Sardinia har det klareste badevannet i Italia, og grunnen er geologisk snarere enn heldig. Øya er bygget av granitt og kalkstein, den har nesten ingen store elver som drar slam ut i sjøen, og bunnen består av lyse korn som kaster lyset tilbake oppover. Resultatet er den turkise fargen alle har sett på bilder — og den er ikke retusjert.
Øya er drøyt 24 000 kvadratkilometer med under 1,6 millioner innbyggere, og kysten er lang nok til at «strender på Sardinia» ikke er ett svar, men fem. Nordøst er granittknauser og korte halvmåner. Østkysten er en kalkvegg uten vei. Sørkysten er klitter og lange sandstrekk. Vestkysten blåser. Og nordvest ligger de to mest fotograferte strendene på øya, begge regulert. Hvilken av dem du havner på, avgjør ferien mer enn hotellet gjør.
Hvorfor ser vannet ut som det gjør her?
Tre ting virker sammen. Berggrunnen er hard og forvitrer langsomt, så det følger lite finstoff med ut i sjøen. Avrenningen er liten fordi øya har korte vassdrag som tørker inn om sommeren. Og bunnen er lys: knust skall, kvarts og oppmalt granitt i stedet for mørkt slam. Lyset går ned, treffer en hvit bunn og kommer opp igjen, og da blir vannet turkist på grunna og dypblått der grunna slutter.
Det fjerde er sjøgress. Store deler av kysten har enger av posidonia, et sjøgress som binder bunnen og holder vannet klart. Om høsten skyller døde blader opp på stranden i tykke, brune matter. De ser ut som forurensning og er det motsatte: de beskytter sanden mot vinterstormene. Flere kommuner lar dem ligge med vilje, og det er verdt å vite før du snur i døra.
Nordøst: Costa Smeralda og buktene rundt
Kyststrekningen fra Olbia og nordover er den mest utbygde og den dyreste. Strendene her er korte halvmåner av lys, fin sand mellom runde granittknauser, som regel med grunt vann og skjerming mot vinden fra nordvest. De ligger tett, men de er små, og parkeringen er den begrensende faktoren fra midten av juli.
Liscia Ruja er den lengste på strekningen og den eneste med både fri sone og betalt anlegg i skikkelig størrelse. Spiaggia del Principe ligger ti minutters gange fra veien, har ingen service og ingen badevakt. Cala Brandinchi lenger sør kalles Lille Tahiti av gode grunner: hvit sand, grunt langt ut og Tavolara-fjellet rett foran, med begrenset antall besøkende om sommeren. Hele denne kysten er beskrevet nærmere i Costa Smeralda.
Nord for Palau ligger nasjonalparken La Maddalena, som er noe annet igjen: sju større øyer og et femtitalls holmer med de klareste buktene på hele Sardinia. Cala Coticcio på Caprera er den vakreste du kan gå til, og den er strengt regulert — 60 personer om dagen, 3 euro i inngang pluss 25 euro per person til obligatorisk guide (2026). Hva du får og ikke får se der ute, viser La Maddalena-arkipelet.
Advarsel. Spiaggia Rosa på Budelli er stengt for ferdsel. Du kan verken gå i land eller ankre; båtene stopper ved bøyer flere hundre meter unna, og den rosa fargen er ikke synlig på den avstanden. Selges en tur til deg med den stranden som hovedpunkt, er det den utsikten du kjøper.
Østkysten: buktene som ikke har vei
Mellom Cala Gonone og Santa Maria Navarrese faller kalkfjellet rett i havet over rundt førti kilometer, og det finnes ingen kystvei. Buktene her — Goloritzé, Mariolu, Biriola, Sisine, Luna — har hvit rullestein og vann som er nesten gjennomsiktig, og du kommer dit med båt eller til fots ned flere hundre høydemeter.
Cala Goloritzé er unntaket som viser hvor gjennomregulert dette har blitt: den kan bare nås til fots, ilandstigning fra båt er forbudt, taket er 250 personer per dag og billetten kostet 7 euro (2026). Bestillingen åpner 72 timer før, ikke i mars, og i juli forsvinner dagens kvote på minutter. Stien fra Su Porteddu er 3,5 kilometer hver vei og tar en time til halvannen ned. Hele kysten, med hvilken bukt som krever hva, er satt opp i Golfo di Orosei.
Sørkysten: den enkleste å feriere på
Fra Cagliari og vestover er landskapet flatt, sanden fin og vannet grunt. Poetto er åtte kilometer bystrand med bussholdeplass fra sentrum, flamingoer i lagunen bak og kiosker som holder åpent til langt på natt — den enkleste badestranden på øya å komme til uten bil. Chia lenger vest er klitter med einer på toppen, og Su Giudeu har en holme barna kan vasse ut til. Det er sørkystens beste barnestrand, og den nås med bil fra Cagliari.
