Medici var bankierer først. Alt det andre — kunsten, palassene, de to pavene, storhertugdømmet — kom av at en familie i Firenze fant ut hvordan man tjener penger på å flytte andres penger over landegrenser, og deretter brukte formuen på å kjøpe seg en posisjon i en by som formelt ikke skulle ha herskere.
De styrte Firenze i nesten tre hundre år, med to avbrudd, fra 1434 til 1737. Grunnen til at det angår deg som reisende, er ikke først og fremst historien: det er at nesten alt du går inn i i Firenze ble bestilt, bygget eller betalt av dem, og at samlingen i Uffizi fortsatt er komplett fordi det siste medlemmet av slekten skrev en kontrakt om det på dødsleiet.
Banken som finansierte alt sammen
Giovanni di Bicci de' Medici grunnla Banco dei Medici i 1397. Sønnen Cosimo bygde den ut til filialer i Roma, Venezia, Genève, Brugge, London og Lyon, og den avgjørende kontrakten var pavestolens: Medici-banken håndterte kirkens innbetalinger fra hele Europa, og det ga både omsetning og informasjon ingen andre hadde.
Måten de omgikk renteforbudet på, er verdt å kjenne. Kirken forbød å ta rente, så bankene tjente i stedet på veksling. En kjøpmann i Firenze fikk et beløp utbetalt der, mot at det ble innkrevd i annen valuta i London tre måneder senere, og forskjellen i vekslingskurs var i praksis renten. Det var lovlig, det var lønnsomt, og det gjorde grenseoverskridende handel mulig i en verdensdel med hundre ulike myntslag.
Banken var på topp under Cosimo og forfalt under barnebarnet Lorenzo, som var langt mer interessert i politikk og poesi enn i regnskap. Filialene tapte penger på dårlige lån til fyrster som ikke betalte tilbake, og det hele ble avviklet rundt 1494. Familien var da for lengst noe annet enn bankierer.
Cosimo den eldre: mannen som styrte uten tittel
Cosimo (1389–1464) hadde aldri noe embete som ga ham makt. Firenze var en republikk med valgte råd, og enhver som forsøkte å opptre som fyrste ble kastet ut — noe Cosimo selv ble i 1433, med ett års forvisning til Venezia. Han kom tilbake året etter, og deretter styrte han gjennom nettverk: han bestemte hvem som fikk lån, hvem som ble nominert til hvilke verv, og hvem som satt igjen med skatteregningen.
Han brukte også pengene på en måte som var ny. Han finansierte klosteret San Marco, der Fra Angelico malte en freske i hver eneste munkecelle, og der Cosimo selv hadde et rom å trekke seg tilbake til. Han fikk bygget familiepalasset i Via Larga, i dag Palazzo Medici Riccardi, som satte standarden for hvordan et florentinsk bypalass skulle se ut: rå stein nederst, glattere oppover, med et lukket gårdsrom inni.
Inne i palasset ligger det lille kapellet med Benozzo Gozzolis prosesjon av de hellige tre konger, malt i 1459. Følget bukter seg gjennom et toskansk landskap, og halve Firenzes overklasse er malt inn i det med portrettlikhet — deriblant familien selv. Det er politisk selvframstilling forkledd som fromhet, og det er et av de morsomste rommene i byen. Se severdigheter i Firenze.
Lorenzo, konspirasjonen og munken som brente kunsten
Lorenzo il Magnifico (1449–92) er den mest omtalte og trolig den mest overvurderte. Han var en dyktig diplomat som holdt de italienske statene fra å krige, en dårlig bankmann og en ekte mesen: den unge Michelangelo bodde i hans hus og spiste ved hans bord, og Botticelli malte for kretsen rundt ham.
I april 1478 forsøkte den rivaliserende familien Pazzi å ta livet av begge brødrene under høymessen i katedralen. Giuliano ble drept med nitten knivstikk foran alteret; Lorenzo kom seg inn i sakristiet og overlevde. Hevnen var brutal, og det som fulgte var to års krig mot paven, som hadde vært innblandet. Selve stedet ser du hver gang du går inn i Duomo i Firenze.
To år etter Lorenzos død ble familien kastet ut av byen, og i tomrommet tok dominikanermunken Girolamo Savonarola over. Han preket mot luksus og korrupsjon, fikk innført et strengt bystyre, og i 1497 ble alt fra speil og parfyme til bøker og malerier båret ut på Piazza della Signoria og brent. Året etter var stemningen snudd, og han ble selv hengt og brent på samme plass. En rund plate i brolegningen viser stedet, og folk går over den hele dagen uten å se den.
Hvordan ble bankierene til storhertuger?
