Omtrent halvparten av Italias mest fotograferte strender er stein, ikke sand. Det står sjelden i beskrivelsen, det er nesten umulig å se på et bilde tatt ovenfra, og det er den enkeltopplysningen som oftest ødelegger den første feriedagen for nordmenn. Cinque Terre er stein. Amalfikysten er stein. Store deler av Ligurias kyst er stein. Og du merker det først når du står barbeint på den klokken to.
Det er ikke et argument mot steinstrender. Vannet er som regel klarere der, det er færre folk, sanden følger ikke med hjem i hver eneste lomme, og prisene er lavere. Men det krever to ting av deg som en sandstrand ikke gjør: badesko, og en matte eller solseng å ligge på. Har du begge deler, er stein en helt kurant feriedag. Har du ingen av dem, er den ikke det.
De fem underlagene du faktisk møter
Italienerne skiller mellom dem, og skiltene bruker ordene. Sabbia er sand, fin og lys eller mørk og vulkansk. Sabbia grossa er grov sand, ofte forvitret granitt, som på Elba og deler av Sardinia — behagelig å gå på, men den ruller under føttene. Ghiaia er grus og småstein på størrelse med erter til hasselnøtter. Ciottoli er rullestein, runde og glatte og alt fra en tommel til en håndflate. Og scogli er ikke strand i det hele tatt, men berg og klippehyller der du går uti fra en stige eller en helle.
Forskjellen mellom ghiaia og ciottoli er den som betyr mest i praksis. Grus er ubehagelig i noen sekunder. Rullestein er ustabilt: steinene flytter seg under vekten din, særlig i vannkanten der bølgene drar dem fram og tilbake, og det er der folk skader ankler.
Hvorfor har nord og vest stein, mens sør og øst har sand?
Fordi sand er et sluttprodukt, ikke et utgangspunkt. En sandstrand oppstår der en elv har hatt både tid og fall nok til å male fjell ned til korn, og deretter en flat kyst å legge dem igjen på. Der fjellet står rett i havet og elvene er korte og bratte, kommer materialet ut som stein, og bølgene runder den av uten å knuse den.
Det er nøyaktig geografien på den nordvestlige kysten. I Liguria faller fjellet fra tusen meter til havet på få kilometer. På Amalfikysten gjør det det samme. På Adriaterhavssiden er det motsatt: Po og elvene fra Apenninene har bygget en enorm kystslette av finstoff gjennom årtusener, og resultatet er femhundre kilometer flat sand. Sør i landet, i Puglia, Calabria og på Sardinia, kommer den lyse sanden i tillegg fra knuste skjell og oppmalt kalkstein.
Region for region: hva du kan regne med
| Kyst | Vanligste underlag | Unntakene |
|---|---|---|
| Liguria øst for Genova | Rullestein og grus | Sestri Levante, Paraggi, Monterosso |
| Liguria vest for Genova | Sand | Klippepartiene mot Frankrike |
| Toscana | Fin sand | Argentario og Elbas nordkyst |
| Lazio | Sand | Klippene ved Gaeta og Sperlonga |
| Amalfikysten og Capri | Rullestein og klippe | Ingen av betydning |
| Cilento | Sand i nord, stein i sør | Buktene rundt Palinuro |
| Adriaterhavskysten | Fin sand | Conero og Costa dei Trabocchi |
| Puglia | Hvit sand | Polignano og klippekysten mot Otranto |
| Calabria | Sand | Grusbuktene på Costa Viola |
| Sicilia | Sand i vest og sørøst | Hele østkysten er stein og lava |
| Sardinia | Sand og kvartskorn | Østkystens bukter er hvit rullestein |
| Innsjøene i nord | Grus og småstein | Et fåtall opparbeidede badeanlegg |
Kolonnen i midten er den du skal lese hvis du bestiller uten å ha vært der. Kolonnen til høyre er den du skal lese hvis du allerede har bestemt deg for regionen og bare trenger å finne det stedet som passer. Detaljene per kyst står i artiklene om strendene i Liguria, Adriaterhavskysten, Campania og Sardinia.
Hvorfor er badesko ikke valgfritt?
Av fire grunner, og bare den første er åpenbar. Steinene er varme — mørk rullestein i italiensk julisol blir varm nok til at du ikke kan stå stille på den. Steinene ruller når du går ut i bølger, og du mister balansen på det verst tenkelige tidspunktet, med et barn i hånden. Kantene er skarpe der berget er nytt eller vulkansk. Og sjøpinnsvin sitter på steinene i utkanten av nesten hver eneste bukt i Italia, også ved siden av sandstrender.
