Otranto er den østligste byen i Italia. Fra bymuren er det 72 kilometer over Otrantostredet til Albania, og på klare dager ser du fjellene der borte som en lav rekke i horisonten. Byen har 5 600 innbyggere, en hvitkalket bykjerne innenfor en aragonsk mur, en turkis bukt utenfor — og en katedral med et gulv som ikke ligner noe annet i Europa.
Den ligger på adriatisk side av Salento, 46 kilometer fra Lecce, og skiller seg fra Gallipoli på den joniske siden på nesten alle punkter: her er vannet dypere og kaldere, kysten er klippe i stedet for sand, og byen er mindre, penere og mye roligere om kvelden. Det som gjør Otranto verdt en reise, er likevel ikke stranden. Det er historien, og den er blodigere enn kysten antyder.
Gulvmosaikken i katedralen
Katedralen ble vigslet i 1088 og ser ganske alminnelig ut utenfra. Går du inn, står du på et sammenhengende mosaikkgulv som dekker hele kirkeskipet, sidegangene, koret og apsis. Det ble lagt mellom 1163 og 1165 på oppdrag fra erkebiskop Gionata, utført under ledelse av munken Pantaleone, og det består av hundretusener av små steinbiter i kalkstein.
Motivet er ett stort livstre som vokser fra inngangen og oppover mot alteret, med greiner som deler seg ut i medaljonger. Innholdet i dem er ikke det du forventer i en kirke. Adam og Eva står der, og Noahs ark, og månedene i året med sitt arbeid — men også kong Artur til hest, Aleksander den store båret til himmels av griffer, kentaurer, sjakkspill og dyr som ikke finnes. Det er middelalderens hele verdensbilde lagt ned i ett gulv, uten skille mellom bibel, antikk og folkeeventyr.
Du går på det. Det finnes ingen glassplate og ingen avsperring bortsett fra rundt de mest utsatte partiene, og det er derfor det virker: du står midt i et 800 år gammelt bilde og ser rett ned på det. Ta med tid — de fleste bruker ti minutter og går glipp av alt. Hvor kirken plasserer seg blant landets øvrige, står i oversikten over de vakreste kirkene i Italia.
Kapellet med hodeskallene
I høyre sideskip ligger Cappella dei Martiri, og bak glass i veggene står levningene av rundt 800 mennesker, ordnet i rader av hodeskaller fra gulv til tak. Det er ikke en kuriositet. Det er byens egen historie, og den er nøyaktig datert.
28. juli 1480 gikk en osmansk flåte i land utenfor Otranto med rundt 18 000 soldater under Gedik Ahmet Pasha. Byen ble beleiret i to uker og falt 11. august. Ifølge kildene ble de overlevende mennene stilt overfor et valg mellom å konvertere eller dø, og 14. august ble et stort antall av dem henrettet på høyden Colle della Minerva utenfor byen. Tallet som er overlevert er 813. Aragoneserne tok byen tilbake i 1481, og levningene ble flyttet inn i katedralen.
De drepte ble helligkåret av pave Frans i 2013. Kapellet er stille, det er lite forklarende tekst, og de fleste går ut igjen fortere enn de kom inn. Det er den ene tingen ved Otranto folk husker etterpå.
Visste du? Romanen The Castle of Otranto, utgitt av engelskmannen Horace Walpole i 1764, regnes som den første gotiske romanen og ga sjangeren navn. Walpole hadde aldri vært i Otranto. Han fant navnet på et kart og likte lyden av det, og boka har ingenting med byen å gjøre.
Borgen og bykjernen
Castello Aragonese ble bygget om fra grunnen av etter 1480, med skrå murer og runde tårn som skulle tåle kanonild — nettopp fordi byen nå visste hva den kunne bli utsatt for. Det står i sørenden av den gamle kjernen og brukes i dag til utstillinger. Vollgraven er tørr og går rundt hele anlegget.
Innenfor muren er Otranto liten og lett å gå: hvite gater, noen få torg og en hovedgate med butikker. Den er mer velstelt enn Gallipoli og mindre besøkt enn Ostuni. Fra bastionene ut mot havnen ser du hele bukta, og herfra går også promenaden langs vannet nordover.
Hvor bør du bade i Otranto?
Selve byen har en bystrand rett ved havnen, kort og med grovkornet sand, og den fungerer greit til et bad. De to virkelige alternativene ligger nordover.
Baia dei Turchi ligger seks kilometer nord for byen og er den mest kjente bukta på hele adriatisk side av Salento: hvit sand, gjennomsiktig vann og pinjeskog rett bak. Navnet kommer av at det var her osmanerne skal ha gått i land i 1480. Området er vernet, du parkerer i en avstand fra sjøen og går de siste ti–femten minuttene gjennom skogen, og det holder folketallet nede sammenlignet med strender du kan kjøre helt fram til.
