Italias beste strender

Publisert 31. august 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Italia har rundt 7 900 kilometer kystlinje, og strendene ligner ikke på hverandre. Noen er femten kilometer flat sand med knehøyt vann hundre meter ut. Andre er rullestein under en loddrett fjellvegg, med tre meters dyp to skritt fra land. Velger du feil type for reisefølget ditt, hjelper det ikke at stranden er berømt.

Derfor er de tjuefem strendene under gruppert etter kyst og beskrevet med de egenskapene som faktisk avgjør dagen: hva du ligger på, hvor fort det blir dypt, hvordan du kommer dit, og om det finnes betalt anlegg, fri strand eller begge deler. Rekkefølgen er geografisk, ikke en rangering. Den beste stranden i Italia er den som passer det du skal gjøre den dagen.

Slik er utvalget satt sammen

Fire ting er veid mot hverandre. Underlaget først: halvparten av landets mest fotograferte strender er rullestein eller grov singel, ikke sand, og uten badesko er det forskjellen på en fin dag og en sur en. Så vanndybden, som er den viktigste enkeltopplysningen for den som har små barn. Så adkomsten — noen av de vakreste buktene krever halvannen time til fots eller en båt. Og til slutt om det finnes bevoktning og service, eller om du er alene med det du har med deg.

Alle tjuefem ligger inne i strandvelgeren sammen med tjueåtte til, der du kan filtrere på de samme feltene.

Liguria og Toscana: stein, furuskog og én skjermet bukt

Ligurias kyst er bratt, og strendene er små og som regel av stein. Monterosso al Mare er unntaket: den eneste av de fem landsbyene i Cinque Terre med en ordentlig strand, og den eneste du kommer til uten trapper. Underlaget er grov sand, vannet blir middels dypt, og både fri sone og betalt anlegg finnes. Den fylles opp fra klokken ti.

Baia del Silenzio i Sestri Levante er en halvsirkelformet bukt midt i byen, skjermet på tre kanter, med fin sand og grunt, stille vann. Det er den mest barnevennlige stranden i hele regionen. Paraggi er den eneste sandstranden ved Portofino og en av de dyreste i landet å leie solseng på; den frie delen ligger lengst mot vest, og det er den du skal gå etter.

Toscana har tre helt ulike svar. Marina di Alberese i Maremma-parken er sju kilometer strand med drivved og pinjeskog bak, der antall besøkende er begrenset og siste bit går til fots eller med parkbuss. Cala Violina er hvit kvartssand som knirker under føttene, tjue minutters gange fra parkeringen, med plass som må bestilles på forhånd om sommeren. Og Fetovaia på Elbas vestspiss er en bukt av lys granittsand, skjermet mot nordavinden, med ferge fra Piombino og bil på øya som forutsetning.

Lazio og Amalfikysten: nærmest Roma, brattest ned i vannet

Sperlonga er den nærmeste virkelig gode stranden til hovedstaden — en formiddagstur med bil sørover langs kysten, lenger når trafikken ut av Roma står — og består av en hvitkalket landsby på en fjellknaus mellom to lange sandstrender. Vannet er grunt, det er trapper ned fra landsbyen, og både anlegg og fri strand finnes. Sabaudia lenger sør er femten kilometer nesten uavbrutt sand mellom havet og en lagune, med Circeo-fjellet i enden, og er sjelden full selv i august.

Amalfikysten er noe annet. Her er strendene rullestein, vannet dypt med en gang, og skyggen kommer sent. Fornillo i Positano ligger ti minutters gange vestover langs klippestien fra hovedstranden, er roligere, litt billigere og får skygge tidligere på dagen. Baia di Ieranto på spissen av Sorrentohalvøya er en vernet bukt du bruker halvannen time på å gå til, uten en eneste bod: ingen vakt, ingen skygge, ingen drikkevann, ta med alt. Marina Piccola på Capri ligger sørvendt rett under Faraglioni-klippene, med stein, dypt vann og noen av landets dyreste strandklubber.

Adriaterhavskysten: den grunneste sanden i Italia

Femten kilometer flat, finkornet sand der vannet står i knehøyde hundre meter ut — det er Rimini, og det er samtidig Italias travleste strand. Sesongen begynner allerede i midten av mai, og kysten er nesten sammenhengende utbygd med anlegg. Lido di Jesolo gjør det samme en time fra Venezia, med buss og båt som adkomst, og er bygget for familier fra grunnen av. Ingen av dem er stille. Begge er forutsigbare, og for et lite barn er forutsigbarhet det som teller.

