Bysants er det vi i ettertid kaller den østlige halvdelen av Romerriket, styrt fra Konstantinopel, og i over fem hundre år etter Vestromerrikets fall var store deler av Italia bysantinsk. Ravenna var hovedstaden deres i Italia, Roma var formelt under keiseren i øst til 700-tallet, Venezia vokste fram som en bysantinsk utpost, og Calabria og Puglia var greske til 1071. Sporene står igjen i gullmosaikker, hulekirker, greske dialekter og en kirkeritus som fortsatt feires i noen landsbyer.
Det er lett å misforstå ordet. Bysantinerne kalte seg selv romere, og staten deres var det samme Romerriket med de samme lovene, bare med gresk som hverdagsspråk og Konstantinopel som hovedstad. Da det vestlige keiserdømmet gikk i oppløsning på 400-tallet, ble Italia styrt av gotiske konger. Keiser Justinian ville ha det tilbake, og fra 535 førte han en lang og ødeleggende krig for å vinne halvøya. Han vant, men bare for en kort tid. I 568 kom langobardene fra nord, og fra da av var Italia delt mellom dem og Bysants i flere hundre år. Grensen mellom de to er en av de eldste i landet, og den kommer igjen i mye av det som skiller nord og sør. For en italiener på 600-tallet var 476 derfor ikke slutten på Romerriket. Keiseren satt bare lenger unna, og han snakket gresk.
Ravenna: keiserens by i Italia
Bysantinerne tok Ravenna i 540, og byen ble sete for eksarken, keiserens stedfortreder i Italia, til langobardene tok den i 751. Det er derfor mosaikkene i San Vitale viser Justinian og keiserinne Theodora i full prakt, selv om ingen av dem noen gang var der. Bildene er en påminnelse til alle som kom inn i kirken om hvem som eide byen.
Gå også ut til Sant'Apollinare in Classe, fem kilometer sør for sentrum, der den gamle havnebyen lå. Det var her flåten fra Konstantinopel la til, og kirken står i dag nesten alene på en slette med den grønne apsismosaikken som den eneste fargen. Det er det beste stedet å forstå hvor tynn den bysantinske tilstedeværelsen ofte var: en havn, en festningsby og en sjøvei hjem. Kirken er ikke med på det vanlige kombikortet i Ravenna og krever egen billett.
Roma under keiseren i Konstantinopel
Etter den gotiske krigen var Roma en ruinert by med noen titusen innbyggere, styrt av en bysantinsk hertug og i praksis av paven. Det siste monumentet som ble reist på Forum Romanum, er en enslig søyle foran talerstolen, satt opp i 608 til ære for keiser Fokas. Det var den samme keiseren som lot paven få Pantheon, og det året etter ble tempelet viet som kirke. Det er grunnen til at Pantheon har tak i dag. Søylen er lett å gå forbi, men den markerer slutten på tusen år med keiserlige monumenter på stedet.
Ved foten av Palatinerhøyden ligger Santa Maria Antiqua, en kirke inne i Forum-området som ble begravet av et jordskjelv på 800-tallet og gravd fram igjen tidlig på 1900-tallet. Veggene har lag på lag med fresker fra 500- til 700-tallet, malt i en periode da flere av pavene var grekere og syrere. Kirken er bare åpen på bestemte tider og ikke alltid med den vanlige billetten, så sjekk hos parken før du drar. Like ved Tiberen ligger Santa Maria in Cosmedin, kirken til den greske kolonien i middelalderens Roma, der folk står i kø for å stikke hånden inn i Bocca della Verità i forhallen. Få av dem ser at selve kirken har en gresk forhistorie.
Venezia: utposten som ble rikere enn hovedstaden
Venezia ble grunnlagt av flyktninger fra fastlandet i lagunen, og de første dogene var bysantinske embetsmenn. Byen fikk etter hvert full selvstendighet, men beholdt handelsprivilegiene i øst. Det synes på Markusplassen. Markuskirken er bygget etter mønster av Apostelkirken i Konstantinopel, med fem kupler over et gresk kors, og mosaikkene er lagt av mestere med bysantinsk opplæring.
Mye av det du ser, er dessuten stjålet. Under det fjerde korstoget i 1204 plyndret venetianerne Konstantinopel, og de fire bronsehestene, porfyrstatuen av de fire tetrarkene på hjørnet av kirken og mye av gullet i skattkammeret kom derfra. Originalhestene står i museet oppe i kirken, kopiene ute på balkongen. På Torcello, den første bosetningen i lagunen, viser dommedagsmosaikken i katedralen den samme kunsten i en kirke nesten uten folk.
Når forsvant Bysants fra Italia?
