Ostuni ligger på tre kalksteinshøyder 218 meter over havet, og hele den gamle bykjernen er kalket hvit — ikke bare fasadene mot torget, men alt: vegger, trapper, karmer, buer over gatene, murene inne i bakgårdene. Sett nedenfra ser byen ut som en snøfonn oppe på en ås av oliventrær. Det er derfor den kalles la città bianca.
Det som overrasker folk mest, er at dette ikke er en kystby. Havet ligger åtte kilometer unna og nedenfor, som en blå strek i horisonten. Du ser det fra hver eneste utsiktskant i byen, og du kommer deg ikke dit uten bil eller buss. Mange bestiller Ostuni i den tro at de kan gå ned til stranden om morgenen, og den misforståelsen er verdt å rydde opp i før du booker.
Hvorfor er byen hvit?
Kalking var billig, praktisk og etter hvert påbudt. Kalk lages av den samme kalksteinen som ligger i bakken overalt her, den ble brent i lokale ovner og kostet nesten ingenting. Et lag hvit kalk reflekterer solen og holder murveggene kjøligere om sommeren, den tetter sprekker, og den er dessuten mildt desinfiserende.
Det siste er grunnen til at skikken festet seg som regel og ikke bare som vane. Under pestepidemiene, den siste store i sør på 1600-tallet, ble kalking brukt som smitteverntiltak, og lokale forordninger påla folk å kalke husene sine med jevne mellomrom. Da byen lå tett, med smale gater og lite luft, var hvitkalking omtrent det eneste hygienetiltaket som fantes.
I dag holdes det ved like fordi det er blitt byens kjennetegn, og fordi kommunen stiller krav i den vernede kjernen. Effekten er merkbar på en varm dag: temperaturen i de smale, hvite gatene ligger tydelig under den i solen på plassen utenfor, og lyset som kastes tilbake fra veggene gjør at det aldri blir helt mørkt i smugene.
Gatene, katedralen og det du faktisk ser
Den gamle byen er liten. Du går rundt hele den vernede kjernen på en time hvis du ikke stopper, og det er en time i bakke — alt her er enten opp eller ned, og mye av det er trapper. Gatene heter vicoli, mange av dem går under buer og gjennom hus, og de fleste ender enten i en utsiktskant eller i en gårdsplass.
På toppen ligger katedralen fra 1400-tallet, ferdig rundt 1495, i en senmiddelaldersk stil som ser mer nordeuropeisk ut enn resten av Puglia. Det er rosevinduet folk kommer for: et stort hjul med tjuefire eiker og et intrikat steinarbeid rundt, plassert i en fasade som buer utover på toppen i stedet for å ende rett. Det er byens ene virkelige kunstverk, og det står gratis tilgjengelig ute på gaten.
Utsiktspunktene rundt kanten av byen er det andre. Fra Belvedere og fra veiene på nordsiden ser du hele sletten ned mot Adriaterhavet, dekket av oliventrær så langt sikten rekker. På klare vinterdager kan du så vidt ane fjellene i Albania over vannet.
Olivenslettene under byen
Landskapet mellom Ostuni og havet er en av de eldste sammenhengende olivenkulturene i Europa. Trærne står i et rutenett av tørrmurer, mange av dem er flere hundre år gamle, og de eldste er trolig over tusen. Stammene på de gamle trærne er vridd, hule og kluntete på en måte som gjør at de ser ut som noe annet enn trær.
Området har en egen beskyttet betegnelse for olivenolje, og flere av gårdene tar imot besøkende for smaking og omvisning i pressen. Det er verdt en formiddag hvis du er nysgjerrig på hva forskjellen mellom en billig og en dyr flaske faktisk består i — hovedsakelig hvor raskt frukten kom fra tre til presse, og ved hvilken temperatur den ble presset.
Advarsel. Mange av de gamle trærne på slettene er døde eller døende. Bakteriesykdommen Xylella fastidiosa ble påvist i Salento i 2013 og har spredt seg nordover siden. Rundt Ostuni ser du felt med grå, bladløse trær som står igjen fordi det er forbudt å felle noen av dem uten tillatelse. Det er et alvorlig landbruksproblem, ikke et fotomotiv, og lokalbefolkningen setter ikke pris på at det behandles som det siste.
Hvor bader du når byen ligger inne i landet?