Puglia og Calabria: hvitt vann og lange klitter

Pescoluse på Salentos sørspiss selges under kallenavnet Maldive del Salento. Kallenavnet er markedsføring, men vannet holder det: hvit sand, grunt langt ut og turkise farger. Baia dei Turchi nord for Otranto ligger inne i et vernet område, ti minutters gange gjennom furuskog fra parkeringen. Begge har både fri strand og anlegg, og begge er beskrevet nærmere i artikkelen om Lecce og Salento.

Baia delle Zagare i Gargano er den motsatte typen: to kalksteinssøyler i vannet under hvite klipper, og adkomst bare med båt eller gjennom hotellets egen heis i fjellet. Lenger sørvest ligger Grotticelle ved Capo Vaticano, tre små sandbukter mellom granittknauser, der sikten i vannet er blant de beste på hele det italienske fastlandet. Cala Jannita ved Maratea er svart singel fra vulkansk stein under klippeveien, med grotter i begge ender og dypt vann rett fra land.

Sicilia: bystrand, klippeholme og en bukt i et reservat

San Vito Lo Capo nordvest på øya er en bred sandstrand mellom to kalkfjell, grunn og vindstille, med couscousfestival som fyller hele byen i september. Isola Bella under Taormina er et naturreservat på en holme bundet til land av en rullesteinstange, med stein hele veien. Kabelbanen ned fra byen har vært stengt siden januar 2026, så veien ned er buss eller trapp — sjekk status før du legger dagen dit. Calamosche inne i Vendicari-reservatet er tjue minutters gange fra parkeringen og har verken kiosk, vakt eller skygge — det er hele poenget med den.

Sardinia: de fire som gjør turen verdt det

La Pelosa ved Stintino er karibisk grunt vann med et sarasensk tårn i horisonten, og den er samtidig den mest regulerte stranden i landet: antall besøkende er begrenset om sommeren, plass må kjøpes på forhånd, og badematte er forbudt fordi den drar med seg sand ut. Cala Goloritzé er hvit singel under en åtti meter høy kalksteinsnål, halvannen time ned en bratt sti eller med båt, med billett som må kjøpes før du går.

Is Arutas på vestkysten er en strand av runde kvartskorn på størrelse med rispåler, og å ta med seg sand herfra gir bot. Det blåser der, som det gjør på hele vestkysten. Su Giudeu i Chia på sørkysten er klitter, en liten holme du kan vasse ut til og flamingoer i saltdammen bak — sørkystens beste barnestrand, og den nås med bil fra Cagliari.

Hvilken strand passer deg?

Tabellen samler de tjuefem. Underlag og vanndybde er de to kolonnene du bør lese først; adkomst avgjør om det blir en dag eller en time.

Hva bør du vite før du drar?

Tre ting går igjen. Antall besøkende er begrenset på et voksende antall strender — Cala Violina, La Pelosa, Cala Goloritzé, Marina di Alberese og Baia dei Turchi står alle på en eller annen form for kvoteordning om sommeren, og plassen må ofte kjøpes eller bestilles før du drar hjemmefra. Kommer du uten, blir du snudd i porten.

Advarsel. Badevakt finnes bare i den vedtatte badesesongen, og bare der kommunen har bestemt at det skal være det. På Baia di Ieranto, Calamosche, Cala Goloritzé og Cala Violina er det ingen livredder i det hele tatt, uansett måned. De samme stedene har heller ikke drikkevann.

Det andre er årstiden. Sesongen starter i midten av mai bare på den mest utbygde delen av Adriaterhavskysten og i Versilia; ellers er det juni, og i Puglia og Calabria ofte midten av juni. Sjøtemperaturen følger en helt egen kurve og henger etter lufttemperaturen.

Det tredje er hva slags reisefølge du har. Skal barna være i vannet i timevis, er dypt vann og rullestein feil valg uansett hvor vakkert det ser ut på bilder, og da er utvalget av de mest barnevennlige strendene et bedre sted å begynne enn denne listen. Skal du derimot snorkle eller bare stupe rett ut, er det nettopp de dype, steinete buktene som gir mest igjen.