Lecce er hovedstaden i Salento, hælspissen på den italienske støvelen, og en by der nesten hver eneste fasade i den gamle bykjernen er skåret ut i en gyllen, myk kalkstein. Resultatet er en egen barokkvariant som har fått sitt eget navn — barocco leccese — og som ikke ser ut som barokken i Roma eller Napoli.
Byen har rundt 94 000 innbyggere, ligger på en flat slette midt mellom Adriaterhavet og Det joniske hav, og har ingen strand selv. Det er verdt å vite på forhånd: Lecce er en by du bor i og kjører ut fra, ikke et badested. Til gjengjeld er den den eneste virkelige byen i Salento, med universitet, kveldsliv og et prisnivå som ligger godt under det du betaler i Toscana eller på Amalfikysten.
Steinen som gjorde barokken mulig
Pietra leccese er en kalkstein fra miocen som finnes nesten bare i det gamle Terra d'Otranto. Den er så myk rett etter brudd at den kan skjæres med kniv, og den herdes langsomt når den utsettes for luft. For en steinhugger på 1600-tallet betydde det at han kunne gjøre ting i Lecce som var praktisk umulige andre steder: blader, frukt, engler, dyr, våpenskjold og hele figurer, skåret ut fritt i fasaden i stedet for hugget i marmor og satt på plass.
Det er også forklaringen på at barokken i Lecce virker overlesset selv sammenlignet med romersk barokk. Der arbeidskraften er billig og materialet gir etter, blir det mer av alt. Fargen gjør resten: steinen er lys gyllen om morgenen og nesten honningfarget i ettermiddagssolen, og hele bykjernen skifter karakter i løpet av dagen.
Ulempen ser du også. Myk stein forvitrer, og mange fasader har svarte striper og oppløste detaljer der regn og eksos har gjort jobben sin. Restaureringen er evig og pågår hele tiden, så regn med at noe alltid står i stillas.
Santa Croce: fasaden alle stopper foran
Basilica di Santa Croce ble påbegynt i 1549 og stod ferdig i 1646, med tre generasjoner steinhuggere involvert. Gabriele Riccardi laget den nedre delen med den store balkongen båret av telamoner — menneske- og dyrefigurer som ser ut til å bære hele bygningen på skuldrene. Cesare Penna hugget den øvre delen og rosevinduet, og årstallet 1646 står skåret inn ved siden av det.
Det er verdt å bruke ti minutter på fasaden alene, med blikket systematisk fra bunnen og opp. Interiøret er roligere enn utsiden lover, med sju dype sidekapeller på hver side og seksten barokkaltere, og det er sjelden trengsel inne. Hvor Santa Croce står i forhold til de andre store kirkene i landet, har vi sett på i de vakreste kirkene i Italia.
Piazza del Duomo, plassen med bare én inngang
Domplassen i Lecce er lukket på tre sider og har én smal åpning inn fra gaten. Det er uvanlig i Italia, og effekten er umiddelbar: du går gjennom en portal og står plutselig i et rom som føles innendørs. Katedralen ble bygget om i barokk stil mellom 1659 og 1670 av Giuseppe Zimbalo, kalt lo Zingarello, på oppdrag fra biskop Pappacoda, og har to fasader — en mot inngangen og en mot selve plassen, fordi arkitekten visste hvor folk faktisk ville komme fra.
Klokketårnet ved siden av er Zimbalos verk fra 1661 til 1682 og er 70 meter høyt. Det heller merkbart mot venstre etter en setning i fundamentet. Fra toppen ser du Adriaterhavet, og på helt klare dager fjellene i Albania. Det er blant de få stedene i Puglia der du får høyde nok til å forstå hvor flatt landskapet egentlig er.
Amfiteateret midt på torget
På Piazza Sant'Oronzo, byens sentrale torg, ligger et romersk amfiteater fra det første eller andre århundret nedsenket i bakken. Det ble bygget da byen het Lupiae, målte 102 ganger 83 meter utvendig og tok rundt 25 000 tilskuere — mer enn byen hadde innbyggere.
Bare omtrent en tredel er gravd fram. Resten ligger under torget, under husene rundt og under en kirke, og kommer aldri opp. Det gir en av de merkeligere severdighetene i Sør-Italia: et halvt antikt monument som folk sitter og drikker kaffe rundt kanten av. Søylen på plassen bærer en statue av Sant'Oronzo, byens vernehelgen etter pestepidemien i 1656, og selve søylen kom fra Brindisi, der den markerte enden på Via Appia.