Torre dell'Orso lenger nord er lengre, bredere og familievennlig, med to kalksteinsklipper i vannkanten kalt le Due Sorelle. Innimellom ligger Alimini-sjøene, to laguner med sanddyner og pinjeskog mellom seg og havet, og en rekke campingplasser i furuskogen. Hvordan de betalte anleggene fungerer og hva som er gratis, står i forklaringen av hvordan en italiensk strand fungerer.
Punta Palascìa og kysten sørover
Fem kilometer sør for byen ligger Punta Palascìa, Italias østligste punkt, med et hvitt fyr fra 1867 på en lav klippeodde. Det er et av de stedene der stemningen kommer helt an på været: i stille vær er det en flat, karrig odde med et fyr, og i kuling står sjøen rett opp langs klippen. Solen står opp av havet her, og det er ikke mange steder på det italienske fastlandet man kan si det om.
Videre sørover følger kystveien SP358 en rekke klippebukter og grotter ned mot Santa Cesarea Terme, som har varme svovelkilder rett ved sjøen, og videre til Castro og til slutt Santa Maria di Leuca på selve spissen. Det er den beste kjøreturen i Salento — smal, svingete og med utsikt hele veien — og den tar en formiddag med stopp.
De gresktalende bygdene i innlandet
Inne i landet mellom Otranto og Lecce ligger ni kommuner som til sammen kalles Grecìa Salentina. Der har det vært snakket griko — en gresk dialekt — helt inn i vår tid, som en rest etter bysantinsk styre og gresk bosetning i middelalderen. Antallet som fortsatt snakker språket flytende er lite og synkende, men gateskiltene er tospråklige, og musikken lever.
Det er nemlig herfra pizzica kommer, en rask dans i taktarten som opprinnelig ble knyttet til edderkoppbitt og besettelse, og som i dag er blitt Salentos musikalske kjennemerke. Den store festivalen holdes i Melpignano i slutten av august og trekker titusener. Kjører du gjennom bygdene Corigliano d'Otranto, Sternatia eller Calimera en vanlig ettermiddag, ser du derimot ingenting av det — det er landsbyer uten et eneste tilbud til besøkende, og det er en del av poenget.
Er Otranto en god base?
For en kort tur, ja. Byen er stor nok til å ha restauranter som er åpne året rundt, den ligger midt på den adriatiske kysten med strendene nordover og klippekysten sørover, og du kan bo innenfor bymuren og gå til alt. Tre til fire netter er godt brukt.
For en hel uke er Lecce et bedre valg, fordi byen ligger midt mellom de to havene og har mer å gjøre når det regner. Fra Lecce er det bare tre kvarter hit. Hvordan basene i regionen skiller seg fra hverandre, står i gjennomgangen av hvor du bør bo i Puglia, og hvilken av de to kystene som passer deg, i sammenligningen av Salentos strender.
Tre kvarter fra Lecce, og en bilfri gamleby
Med bil er det 46 kilometer og drøyt tre kvarter fra Lecce, og 90 kilometer fra Brindisi lufthavn. Den gamle bykjernen er stengt for biltrafikk om sommeren, og du parkerer i anleggene ved havnen eller langs innfartsveien. Fargen på stripene avgjør om plassen er gratis, avgiftsbelagt eller forbeholdt beboere, og parkering i Italia går gjennom kodene.
Ferrovie del Sud Est kjører fra Lecce til Otranto, men med bytte underveis, få avganger og over en time reisetid. Om sommeren går det dessuten ferge fra Otranto til Vlorë i Albania og til greske Korfu, og det er den enkleste måten å kombinere Puglia med et helt annet land. Hvordan fergeselskapene fungerer, viser ferger i Italia.
Når katedralen er tom nok til å bruke tid på gulvet
Mai, juni og september. Da er katedralen tom nok til at du kan bruke tid på gulvet, strendene har plass, og temperaturen er til å leve med. I august er den lille bykjernen full fra ettermiddagen av, parkeringen er et prosjekt, og Baia dei Turchi krever tidlig oppmøte. Hvilke måneder som gir best balanse, står i gjennomgangen av beste reisetid til Italia.
Den vanligste innvendingen er at byen er liten — du er ferdig med den gamle kjernen på halvannen time. Den andre er at vannet på adriatisk side er kaldere og dypere enn folk venter etter å ha sett bildene; det er ingen barnestrand her, og bunnen faller raskt. Vil du ha grunt og lunt vann, ligger den joniske siden førti minutter unna.