En tett bebygd gammel bydel ligger på en flat halvøy omgitt av grunt, turkist vann, med en massiv bymur i lys stein langs vannkanten i forgrunnen.
Puglia

Gallipoli: øybyen i Salento

Gamlebyen ligger på en øy. Broen er det eneste veien inn.

Foto: Falk2 · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert

Gallipoli består av to byer som henger sammen med en bro. Den gamle ligger på en flat kalksteinsøy noen hundre meter fra land, helt omgitt av sjø og innrammet av en bymur du kan gå rundt på tjue minutter. Den nye ligger på fastlandet og er en vanlig italiensk kystby fra 1800- og 1900-tallet. Broen mellom dem er den eneste veien inn.

Byen ligger på den joniske siden av Salento, 39 kilometer vest for Lecce, og det betyr rolig, grunt og varmt vann. Navnet kommer ikke fra tyrkiske Gallipoli ved Dardanellene, men fra gresk kallípolis, «den vakre byen». To ting bør du vite på forhånd: øybyen har nesten ingen strand, og fastlandssiden nordover er blitt et av Sør-Italias største utesteder om sommeren.

Øybyen: gater som er bygget mot vinden

Den gamle bykjernen er tett bebygd i to og tre etasjer, med gater så smale at to personer må gå etter hverandre. Det er ikke tilfeldig. Øya er flat og fullstendig eksponert, og de smale gassene bryter vinden som ellers ville gått rett gjennom. Husene har flate tak med sisterner under, fordi det ikke finnes ferskvann på øya i det hele tatt.

Rundt kanten går Riviera, en promenade oppå den gamle bymuren med sjøen rett nedenfor. Det er den ene runden alle bør gå, helst i solnedgangen — vestsiden vender rett mot horisonten, og Gallipoli er en av få byer på denne kysten der solen går ned i havet i stedet for bak land.

Katedralen Sant'Agata er barokk fra 1600-tallet, bygget i den samme myke, gylne kalksteinen som gjør barokken i Lecce så gjennomskåret. Den er mindre påkostet enn Lecce-kirkene, men den ligger inneklemt i en gate der du ikke kan tre nok tilbake til å se hele fasaden, og den effekten er verdt et minutt.

Fiskehavnen og markedet

Gallipoli har en av de mest aktive fiskeflåtene i Puglia, og fiskehallen ved havnen på fastlandssiden av broen er stedet å se det. Auksjonen går tidlig, og utsalget rett etter — reker, blekksprut, ansjos, av og til tunfisk. Det er ikke arrangert for besøkende, og det er heller ikke pyntet.

Under byen ligger noe folk ikke vet om: frantoi ipogei, olivenpresser hugget ned i kalksteinen under gatene. Gallipoli var på 1600- og 1700-tallet en av Europas viktigste eksporthavner for lampeolje, og oljen ble presset og lagret i grotter under bakken fordi temperaturen der holdt seg jevn. Flere av dem er åpne for besøk, og det er den mest interessante severdigheten i byen — et industrianlegg fra 1600-tallet med presse, esel-gang og lagringsrom, helt intakt, fem meter under en butikkgate.

Castello Angioino og bymuren

Borgen ligger ved brohodet, der alle passerer, og den er en av de største i Puglia: fire tårn, tre runde og ett polygonalt, med en fritstående rundbastion ute i vannet som var koblet til med en bro. Grunnmuren er bysantinsk, det meste over er anjovinsk og aragonsk fra 1200- til 1500-tallet, og de ytre delene ble bygget som svar på kanoner.

Den kan besøkes, og taket er verdt billetten fordi du ser hele øya, broen og havnen derfra. Innvendig er det lite møblement og mye stein — dette er et forsvarsverk, ikke et slott med interiør. Hvordan den plasserer seg blant landets øvrige festningsanlegg, står i oversikten over slott og borger i Italia.

Hvor er strendene, og hvilke bør du velge?

Inne i den gamle byen finnes bare én, Spiaggia della Purità, en kort sandstripe under bymuren på vestsiden. Den er gratis, den er byens egen, og den er full fra tidlig formiddag i juli og august. Fin til et bad, ubrukelig til en dag.

De virkelige strendene ligger nordover langs fastlandet. Baia Verde begynner rett sør for byen og er den travleste — fin sand, grunt vann og en tett rekke av betalte anlegg med musikk. Lenger nord ligger Padula Bianca, Rivabella og til slutt Punta Prosciutto og Porto Cesareo, tjue til tretti minutter unna, der sanden er hvitere og vannet grunt hundre meter ut.