Østover fra byen går SP17 i 62 kilometer til Villasimius, drøyt en time. Her ligger de fine buktene tett, og flere av dem — Punta Molentis og Porto Sa Ruxi blant dem — krever forhåndsbestilling på nett i sommermånedene, med tak på antall og egen avgift for parkeringen. Kjører du forbi og regner med å svinge inn, blir du stoppet i bommen.
Vestkysten: mistralen og kvartskornene
Vestkysten er den minst besøkte, og det er vinden som gjør det. Mistralen står inn fra nordvest og gjør ettermiddagene kjølige selv i august, og den drar kaldt bunnvann opp: en strand som lå på tjuefire grader i går, kan ligge på tjue i dag. Til gjengjeld er dette den ville delen av øya, med kilometerlange strender uten et hus bak seg.
Is Arutas på Sinis-halvøya er den mest særegne stranden i landet: den består ikke av sand, men av runde kvartskorn på størrelse med rispåler, slipt av havet gjennom årtusener. Den er ubehagelig å gå barbeint på og fantastisk å ligge på, og å ta med seg en neve hjem er straffbart. Vinden gjør den samtidig til et av de beste stedene i Middelhavet for brett, noe vi har tatt for oss i surfing og vindsport i Italia.
Nordvest: Alghero, Stintino og La Pelosa
Rundt Alghero ligger sandbuktene i furuskog, og Le Bombarde ti minutter utenfor byen er den mest brukbare av dem: buss om sommeren, skygge fra trærne og litt bølger når mistralen står på. Nordover ved Stintino ligger La Pelosa, som er den mest regulerte stranden i Italia. Antall besøkende er begrenset om sommeren, plassen må kjøpes før du drar, og badematte er forbudt fordi den drar sand med seg ut når du rister den.
Rena Bianca ved Santa Teresa Gallura er den motsatte typen: den ligger i gangavstand fra torget, og du trenger verken bil eller bestilling. På en øy der nesten alt krever kjøring, er det en egenskap som teller mer enn den ser ut til.
Hva koster det å ligge på solseng her?
Mindre enn du tror, med ett unntak. Sardinia har lite av kysten under konsesjon sammenlignet med Liguria og Adriaterhavet, og på de fleste strendene er svaret at det ikke finnes noe å leie i det hele tatt — du tar med egen parasoll, og de fleste gjør nettopp det. Unntaket er Costa Smeralda, der en parasoll med to solsenger lå på 60 til 150 euro dagen i 2026, på nivå med Capri og Portofino.
Advarsel. Å ta med seg sand, småstein eller skjell fra Sardinia er forbudt ved regional lov 16/2017, med gebyr fra 500 til 3 000 euro. Kontrollen er reell og skjer i sikkerhetskontrollen på flyplassene i Olbia og Cagliari. Det gjelder også de runde kvartskornene fra Is Arutas og en enkelt rullestein fra en bukt du likte.
Hvilken av Sardinias fem kyster passer deg?
| Kyst | Underlag | Vann | Vind | Passer |
|---|---|---|---|---|
| Nordøst, Costa Smeralda | Fin sand mellom granitt | Grunt og skjermet | Lite | Korte bad, høyt prisnivå |
| La Maddalena | Sand og granittheller | Grunt til middels | Utsatt fra nordvest | Båtdager, ikke strandferie |
| Østkysten, Orosei | Hvit rullestein | Dypt med en gang | Østlig vind stopper båtene | Snorkling og gåtur, ikke småbarn |
| Sørkysten, Chia og Villasimius | Sand og klitter | Grunt langt ut | Moderat | Barnefamilier |
| Vestkysten, Sinis | Kvartskorn og grov sand | Middels, urolig | Mistral hver ettermiddag | Brett, plass og ro |
| Nordvest, Alghero og Stintino | Sand, furu bak | Grunt | Bølger ved mistral | Base uten bil hver dag |
Skal du bare ha én regel: er det små barn med, legg deg på sørkysten eller ved Alghero. Skal du snorkle og gå, er østkysten det eneste riktige svaret, og da må du regne båt og kvoter inn i dagsplanen. Hvordan du kommer deg til øya i det hele tatt, står i sammenligningen av ferge eller fly til Sardinia.
Når på året bør du komme?
Juni og september er de to månedene som gir mest. Vannet ligger rundt tjuetre grader i juni og tjueseks i september, kvotene er lettere å få, og parkeringen finnes. Juli og august er varmt og fullt, og prisene på overnatting stiger kraftig i uken rundt Ferragosto. Mai er badbart bare for standhaftige, og oktober er vakkert på land men tomt på kysten — badevaktene er borte fra midten av september, og kioskene stenger med dem.