Cimabue

Publisert 21. oktober 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Cimabue er maleren som sto i døråpningen mellom middelalderen og Giotto: han malte fortsatt gullbunn og bysantinske ansikter, men han begynte å gi dem kropp og sorg. Det lille som er bevart av ham, ser du i Firenze, Arezzo, Assisi og Pisa. Det viktigste er madonnaen i Uffizi, det flomskadde krusifikset i Santa Croce og de mørke freskene i Assisi.

Han het egentlig Cenni di Pepo, og Cimabue er et økenavn som trolig betyr noe i retning av «oksehode» eller den som ikke tåler kritikk. Han var fra Firenze, er nevnt i dokumenter fra 1272, og døde i Pisa tidlig på 1300-tallet. Før ham var italiensk maleri tett knyttet til bysantinske ikoner: stive figurer, gylne linjer i stoffet, ansikter etter et fast mønster. Cimabue beholdt formen, men lot Kristus henge tungt på korset og lot Maria se trist ut. Det er lett å undervurdere på avstand. Står du foran det store krusifikset i Santa Croce, ser du at det er noe annet enn et ikon.

Hva vet vi egentlig om Cimabue?

Svært lite, og det meste er tilskrivninger. Bare ett verk er sikkert dokumentert som hans: en figur i mosaikken i apsis i domkirken i Pisa. Alt annet bygger på stil, gamle kilder og tradisjon. Den viktigste kilden er Dante, som i Skjærsilden lar en maler si at Cimabue trodde han var den fremste, men at nå var det Giotto som hadde ryktet. Linjen er ment som en påminnelse om at berømmelse varer kort, og den har ironisk nok gjort Cimabue berømt i over sju hundre år.

Resten av bildet av ham kommer fra Vasari, som 250 år senere åpnet hele kunstnerbiografien sin med Cimabue og gjorde ham til opphavet for florentinsk maleri. Historien om at han fant gjetergutten Giotto tegnende på en stein, er Vasaris. Den er trolig pyntet, men den viser hvordan Firenze ville huske ham: som læreren, ikke som en mester i egen rett. Det er urettferdig, og det er den beste grunnen til å se ham på egne premisser.

Uffizi: madonnaen fra Santa Trinita

I den gotiske salen rett etter trappen i Uffizi henger Cimabues store Maestà, malt for kirken Santa Trinita i Firenze, ved siden av tavlene til Duccio og Giotto. Sammenligningen er grunnen til at de fleste stopper, og hvordan du skiller Giottos madonna fra hans, er forklart på siden om Giotto. Her lønner det seg å se på Cimabues egen tavle en stund.

Se nederst. Under tronen har han malt fire profeter i små buer, med hodene vendt opp og ruller i hendene, og de er langt mer levende enn Maria selv. Se så på englene på hver side, stablet over hverandre med vingene i rytme. Det er et mønster, ikke et rom, men det er et mønster med vekt. Billetten til Uffizi koster 25 euro (2026), 16 fra klokka 16, og salen ligger først i ruten, så du rekker den selv på et sent besøk. Tavlen er høyere enn en dør; still deg langt bak i salen først, og gå så helt inntil profetene.

Santa Croce: krusifikset som flommen tok

Det store malte krusifikset i Santa Croce er over fire meter høyt og laget før 1288, ifølge Opera di Santa Croce. Kristus henger død med kroppen bøyd ut til siden, og huden har den gråaktige fargen av et lik, ikke gullfargen fra ikonene. Den 4. november 1966 sto vannet i kirken flere meter høyt, og krusifikset ble liggende i gjørme og fyringsolje. Bildene av det ble selve symbolet på dagen da Arno gikk over breddene, og vannmerkene sitter fortsatt på husveggene i kvarteret.

Restaureringen tok mange år, men rundt 60 prosent av malingen gikk tapt for godt, og det er tydelig. Store lyse felt viser hvor det mangler. Det er nettopp det som gjør verket verdt å se: du ser både hva Cimabue kunne og hva flommen tok. Krusifikset henger i dag i sakristiet, der det ble flyttet i 2013 for å beskytte det mot nye flommer. Det er inkludert i billetten til Santa Croce, som koster 10 euro (2026).

Visste du? Krusifikset sto lenge i klostrets gamle spisesal, som ble museum i 1900, og mange eldre guider sender deg dit. Opera di Santa Croce oppgir i dag sakristiet som plasseringen.

