet. Bari har hatt et dårlig rykte i Italia, og deler av det er fortjent historisk sett, men gamlebyen er blitt gjennomgripende endret siden 1990-tallet og er i dag full av folk til langt på kveld. Vesketyveri fra moped har vært den klassiske risikoen her, og den er ikke borte: bær vesken på siden bort fra kjørebanen, og ikke gå med telefonen i hånden ute i trafikkerte gater.
De reelle problemene er kjedeligere. Ikke la noe ligge synlig i leiebilen, heller ikke en jakke, og bruk et bevoktet anlegg om natten. Enkelte gater i utkanten av gamlebyen er mørke og folketomme etter midnatt, og de er ikke der du skal gå med kart i hånden. De vanlige forholdsreglene i landet ligger i sikkerhet og lommetyver i Italia.
Havnen og fergene østover
Bari er en av Italias største passasjerhavner, og det er en side ved byen som nesten aldri nevnes i reiseguider. Herfra går det ferger til Hellas — Igoumenitsa og Patras — og til Durrës i Albania, Bar i Montenegro og Dubrovnik i Kroatia. Overfarten til Hellas tar en natt, til Albania rundt åtte til ni timer.
Det gjør Bari til noe mer enn et endepunkt. Skal du kombinere Puglia med Hellas eller Balkan, kan du kjøre bilen om bord i stedet for å fly, og det er en av de få stedene i Italia der det virkelig lønner seg å tenke slik. Hvordan fergeselskapene fungerer, hva du må ha med og når du bør bestille, forklarer ferger i Italia.
Advarsel. Fergeterminalen ligger nord for gamlebyen og er stor. Innsjekking til utenlandsruter stenger som regel to timer før avgang, og passkontroll tar tid i høysesongen. Legg inn margin, og ikke stol på at et anlegg like ved terminalen har ledig plass i juli.
Hva bør du spise i Bari?
Tre ting, og alle er billige. Focaccia barese er en tykk, oljerik brødbunn med cherrytomater og oliven, bakt i store plater og solgt i stykker etter vekt — den fås i hvilket som helst bakeri og er den beste lunsjen i byen. Panzerotto er en frityrstekt halvmåne med mozzarella og tomat inni. Sgagliozze er frityrstekte skiver av polentakake, solgt fra gryter på gaten i Bari Vecchia.
Til middag er orecchiette con le cime di rapa retten byen er kjent for: pasta med brokkolirabb, ansjos, hvitløk og chili. Den er bitter på en måte som ikke ligner noe annet i italiensk kjøkken, og den deler folk i to. Rå fisk og skalldyr spises også utbredt her, men det er ikke noe vi anbefaler en tilreisende å prøve fra en spann på kaikanten. Puglia er ett av tjue kjøkken i landet, og italiensk mat region for region viser hvor lite de ligner hverandre.
Hvor lenge bør du bli i Bari?
En ettermiddag og en kveld holder for de fleste. Gamlebyen, basilikaen, en runde i Murat-kvarteret og promenaden om kvelden er en fin, avslappet halvannen dag, og byen har ikke stort mer å by på enn det. Som base for regionen er den midt på treet: du kommer deg til kystbyene med tog og til Valle d'Itria på en time, men du bor i en storby og ikke ved sjøen.
Det opplegget som fungerer best, er å legge Bari først eller sist i turen, knyttet til flyet. Kommer du sent inn, sov i byen og kjør ut dagen etter. Skal du hjem tidlig, gjør det motsatte. Hvordan de fire delene av regionen skiller seg fra hverandre, har vi veid mot hverandre i hvor du bør bo i Puglia.
Slik kommer du deg dit og videre
Flyplassen Karol Wojtyła ligger 8 kilometer nordvest for sentrum, og tog går fra terminalen til hovedstasjonen på under et kvarter. Fra hovedstasjonen går regiontog sørover langs kysten til Monopoli og videre til Lecce, og lokalbanen Ferrovie del Sud Est innover i landet. Hvordan billettsystemet og togselskapene henger sammen, tar tog i Italia.
Kommer du med bil, skal du ikke kjøre inn i gamlebyen. Gatene er for smale, deler av området er stengt for gjennomkjøring, og navigasjonen tar deg gjerne inn i noe som ender som en trapp. Parker i et anlegg i Murat-kvarteret eller ved havnen og gå. Hvordan sonene med trafikkbegrensning fungerer og hvorfor boten kommer et halvt år senere, står i artikkelen om ZTL-sonene i Italia.