Polignano a Mare er den hvite bykjernen som står rett på en kalksteinsklippe over Adriaterhavet, 33 kilometer sør for Bari. Bildet alle kjenner — en liten steinstrand mellom to loddrette klippevegger, med hus på toppen — er Lama Monachile, og den bukta er hele grunnen til at byen er blitt så besøkt som den er.
Byen har rundt 17 000 innbyggere og et gammelt sentrum du går gjennom på tjue minutter. Det er verdt å vite på forhånd, for forventningen er ofte en badeby og virkeligheten er en klippeby med svært lite strand. Til gjengjeld er Polignano en av de få stedene i Puglia du kommer deg til uten bil, og det gjør den til et fornuftig førstestopp for mange.
Byen på klippen
Den gamle bydelen ligger på en fremskutt klippe med sjøen på tre sider. Du går inn gjennom Arco Marchesale, den gamle byporten, og videre inn i et nett av smale, hvitkalkede gater der de fleste dørene fører til leiligheter og ikke butikker. Flere steder åpner gaten seg mot en balkong rett over vannet — Terrazza Santo Stefano er den mest kjente — og fallet ned er tjue meter loddrett.
På veggene i gatene står det skrevet diktlinjer og korte setninger med svart maling. Det er ikke gammelt; det er en lokal skikk som har vokst fram de siste tiårene og som er blitt en del av bybildet. Noen synes det er sjarmerende, andre synes det er påtrengende. Uansett gjør det at Polignano ser annerledes ut enn de andre hvite byene i Puglia.
Domenico Modugno, mannen bak Nel blu, dipinto di blu — sangen alle kjenner som «Volare» — ble født her i 1928, og det står en statue av ham på sjøpromenaden. Den er blitt byens andre fotostopp, og køen foran den kan være lengre enn du tror.
Klippene har også gitt byen en idrettsgren. Polignano har flere ganger vært vertskap for internasjonale stupkonkurranser der utøverne hopper fra plattformer rundt 27 meter over vannet, med gamlebyen som bakteppe. Arrangementet legges gjerne til sensommeren og fyller byen fullstendig i noen dager. Skal du hit da, book overnatting i god tid — eller legg besøket til en annen uke.
Det lokale landbruket er verdt en setning. Rundt byen dyrkes en fiolett gulrot, carota di Polignano, som selges rå i markedene og serveres som forrett med olivenolje. Den er ikke en turistgimmick, men en gammel sort som holdes i live av noen få dyrkere, og den finnes stort sett bare her.
Foto: ParisTaras · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert
Lama Monachile, bukta på bildene
En lama er en tørr elvekløft, og Lama Monachile er den kløfta som munner ut i sjøen rett vest for gamlebyen. Navnet kommer av munkesel, som en gang hørte hjemme her. Nede i kløfta ligger en liten strand av runde steiner, og over den går en høy bru langs den gamle traseen til den romerske Via Traiana.
Stranden er gratis og fri for alle, uten solsenger og uten anlegg. Den er også svært liten. En dag i juli ligger folk skulder mot skulder på steinene fra tidlig formiddag, og trappene ned er en flaskehals i seg selv. Vannet er derimot akkurat så klart som på bildene, og dypt nesten med en gang — det er ingen barnestrand.
Kort sagt. Vil du ha Lama Monachile for deg selv, må du være der før klokka åtte om morgenen eller etter klokka sju om kvelden. Midt på dagen i høysesongen er det ikke plass til å legge fra seg et håndkle.
Hvor kan du faktisk bade?
Ikke i Lama Monachile, med mindre du er tidlig ute. De reelle alternativene ligger sør for byen: Cala Paura er den nærmeste, en liten bukt med båter og noen få meter stein og sand, og videre sørover langs kysten mot Monopoli ligger en rekke små steinbukter og betalte anlegg med plattinger ut i sjøen. De fleste av dem er lettest å komme til med bil.
Husk at alle italienske strender har fri adgang til selve vannkanten ved lov, også der et anlegg har lagt solsenger over hele arealet. I praksis kan veien ned til vannet gå gjennom det betalte området, og da må du finne den offentlige nedgangen i stedet for å diskutere i resepsjonen. Hvordan disse anleggene er organisert, hva en solseng koster og hvor grensen mellom betalt og fritt går, har vi forklart i hvordan en italiensk strand fungerer. Vil du sammenligne kysten her med resten av landet, finner du den i Italias beste strender.