Arezzo: det tidlige krusifikset i San Domenico

Et tiår eller to før Santa Croce malte Cimabue et krusifiks til dominikanerne i Arezzo, og det henger fortsatt over alteret i kirken San Domenico. Det er yngre i stilen, med en Kristus som er mer bøyd og et ansikt som ligger nærmere ikonene. Legger du de to krusifiksene ved siden av hverandre i hodet, ser du hvordan han gradvis ga figuren vekt.

Kirken ligger en kort gåtur fra Piazza Grande og er nesten alltid tom. Den er en naturlig stopp på samme dag som Piero della Francescas fresker i San Francesco, som krever bestilt tid, og du trenger ikke mer enn et kvarter der inne.

Assisi: overkirken og underkirken

I basilikaen i Assisi har Cimabue arbeidet i begge kirkene. I underkirken, i høyre arm av tverrskipet, henger en Maestà med Maria, englene og Frans stående til høyre. Den Frans-figuren, mager, med store ører og et nesten forlegent blikk, er blitt det mest brukte portrettet av helgenen, og det er den mange kjenner igjen fra postkort uten å vite hvem som malte den.

I overkirken dekket han koret og tverrskipet med store scener: korsfestelsen, apokalypsen og Marias liv. Korsfestelsen i venstre arm av tverrskipet er den sterkeste, med en Maria Magdalena som kaster armene opp ved korsets fot. Det er her du forstår at Cimabue var en dramatiker, ikke bare en ikonmaler.

Freskene sitter høyt og i dårlig lys, og det er den praktiske innvendingen mot Assisi for Cimabues skyld. Ta med en liten kikkert eller bruk zoomen på mobilen uten å ta bilde, og kom tidlig på formiddagen, før pilegrimsgruppene fyller tverrskipet. Begynn i underkirken med Frans-portrettet, som henger i øyehøyde og er lett å se, og gå deretter opp. Da har øyet en referanse når du møter de mørke veggene i overkirken.

Hvorfor ser freskene i Assisi ut som fotonegativer?

Fordi hvitpigmentet har sluttet å være hvitt. Cimabue brukte blyhvitt i lysene, og over tid har det oksidert og blitt mørkt, mens de mørke partiene har holdt seg. Resultatet er at ansiktene i overkirken er svarte der de skulle vært lyse, og hele scenene ser ut som negativer av seg selv. Det tar noen minutter før øyet venner seg til det, og da begynner du å se figurene igjen.

Den andre skaden er nyere. Under jordskjelvet 26. september 1997 raste to hvelvfelt i overkirken, og blant det som falt, var et av de fire evangelisthvelvene Cimabue hadde malt. Det ble knust i titusenvis av biter. Deler er satt sammen igjen, andre står som tomme flater. Det er stille i kirken, det er fotoforbud, og vaktene håndhever det. Inngangen er gratis.

Pisa: det eneste dokumenterte verket

I apsis i domkirken i Pisa sitter en stor mosaikk med Kristus på tronen mellom Maria og Johannes evangelisten. Johannes er Cimabues, og regnskapene fra domkirken viser at han ble betalt for den i 1301–02. Det er det eneste verket i hele hans karriere som er dokumentert med papirer, og det er derfor kunsthistorikere bruker det som målestokk. Mosaikk er et annet medium enn tempera, og det er ikke det mest personlige han laget, men det er det sikreste.

Du ser apsis fra skipet uten å gå langt inn. Katedralen krever tidskort fra billettluken ved plassen, og de fleste kommer for tårnet og glemmer å se opp. Liker du den typen arbeid, er mosaikkene i Italia et bedre sted å fortsette enn flere Cimabue-tilskrivninger.

Er Cimabue verdt en egen reise?

Nei, ikke alene. Han er verdt å planlegge inn i ruter du likevel gjør. Firenze gir deg to av de tre beste verkene på samme dag, og Assisi gir resten. I Bologna henger dessuten en Maestà som tilskrives ham i kirken Santa Maria dei Servi ved Strada Maggiore, og den er en grei omvei når du likevel går under arkadene der.

Utenfor Italia henger flere av de viktigste tavlene, blant dem den store madonnaen fra San Francesco i Pisa, som er i Louvre. Det betyr at det som er igjen i Italia, er det som var for stort eller for fast til å flytte: krusifiksene, freskene og mosaikken. Det er også det som gir mest når du står foran det.

Har du én time til Cimabue i Firenze, ta Santa Croce først og Uffizi etterpå. Krusifikset gir forklaringen, madonnaen gir sammenligningen.