I april 1071, da normanneren Robert Guiscard tok Bari etter en lang beleiring. Bari var hovedstaden i den bysantinske provinsen i Sør-Italia, og med den falt det siste keiserlige fotfestet på halvøya. Sicilia var allerede tapt for araberne, by for by, fra 827 til tidlig på 900-tallet. I Bari ligger basilikaen San Nicola, bygget for relikviene som sjøfolk fra byen stjal fra Myra i Lilleasia i 1087, bare seksten år etter at grekerne var borte. Den er fortsatt et valfartssted for ortodokse fra Russland og Øst-Europa.
Det betyr ikke at det greske forsvant. Kirkene beholdt den østlige ritusen i flere hundre år til, og i enkelte bygder i Salento og Calabria snakkes det fortsatt en gresk dialekt.
Det greske Sør-Italia: Calabria og Salento
I Calabria står de tydeligste bygningene. Cattolica di Stilo er en liten murkirke med fem kupler i fjellsiden over Jonerhavet, bygget etter det samme korsformede mønsteret som kirkene i Hellas, og den er et av de beste eksemplene på bysantinsk arkitektur i Italia. I Rossano lenger nord ligger Codex Purpureus Rossanensis, en evangeliebok fra 500-tallet skrevet med sølv og gull på purpurfarget pergament, i bispedømmets eget museum. Calabria var fullt av greske munker, og en av dem, Nilus fra Rossano, grunnla tidlig på 1000-tallet klosteret i Grottaferrata i Castelli Romani, der munkene fortsatt følger den bysantinske ritusen.
Salento rundt Otranto har Grecìa Salentina, bygdene der det har vært snakket griko inn i vår tid. I Otranto ligger også den lille kirken San Pietro, en bysantinsk korskirke med fresker, noen minutter fra katedralen. Merk at de albansktalende landsbyene i Pollino og på Sicilia med bysantinsk gudstjeneste har en annen historie: de ble grunnlagt av flyktninger fra Albania på 1400-tallet, lenge etter at Bysants var borte fra Italia.
Hvor finner du bysantinske fresker i stedet for mosaikk?
I kalksteinsjuvet ved Matera og på slettene rundt ble det hugget ut over hundre kirker i berget mellom 800- og 1300-tallet, mange av dem av munker og bønder som fulgte den greske kirken. Flere har fresker med helgener i bysantinsk stil, frontale, med store øyne og gylne glorier. De ligger spredt i Parco della Murgia Materana på motsatt side av juvet fra byen, og noen av dem kan bare ses med guide. Det er en av de få stedene i Italia der du får bysantinsk kunst uten gullmosaikk, malt av lokale folk på naken stein.
Innvendingen er at stiene er bratte og uten skygge, og at kirkene er små og mørke når du først er inne. Gå om morgenen, ta med vann og en lommelykt, og sett av en halv dag hvis du vil se mer enn to eller tre av dem.
Sicilia mellom keiseren og kalifen
Sicilia var bysantinsk fra 535 til araberne erobret øya fra 827 og utover, og en kort tid var øya selve sentrum i riket. Keiser Konstans II flyttet hoffet til Siracusa i 663, trolig for å styre krigen mot araberne fra Vesten, og ble drept i badet der fem år senere. I katedralen i Siracusa står søylene fra et gresk Athene-tempel fortsatt i veggene, og den bysantinske kirken er ett av lagene du ser.
Lenger sør ligger Cittadella dei Maccari i Vendicari-reservatet, restene av en bysantinsk landsby fra 500-tallet med den lille kirken la Trigona. Og selv etter at grekerne hadde tapt øya, var det bysantinske mestere som ble hentet inn for å legge mosaikkene i Palermo, Cefalù og Monreale. Den delen av fortellingen hører til normannerne og Frederik II, som gjorde bysantinsk kunst til sitt eget praktspråk.
Hvorfor ser italiensk maleri før Giotto bysantinsk ut?
Fordi det var den eneste store maletradisjonen som hadde overlevd. Italienske malere på 1200-tallet lærte av ikoner og mosaikker fra øst, og stilen ble kalt maniera greca, den greske måten: flate figurer mot gullbunn, ansikter etter faste mønstre, lange fingre og mandelformede øyne. Det var ikke klossethet, men en bevisst form med religiøs mening.
Overgangen ser du best i Uffizi, der tre altertavler med Madonna på tronen henger i samme sal, malt av Duccio, Giotto og Cimabue innenfor få tiår. Cimabue beholder gullet og formen, men gir Maria sorg og Kristus tyngde. Giotto setter dem på et gulv. Stå i salen et par minutter med Ravenna og Markuskirken i bakhodet, og du ser hvordan Italia tok over arven fra Bysants og gjorde den til noe annet.