Noen kvartaler unna ligger det romerske teateret, som er mindre, mer helhetlig utgravd og nesten alltid tomt for folk. Ved siden av det står Castello Carlo V, en massiv festning fra 1500-tallet som i dag brukes til utstillinger og huser byens museum for cartapesta — papirmasjé. Håndverket har vært en spesialitet i Lecce siden 1600-tallet, da kirkene trengte helgenfigurer som var lette nok til å bæres i prosesjon og billigere enn stein. Verkstedene finnes fortsatt, og figurene i vinduene er ekte arbeid, ikke importert pynt.
Hvor mye tid trenger du i Lecce?
Selve bykjernen ser du på en dag. Santa Croce, Piazza del Duomo med klokketårnet, amfiteateret, det romerske teateret noen kvartaler unna og en runde mellom de tre byportene Porta Napoli, Porta Rudiae og Porta San Biagio er en full, men rolig dag til fots. Alt ligger innenfor tjue minutters gange.
Som base derimot fungerer Lecce i en hel uke, fordi du sover i byen og kjører til kysten om dagen. Det er den vanligste og fornuftigste måten å gjøre Salento på, og den sparer deg for flyttinger. Hva de andre delene av regionen har å tilby til sammenligning, viser hvor du bør bo i Puglia.
Er Lecce en god base for Salento?
Ja, med ett forbehold: du må ha bil. Fra Lecce er det 39 kilometer til Gallipoli på jonisk side og 46 kilometer til Otranto på adriatisk side, altså under tre kvarter til begge, og Santa Maria di Leuca helt sør på spissen ligger rundt en time unna. Det betyr at du kan velge hav etter vindretningen om morgenen — blåser det fra øst, kjører du vestover.
Forbeholdet er at kollektivtrafikken i Salento er tynn. Ferrovie del Sud Est går til Otranto og Gallipoli, men med få avganger, lang reisetid og et sommerruteopplegg som er annerledes enn resten av året. Uten bil blir du sittende fast i byen. Hva bilholdet koster og hva du bør se etter i kontrakten, tar leiebil i Italia, og hvordan strandanleggene på kysten fungerer, i forklaringen av en italiensk strand.
Det du bør spise og drikke her
Pasticciotto er byens signaturbakst: en liten pai av mørdeig fylt med vaniljekrem, spist varm til frokost. Rustico leccese er den salte varianten, butterdeig med mozzarella, béchamel og tomat. Begge koster under to euro i en vanlig bar, og begge er bedre om morgenen enn om ettermiddagen, av den enkle grunn at de er ferske da.
Om sommeren bestiller folk caffè leccese: espresso helt over is med mandelmelk. Det er søtt, kaldt og betydelig mer forfriskende enn en varm espresso i trettifem grader, og det er en genuint lokal skikk, ikke noe som er funnet opp for turister.
Slik kommer du deg dit, og hvor du setter bilen
Lecce er endestasjon på det italienske jernbanenettet, og det gjør byen uvanlig lett å nå uten bil: det går direkte hurtigtog fra Roma, Bologna og Milano, og fra Bari tar regiontoget under to timer. Hvordan billettsystemet og de ulike togselskapene fungerer, forklarer tog i Italia.
Nærmeste flyplass er Brindisi, 43 kilometer unna, med buss og tog inn til Lecce. Bari ligger 151 kilometer unna og har flere ruter. Hvilken av dem som passer til hvilken del av reisen, har vi satt opp mot hverandre i flyplassene og reisemålene i Italia.
Advarsel. Den gamle bykjernen i Lecce er sone med begrenset trafikk, og kameraene registrerer skiltnummeret uten at noe skjer der og da. Boten kommer i posten måneder senere, via leiebilfirmaet, med gebyr på toppen. Parker i et anlegg utenfor murene og gå inn — det er få minutters gange uansett. Hvordan ordningen virker, ligger i ZTL-sonene i Italia.
Hvorfor Salento er verre i juli enn tallene tilsier
I Salento er det mai, juni og september som er brukbare. Juli og august er varme på en måte som er vanskelig å forklare før du står i det: Salento er flatt, tørt og uten skygge, og termometeret passerer jevnlig 35 grader midt på dagen. Byen tar riposo alvorlig, og mellom ett og fem er halve sentrum stengt. Hvordan du legger opp dagen rundt de verste timene, står i gjennomgangen av hetebølger i Italia.
Innvendingen mot Lecce er at den er mindre enn ryktet. Den gamle bykjernen er kompakt, og går du utenfor byportene, er Lecce en helt vanlig italiensk provinsby med trafikk og etterkrigsblokker. Det andre folk reagerer på, er at det ikke er sjø her — kommer du til Salento for å bade, må du kjøre hver dag, og da bør du regne med bensin og bompenger i budsjettet. Hva et døgn i Sør-Italia faktisk koster sammenlignet med hjemme, står i sammenligningen av prisnivået i Italia. Vil du kombinere byen med noe helt annet, ligger trulli-kvartalene i Alberobello og klippebyen Polignano a Mare begge rundt halvannen time nordover.