Et maleri i treramme på en kirkevegg: en mann i rød kappe holder en åpen bok, med et terrassert fjell, et helvete med nakne skikkelser og en by med kuppel rundt seg.
Bystatene og kirken

Dante og Den guddommelige komedie

Firenze jaget ham ut, og har aldri fått beinene tilbake.

Foto: Txllxt TxllxT · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert

Dante Alighieri var dikteren fra Firenze som skrev Den guddommelige komedie, reisen gjennom helvete, skjærsilden og paradis, og som gjorde folkespråket i Toscana til det som senere ble italiensk. Han ble født i Firenze i 1265, ble jaget ut av byen i 1302 og kom aldri tilbake. Han døde i Ravenna i 1321, og der ligger han fortsatt. For en reisende betyr det at sporene etter ham er delt mellom byen som kastet ham ut og byen som tok imot ham.

Du trenger ikke ha lest ham for å få glede av stedene. Men det hjelper å vite hvorfor en statue av en streng mann med laurbærkrans står på torget i Verona, hvorfor graven hans i Firenze er tom, og hvorfor bystyret i Firenze hvert år sender olje til en lampe i en annen by. Denne siden forteller historien kort, og går så gjennom stedene du faktisk kan besøke.

Hvem var Dante?

Han vokste opp i en familie av lavadel i sentrum av Firenze, i gatene mellom katedralen og Bargello. Som ung skrev han kjærlighetsdikt i den nye stilen som var på moten blant unge poeter i byen, og i boka Vita nova forteller han om Beatrice, jenta han så første gang som niåring og som døde ung. Hun ble ledestjernen i alt han skrev senere, og i Komedien er det hun som fører ham gjennom paradis.

Dante var også soldat og politiker. I 1289 red han med det florentinske rytteriet i slaget ved Campaldino i Casentino-dalen, der Firenze slo Arezzo; borgen i Poppi har utsikt over sletta der slaget sto, og Casentino er en av de roligste dalene i Toscana. Rundt 1300 satt han i byens øverste råd, og samme år var han utsending til San Gimignano. Det var politikken som ødela livet hans.

Hvorfor ble Dante kastet ut av Firenze?

Firenze var delt mellom to partier som begge kalte seg guelfere, de svarte og de hvite, og striden handlet om makt i byen og om forholdet til paven. Dante hørte til de hvite, som ville holde paven på avstand. Mens han etter tradisjonen var på et sendebudsoppdrag til paven, tok de svarte makten med pavens støtte. I 1302 ble han dømt i sitt fravær for korrupsjon, en anklage nesten ingen tror på i dag, og senere til døden hvis han noen gang satte foten i byen igjen.

Resten av livet var han på reise mellom hoffene i Nord-Italia, avhengig av vertskapets gunst. Han skrev bitterheten rett inn i verket: halvparten av menneskene i helvetet hans er florentinere han kjente, og flere av dem var fortsatt i live da han plasserte dem der. Det er grunnen til at en utgave med noter er uunnværlig, og italiensk litteratur for reisende gir gode råd om hvilken utgave du bør begynne med.

Komedien på fem minutter

Den guddommelige komedie er ett langt dikt i tre deler, Inferno, Purgatorio og Paradiso, med til sammen hundre sanger. Den er skrevet i terziner, strofer på tre linjer der rimene fletter seg inn i hverandre og driver teksten framover. Dante selv går gjennom de tre rikene over påsken i år 1300, først med den romerske dikteren Vergil som fører, siden med Beatrice.

Helvetet er en trakt med ni sirkler ned mot jordens midtpunkt, og straffene passer til synden. Det er denne delen de fleste leser, og den som har gitt flest bilder til kunsten. Det viktigste med verket for Italias historie er likevel språket. Dante skrev på florentinsk, ikke på latin, og ble lest så bredt at nettopp den varianten ble normen for skriftspråket. Hvorfor Italia likevel har beholdt så mange levende dialekter, forklarer vi i dialektene i Italia.

Visste du? Dante kalte verket bare «Commedia», fordi det begynner i elendighet og ender godt. Ordet «guddommelig» kom til senere, og det var Boccaccio som først brukte det om diktet.

Firenze: dåpen, huset og den tomme graven

Dante ble døpt i baptisteriet San Giovanni foran katedralen, det åttekantede bygget i grønn og hvit marmor som han i Komedien kaller «mitt vakre San Giovanni». Baptisteriet er en del av katedralkomplekset i Firenze, og inne i selve katedralen henger et stort maleri fra 1400-tallet der Dante står med boka si foran byen, med helvetet, skjærsildsfjellet og himmelen rundt seg. Florentinerne hadde altså tatt ham til nåde bare et par generasjoner etter at de dømte ham til døden.