Grottene under byen
Klippen Polignano står på er full av hulrom. Sjøgrottene under bykjernen er tilgjengelige fra sjøsiden, og de er den beste grunnen til å bruke penger på en båttur her: du ser byen fra det eneste perspektivet som forklarer hvordan den er bygget, og du kommer inn i grotter der lyset kommer opp gjennom vannet. Turene går fra havna og varer typisk halvannen til to timer, og de avlyses ved nordavind fordi sjøen slår rett inn i grotteåpningene. Får du tilbud om plass en dag det blåser lite, ta den med en gang i stedet for å utsette til neste dag. Hva slike turer koster andre steder i landet, og hvor de er verdt det, viser båtturer i Italia.
Én av grottene er bygget om til restaurant, med bordene inne i selve hulrommet og sjøen rett under. Den er en severdighet i seg selv og prises deretter. Vil du bare se den, ligger den godt synlig fra promenaden.
Inne i landet, tjue minutters kjøring unna, ligger Grotte di Castellana — et grottesystem på flere kilometer med guidede turer i to lengder. Det er kjøligere der nede enn ute uansett årstid, og det er den beste reservedagen i området når det er for varmt eller for vindfullt til å være ved sjøen.
Monopoli, naboen som er lettere å bo i
Ni kilometer sørover ligger Monopoli, en betydelig større by med en fungerende fiskehavn, en gammel bydel som er like hvit men mindre trang, og et vesentlig større utvalg av strender rett utenfor. Prisene er lavere, parkeringen er enklere, og byen tømmes ikke for folk når dagsturistene drar.
Rådet vårt er enkelt: se Polignano, bo i Monopoli. Det gjelder særlig hvis dere er flere eller reiser med barn, der de trange trappene og de loddrette kantene i Polignano fort blir slitsomme. Hvordan de to passer inn i regionen ellers, ligger i hvor du bør bo i Puglia.
Er Polignano verdt en overnatting?
Én natt, ja. Byen forandrer seg fullstendig når bussene og togturistene har dratt: gatene blir stille, restaurantene fylles av folk som bor der, og terrassene over sjøen er tomme. Det er den versjonen av Polignano folk skriver hjem om.
Mer enn to netter er derimot vanskelig å forsvare med mindre du har bil. Det er lite å gjøre i selve byen ut over å gå de samme gatene, badealternativene er begrenset, og prisene i høysesongen ligger over det du betaler tjue kilometer unna. Bruk stedet som et kort stopp mellom kysten og innlandet — trulliene i Alberobello ligger 32 kilometer unna, og barokkbyen Lecce halvannen time sørover.
En halvtime med tog fra Bari
Polignano ligger på hovedbanen mellom Bari og Lecce, og regiontoget fra Bari bruker rundt en halvtime. Stasjonen ligger ti minutters gange fra gamlebyen. Det gjør byen til et av de få reisemålene i Puglia som fungerer helt uten bil, og det er en reell fordel om du kommer med fly til Bari. Hvordan billettene kjøpes og hva forskjellen på togtypene er, tar tog i Italia.
Kommer du med bil, må du regne med å parkere utenfor sentrum og gå. Anleggene nærmest gamlebyen fylles opp tidlig på formiddagen i sommermånedene, og gateparkering med blå striper er avgiftsbelagt. Hva fargene på stripene betyr og hvordan du betaler riktig, forklarer parkering i Italia.
Halvparten så mange mennesker — og hva som da er stengt
Mai, juni og september gir varmt nok vann og halvparten så mange mennesker som juli og august. I lavsesongen er byen fortsatt fin å gå i, men mange av restaurantene og alle båtturene er stengt fra november til påske. Hvilke måneder som gir best balanse mellom vær og trengsel, står i gjennomgangen av beste reisetid til Italia.
Den vanligste skuffelsen er størrelsen. Polignano er ett motiv og noen få gater, og folk som har satt av en hel dag, er ferdige før lunsj. Den nest vanligste er trengselen på og rundt Lama Monachile, som er reell og ikke til å komme utenom i høysesongen. Kom tidlig, ta båtturen, spis en gelato — byen har flere isbarer som lager sin egen, og hvordan du kjenner igjen den ekte varen, viser gelato — og kjør videre. Det er en god halvdag, ikke en hel ferie.