Sør for byen ligger Punta della Suina og Baia Verde-siden av Parco Regionale Isola di Sant'Andrea, en beskyttet kyststripe med lav pinjeskog, klipper og små sandbukter. Det er den delen som ligner minst på resten. Hvilken av de to salentinske kystene som passer deg, har vi gått gjennom i sammenligningen av Salentos strender på jonisk og adriatisk side.

Visste du? Øya Sant'Andrea, drøyt en sjømil utenfor byen, er et fuglereservat og hekkeplass for måkearten Audouinmåke. Fyret der er fra 1866. Ilandstigning er begrenset for å verne fuglelivet, og turene som går, holder seg som regel i vannet rundt.

Hvor mye uteliv er det snakk om?

Mer enn de fleste nordmenn forventer, og konsentrert på et lite område. Fra slutten av juni til slutten av august er Baia Verde og strandanleggene der et av Sør-Italias største samlingspunkter for italienske ungdommer i tjueårene, med utendørsklubber som går til langt utpå morgenen og med et trafikkbilde deretter.

Det gjør Gallipoli til et delt reisemål. Er du der for det, er det få steder i Italia som gir mer. Er du der med barn eller vil sove, skal du ikke bo i Baia Verde i august — velg den gamle øybyen, som er merkbart roligere, eller legg deg lenger nord mot Porto Cesareo. Utenom de to månedene er byen en helt vanlig, ganske stille kystby.

Er Gallipoli verdt en overnatting?

Det er den, hvis du bor på øya. Den gamle byen forandrer seg om kvelden: dagsbesøkende drar tilbake til Lecce, gatene inne i kjernen blir stille, og restaurantene på Riviera fylles av folk som spiser sent. Én til to netter er nok til å få det med seg.

Som base for en hel uke er byen midt på treet. Du bor godt til for den joniske kysten, men adriatisk side og Otranto ligger en times kjøring unna, og Lecce har mer å gjøre om kvelden utenom sommermånedene. Hvordan de ulike basene i regionen ligger til, har vi veid mot hverandre i gjennomgangen av hvor du bør bo i Puglia.

Retten som bare finnes her

Scapece gallipolina er byens egen, og den ser merkelig ut første gang. Små fisk, som regel liten hestemakrell, blir stekt og deretter lagt lagvis i en trekar sammen med brødsmuler som er farget knallgule av safran og fuktet med vineddik. Karene heter calette og selges fra dem på gaten, og fisken spises kald med smulene på.

Metoden er en konserveringsteknikk fra tiden før kjøling: eddiken tar bakteriene, brødet suger opp fuktigheten, og fisken holder seg i dagevis i sommervarmen. Smaken er syrlig og kraftig, og porsjonen koster lite. Den er lettest å finne i havneområdet og på markedet, og den er en av de få tingene i Puglia du ikke får noe annet sted i regionen. Hva de øvrige landsdelene bidrar med, står i gjennomgangen av italiensk mat region for region.

Slik kommer du deg dit, og hvor du setter bilen

Brindisi lufthavn ligger 82 kilometer unna, rundt en time med bil. Fra Lecce er det 39 kilometer og drøyt en halvtime. Ferrovie del Sud Est har tog fra Lecce til Gallipoli, men avgangene er få, reisetiden over en time, og sommerruten er en annen enn resten av året. I praksis trenger du bil for å bruke kysten, og da er det verdt å vite hva en leiebil i Italia koster ut over dagsprisen.

Advarsel. Den gamle øybyen er stengt for biltrafikk store deler av sommeren, og kameraene registrerer skiltnummeret uten at det skjer noe der og da. Boten kommer i posten et halvt år senere, via leiebilfirmaet, med gebyr på toppen. Parker på fastlandssiden og gå over broen — det tar fem minutter. Hvordan ordningen virker, står i artikkelen om ZTL-sonene i Italia.

Sesongen, og hvorfor mai svikter i vannet

Juni og september er de beste månedene: vannet er varmt, byen er åpen, og strendene er til å være på. Mai er fint for byen, men vannet er fortsatt kjølig — hvordan det utvikler seg gjennom sesongen, står i oversikten over badetemperaturen i Italia måned for måned. Fra november til påske er halve byen stengt.

Den vanligste skuffelsen er at øybyen er slitt i kantene. Flere hus står tomme, pussen faller av, og bak den fine promenaden finnes gater som ikke er satt i stand. Det er en fattigere by enn nabobyene i Valle d'Itria, og den ser slik ut. Den nest vanligste er trengselen i august, som er reell og ikke til å komme utenom — hva som skjer i landet uka rundt 15. august, står i artikkelen om Ferragosto.