Det siste punktet er grunnen til at badesko er fornuftig også der underlaget er sand. En sandstrand ender nesten alltid i berg i den ene enden, og det er der barna vil klatre. Hva mer som bør ligge i kofferten, har vi satt opp i pakkelisten.
Hva endrer seg praktisk på en steinstrand?
Du trenger noe mellom deg og bakken. Et håndkle på rullestein er ikke behagelig etter tjue minutter, og det er hovedgrunnen til at en solseng på en steinstrand ikke er luksus, men et rimelig valg. Prisen på en parasoll med to senger varierer sterkt mellom kystene, og fasittabellen står i gjennomgangen av hvordan en italiensk strand fungerer.
Alternativet er en tykk skummatte eller et oppblåsbart liggeunderlag fra en sportsbutikk. Et vanlig strandteppe av bast hjelper lite. Regn dessuten med at bagasjen står stødigere enn på sand, at parasollen derimot ikke lar seg sette i bakken uten en spesiell fot, og at det ikke er noe å grave i for barn — det siste er en større sak enn voksne husker.
Fordelene ved stein, som sjelden nevnes
Vannet er klarere. Sand virvles opp av hver eneste bølge og gir melkete sikt på grunna; en steinstrand har lite løsmateriale å virvle, og sikten er derfor merkbart bedre. Det er hele grunnen til at snorkling og dykking i Italia foregår der berget møter havet og ikke der sanden ligger.
Dessuten: det blir ikke sand i telefonen, i bilen, i sengen og i kofferten. Steinstrender er mindre besøkt og derfor roligere. Og de er billigere — de dyre klubbene ligger nesten uten unntak på sand, med Amalfikysten og Capri som det store unntaket, der prisen kommer av utsikten og ikke av underlaget.
Den svarte sanden og de andre spesialtilfellene
Tre underlag hører ikke hjemme i noen av kategoriene. Svart, vulkansk sand finnes ved Maratea, på deler av Sicilias østkyst, på Procida og rundt de eoliske øyene. Den er finkornet og fin å ligge på, og den blir betydelig varmere enn lys sand — barbeint midt på dagen går ikke.
Kvartskorn er det andre. Is Arutas på Sardinias vestkyst og Cala Violina i Toscana består av runde korn på størrelse med rispåler, slipt av havet. De er ubehagelige å gå barbeint på og fantastiske å ligge på, og begge steder er det straffbart å ta med seg en neve hjem. Det tredje er jernmalm: østsiden av Elba har strender av knust malm i rustrøde og nesten svarte toner, som ser ut som noe annet enn en strand og fungerer helt greit som en.
Hvem bør velge hva?
Velg sand hvis…
- du har barn under skolealder som skal være i vannet i timevis
- noen i følget går ustøtt eller bruker stokk
- dere skal ligge en hel dag og ikke leier solseng
- dere vil grave, spille ball og bruke stranden som areal
Stein går helt fint hvis…
- alle har badesko, og dere har en matte eller leier solseng
- dere skal snorkle og vil ha sikt i vannet
- dere er innom et par timer på vei et annet sted
- dere vil ha plass rundt dere framfor service
Det som ikke fungerer, er å bestille en uke på en rullesteinkyst uten å vite det og så oppdage det på plass. Da bruker de tre første dagene på å finne den ene sandflekken i nærheten, og resten på å kjøre dit. Bruk et kvarter på å slå opp underlaget før du bestiller — det er den billigste undersøkelsen du gjør før en italiensk badeferie. Og skal du uansett til en steinkyst, kjøp badesko hjemme. De koster mindre i Norge enn i en butikk på strandpromenaden i august, og størrelsene der er tilfeldige.
Hvordan sjekker du underlaget før du drar?
Tre metoder, i den rekkefølgen. Se etter ordene på italiensk i kommunens eller anleggets egen beskrivelse: spiaggia di sabbia, di ghiaia, di ciottoli. Se på et satellittkart i høy oppløsning — sand er lys og jevn i tekstur, rullestein er flekkete og grå selv fra luften. Og se på bilder tatt fra vannkanten og ikke fra fjellsiden over, som er den vinkelen som skjuler underlaget.
Vi har ført opp underlaget for hver enkelt strand i strandvelgeren, sammen med vanndybde, badevakt og om det finnes fri strand eller bare anlegg. Skal du reise med små barn, er underlaget og dybden de to feltene du bør filtrere på først, og resten er gjennomgått i oversikten over hvor i Italia strendene er best med barn.