Museo Casa di Dante ligger i Via Santa Margherita, i gatene øst for katedralen, og museet oppgir at han ble født akkurat der huset står. Selve bygningen er i stor grad gjenoppbygd, og utstillingen forklarer mer om Firenze på Dantes tid enn den viser gjenstander fra livet hans. Rett ved ligger den lille kirken Santa Margherita de' Cerchi, som tradisjonen knytter til familien til Beatrice. I Bargello finner du et av de eldste portrettene av ham, i freskene i kapellet fra Giottos verksted, og Bargello er uansett verdt et besøk for skulpturene.

I Santa Croce står et stort gravmæle over Dante. Det er tomt. Firenze har bedt Ravenna om levningene flere ganger og aldri fått dem, og monumentet på samme vegg som gravene til Michelangelo og Machiavelli er et minnesmerke over en mann byen selv jaget bort. De andre gravene i kirken er ekte, og Santa Croce og kirkene rundt bør legges til samme formiddag.

Eksilet: Verona, Bologna og San Gimignano

I Verona fant han beskyttelse hos Scala-familien, byens herskere, og Cangrande della Scala var den mektigste av vertene hans. Statuen av Dante står midt på Piazza dei Signori, en stille plass ved siden av det travle Piazza delle Erbe, rett ved de gotiske gravmonumentene til Scala-familien. Verona er verdt en dag uansett, og med Dante i bakhodet blir torget mer enn en fotokulisse.

Flere av stedene du ser på en Italia-reise, står i selve diktet. Det skjeve tårnet Garisenda i Bologna bruker han som bilde på en kjempe som bøyer seg over ham, og det er fortsatt tydelig at det heller når du står under det, selv om det er stengt og omgitt av byggegjerde. I Padova ga han en pengeutlåner fra Scrovegni-familien plass blant ågerkarene i helvete, og sønnen bygde kapellet Giotto malte, som på mange måter var en bot. I San Gimignano heter salen i rådhuset der han talte som utsending i 1300, fortsatt Sala di Dante, og du går gjennom den på vei opp i tårnet i San Gimignano.

Ravenna: graven Firenze aldri fikk

Hvor lenge Dante bodde i Ravenna, vet ingen sikkert. Byens turistkontor skriver at Boccaccio mente han kom i 1314, mens lokalhistorikeren Corrado Ricci foreslo 1317. Det som er sikkert, er at han ble der til han døde i 1321, og at han skrev ferdig Komedien i byen. Pinjeskogen i Classe sør for byen skal ha inspirert ham til den tette skogen i det jordiske paradis øverst på skjærsildsfjellet.

Graven ligger ved enden av Via Dante Alighieri, i det som kalles Zona del Silenzio, stillhetssonen rundt kirken San Francesco der begravelsen ble holdt. Selve gravkapellet er et lite nyklassisistisk bygg fra 1780–1781, tegnet av Camillo Morigia, og ravennaterne kaller det «sukkerskåla» på dialekt. Turistkontoret opplyser at graven bare kan ses fra utsiden, og at den ikke er tilgjengelig for dem med nedsatt bevegelighet. Hver dag leses en sang fra Komedien høyt ved graven.

Historien om beinene er bedre enn noen roman. Da en delegasjon fra Firenze i 1519 var nær ved å få dem utlevert med støtte fra Medici-paven Leo X, hadde fransiskanermunkene allerede gjemt dem i en mur. Munkene flyttet dem igjen da klosteret ble oppløst under Napoleon, og først 25. mai 1865 fant en murer tilfeldig en trekasse i en vegg med innskriften om at en munk hadde lagt Dantes bein der i 1677. Kassen står i dag i Museo Dante i klostergangene ved siden av. Lampen over graven brennes med olje fra Toscana, som Firenze kommune gir hvert år den andre søndagen i september. Ravenna og mosaikkene er en god grunn til å legge inn en overnatting, og graven tar ikke mer enn et kvarter.

Hvor bør du begynne å lese?

Med Inferno, i en norsk oversettelse med noter, og gjerne før reisen. Du trenger ikke lese alle trettifire sangene: de fem første, som ender med Paolo og Francesca, og sangen om Odyssevs gir deg nok til å kjenne igjen de fleste henvisningene du møter i kirker og museer. Sangen om Ugolino, greven som sultet i hjel i et tårn i Pisa, er den som har gitt flest mareritt.

Leser du italiensk, prøv å lese de første linjene høyt. «Nel mezzo del cammin di nostra vita» forstår en italiensk tolvåring i dag, over sju hundre år senere, og det sier mer om hva Dante betyr for landet enn noe museum.