Kysten nedenfor kalles Marina di Ostuni og strekker seg over rundt tjue kilometer, og den er delt i to typer. Nord for Torre Pozzelle er kysten lav og steinete, med små sandbukter mellom flate klippehyller — Pilone, Lamaforca og Torre Pozzelle selv. Sør for Rosa Marina blir det mer sand, og strendene ved Torre Guaceto og Costa Merlata er de som får best omtale.
Torre Guaceto er et marint naturreservat på rundt elleve kilometer kyst, med begrenset adgang til deler av området og med sanddyner og våtmark bak stranden. Der finnes ingen rekke med strandanlegg — du parkerer utenfor og går eller tar en pendelbuss inn, og det er en helt annen strandopplevelse enn resten av kysten. Hvordan de betalte anleggene fungerer og hvor grensen mot fri strand går, står i forklaringen av hvordan en italiensk strand fungerer.
Regn med et kvarter til tjue minutter i bil hver vei, og med at parkeringen ved de fine buktene er full innen halv elleve i juli og august. Bussene ned til Marina går om sommeren, men med få avganger og ikke til alle strendene.
Bør du bo i Ostuni eller på landet utenfor?
Inne i byen får du morgen og kveld, og det er ikke småtterier: fra sekstiden tømmes gatene for dagsbesøkende, og de hvite smugene blir stille på en måte de ikke er midt på dagen. Ulempen er trapper, varme og parkering. Ingen bil kommer inn i den gamle kjernen, du bærer bagasjen opp, og et anlegg utenfor muren koster per døgn.
Utenfor byen ligger et av regionens tetteste utvalg av masserie, gamle befestede gårdsanlegg bygget om til hotell, med basseng og olivenlund rundt. Det er der de fleste bør legge seg hvis de har bil og skal være mer enn to netter: du får kjølig kveld, plass, og kort vei både til byen og til sjøen. Forskjellene mellom stedstypene står i oversikten over masseria, trullo og albergo diffuso, og hvordan de øvrige delene av regionen ligger til, i gjennomgangen av hvor du bør bo i Puglia.
Hva skiller Ostuni fra de andre hvite byene?
Puglia har flere hvitkalkede byer, og de blandes lett sammen. Forskjellen er i hovedsak tre ting. Ostuni er den eneste som er kalket i sin helhet og ikke bare delvis, den er den eneste som ligger høyt nok til at silhuetten ses på lang avstand, og den er større enn de andre — rundt 30 000 innbyggere mot noen få tusen i nabobyene.
Til gjengjeld er den også den mest besøkte og den dyreste. Locorotondo og Cisternino i Valle d'Itria er penere i det små, roligere og betydelig billigere å spise i, men de har ingen utsikt mot havet og ingen katedral. Skal du bare se én av dem, ta Ostuni for landskapet; skal du bo, vurder naboene.
Når bør du komme, og hva skuffer?
Byen er åpen, temperaturen håndterlig og prisene lavere enn i høysesongen i mai, juni og september. Juli og august er varme uten skygge — Ostuni ligger høyere enn kysten og er noen grader mildere, men over 30 grader midt på dagen er normalen. Hvordan du legger opp dagene rundt de verste timene, står i gjennomgangen av hetebølger i Italia.
Den vanligste skuffelsen er størrelsen. Ostuni er ett bilde og noen gater, og har du satt av en hel dag, er du ferdig etter tre timer. Den nest vanligste er at hovedgatene i den gamle kjernen er blitt tett i tett med restauranter med utrullede menyer og verter som spør deg om du vil spise. To gater unna er det slutt. Kjennetegnene på et sted som lever av gjennomgangstrafikk har vi samlet i artikkelen om hvordan du unngår turistrestaurantene.
Med bil fra Brindisi, og hvor du parkerer
Med bil er det 36 kilometer fra Brindisi lufthavn, drøyt en halvtime, og rundt 80 kilometer fra Bari. Parkering finnes i anlegg langs ringveien rundt den gamle kjernen, med avgift i sommermånedene, og gateparkering med blå striper betales i automat. Blått, hvitt og gult betyr hver sin ting, og parkering i Italia tar fargekodene.
Uten bil er det mulig, men tungvint. Ostuni har togstasjon på hovedbanen mellom Bari og Lecce, med regiontog som stopper flere ganger om dagen. Stasjonen ligger derimot 2,5 kilometer nedenfor byen, og du må ta en lokalbuss eller drosje opp bakken — den turen går du ikke med bagasje. Hvordan togsystemet henger sammen, står i gjennomgangen av tog i Italia, og hvilken flyplass som passer til hvilken del av landet, i oversikten over flyplassene og reisemålene i Italia.