Med militærmakt utenfra. Etter to nye utkastelser kom familien endelig tilbake for godt i 1530, med keiserlige tropper i ryggen, og republikken var over. Alessandro ble hertug i 1532, ble myrdet av en slektning fem år senere, og etterfulgt av en sytten år gammel fetter fra en sidegren: Cosimo I.
Han viste seg å være den dyktigste av dem alle, og den mest hensynsløse. Han bygde opp en egen hær, erobret Siena etter en beleiring som endte i 1555, og fikk i 1569 tittelen storhertug av Toscana av paven. Fra da av var Toscana en stat med hovedstad i Firenze, ikke lenger en bykommune.
Cosimo I står bak tre av byens mest besøkte steder. Han lot Vasari bygge kontorbygningen for statens embetsverk — uffizi betyr rett og slett kontorer — som senere ble kunstmuseum. Han fikk anlagt Vasarikorridoren over Ponte Vecchio i 1565, en overbygget gang på nesten en kilometer fra rådhuset til hjemmet hans, slik at herskerfamilien kunne krysse byen uten å møte noen. Og han kjøpte Palazzo Pitti med hagen bak.
Visste du? Slaktebodene som lå på Ponte Vecchio ble forvist fra broen i 1593 og erstattet av gullsmeder, fordi lukten steg opp i korridoren over. Gullsmedene er der fortsatt, fire hundre år senere, av en grunn som opprinnelig handlet om en herskers nese.
To paver, to franske dronninger
Familien plasserte også folk andre steder. Lorenzos sønn ble pave som Leo X i 1513, og en fetter fulgte som Klemens VII i 1523 — det var under sistnevnte at keiserens tropper plyndret Roma i 1527, mens paven satt innesperret i Engelsborg. En tredje Medici-pave satt i 1605, i under en måned. Forholdet mellom kirkestat og fyrstehus er beskrevet i Pavestaten og Vatikanet.
To kvinner fra slekten ble dronninger av Frankrike. Caterina, gift med Henrik II, var i praksis regent i tjue år og en sentral aktør i de franske religionskrigene. Maria ble gift med Henrik IV og var regent for sønnen. Legenden om at Caterina brakte gaffelen og hele det franske kjøkkenet med seg til Paris er akkurat det — en legende — men den fortelles fortsatt i Firenze med stor overbevisning.
Kontrakten som gjorde Firenze til det byen er
Slekten døde ut i mannsledd i 1737. Igjen sto Anna Maria Luisa de' Medici, søster av den siste storhertugen, og hun gjorde det som betyr aller mest for deg som kommer i dag: hun undertegnet en familiepakt der hele kunstsamlingen, biblioteket og alt løsøre ble overdratt til den nye herskeren og til staten Toscana — på ett vilkår. Ingenting av det måtte noen gang føres ut av Firenze.
Det er derfor Uffizi fortsatt er intakt. Andre europeiske fyrstesamlinger ble delt, solgt, plyndret av Napoleon eller flyttet til nye hovedsteder; Medici-samlingen ble stående der den var, fordi en kvinne uten arvinger skrev en klausul i 1737. Billetten kostet 25 euro i høysesongen 2026 — se Uffizi. Hun ligger begravet i Medici-kapellene ved San Lorenzo, sammen med resten av dem.
Var de gode for Firenze?
Det avhenger av hvilket århundre du spør om. De første hundre årene var byen Europas verksted, og familiens penger var en vesentlig del av grunnen. Samtidig avviklet de gradvis republikken de påsto å tjene, kjøpte valg, styrte skattlegging til egen fordel og sendte motstandere i landflyktighet. Den frie bystaten var i praksis over lenge før noen tok hertugtittel.
De siste hundre årene var rene forfallet. Storhertugene på 1600- og 1700-tallet var svake, økonomien stagnerte, befolkningen sank, og Toscana falt bakut mot resten av Europa mens familien fortsatte å samle kunst. Den vanlige framstillingen — briljante mesener fra begynnelse til slutt — dekker altså bare den første tredelen av historien.
Hva ser du etter dem i dag?
Begynn med våpenskjoldet. Seks kuler på et skjold, som du finner over dører, på hjørner, i tak og på fasader i hele Firenze, og som er den enkleste måten å lese hvem som betalte for en bygning. Deretter Medici-kapellene ved San Lorenzo, der Michelangelo formet det ene rommet i sin helhet — se Michelangelo: hvor du finner ham.
Utenfor byen ligger landstedene: Poggio a Caiano, Villa La Petraia og en rekke andre, samlet oppført på verdensarvlisten som en gruppe. De er lite besøkt, og flere av dem er gratis. Hvordan hele perioden henger sammen med resten av landets historie, står i Italias historie i korte trekk, og hva pengene deres faktisk ble brukt til, i renessansekunsten forklart for reisende.