Este-familien styrte Ferrara i over tre hundre år og Modena i ytterligere to og et halvt hundre, og var et av de eldste fyrstehusene i Europa. De bygde slottet med vollgraven i Ferrara, fikk Ariosto og Tasso til å skrive for seg, giftet døtrene inn i Milano og Mantova og sønnen inn i Borgia-familien. Navnet deres står på slott, palasser, museer og en berømt hage i Tivoli. For en reisende er de nøkkelen til halve Emilia-Romagna.
Mens Medici var bankfolk som ble fyrster, var Este fyrster fra starten: en føydal adelsslekt med borg i småbyen Este i Veneto, sør for Padova, som de tok navnet etter. Fra 1200-tallet ble de herskere over Ferrara, og senere hertuger av Ferrara, Modena og Reggio. Da paven tok Ferrara fra dem i 1598, flyttet de hoffet til Modena og regjerte der til Italia ble samlet i 1859. Det er derfor sporene deres finnes i to byer, ikke én.
Hvor kommer Este-familien fra?
Fra en borg i Euganeiske åser i Veneto. Slekten nedstammer fra en markgrevelig familie i Nord-Italia på 900-tallet, og på 1000-tallet satt markgreven Alberto Azzo II på borgen i Este. Én av sønnene hans, Welf, dro nordover og ble stamfar til den tyske Welf-slekten, som igjen ga opphav til huset Braunschweig-Lüneburg og til slutt kongehuset Hannover i Storbritannia. Den britiske kongefamilien har altså samme stamfar som hertugene av Ferrara.
Den italienske grenen ble i Italia. Byen Este er i dag en rolig småby med en borgruin og et arkeologisk museum, og den er verdt et stopp hvis du kjører i Euganeiske åser sør for Padova. Men familiens historie flyttet til Ferrara, og det er der du ser den.
Ferrara: fra byherrer til hertuger
I 1264 ble Obizzo II d'Este utropt til herre over Ferrara, og familien hadde byen fra da av. De var formelt vasaller av paven i Ferrara og av keiseren i Modena og Reggio, og spilte de to mot hverandre i tre hundre år. Etter et skatteopprør i 1385 begynte de å bygge Castello Estense, borgen med vollgrav og vindebroer midt i byen, mer for å beskytte seg mot sine egne undersåtter enn mot fiender utenfra. Borgen står fortsatt midt i Ferrara, og fangehullene ble brukt på familien selv: i 1425 lot markgreve Niccolò III halshugge sin unge kone Parisina og sin egen sønn Ugo der, etter at han oppdaget forholdet mellom dem.
Borso d'Este ble hertug av Modena og Reggio i 1452, utnevnt av keiseren, og hertug av Ferrara i 1471, rett før han døde, utnevnt av paven. Han var forfengelig, barnløs og glad i fester, og hans store minnesmerke er Palazzo Schifanoia i Ferrara, et lystslott fra 1385 som han bygget på fra 1466. Hovedsalen, Salone dei Mesi, er dekket av fresker som viser årets tolv måneder i tre lag: gudene øverst, stjernetegnene i midten og hoffet til Borso nederst, der hertugen deler ut penger, jakter og holder rettergang.
Salen er et av de viktigste profane rommene fra renessansen i Italia og ble restaurert og åpnet på nytt i 2021 etter jordskjelvet i 2012. Museet holder åpent tirsdag til søndag og er stengt mandag, ifølge Ferraras museer. Det er det stedet i Ferrara som forteller mest om familien, og det er mindre besøkt enn slottet.
Ercole I og byen som ble tegnet ferdig
Borsos halvbror Ercole I regjerte fra 1471 til 1505 og satte i gang utvidelsen av byen som fortsatt bærer navnet hans. Han samlet musikere fra Flandern ved hoffet og gjorde Ferrara til et av Europas ledende musikksentre, og det var under ham at Matteo Maria Boiardo skrev sitt ridderepos Orlando innamorato for hoffet.
Døtrene som giftet seg inn i Mantova og Milano
Ercoles to døtre ble mer berømte enn de fleste hertuger. Isabella d'Este giftet seg med Francesco Gonzaga og ble markgrevinne av Mantova, der hun i et halvt århundre var den mest innflytelsesrike kunstsamleren i Italia. Hun bestilte malerier av Mantegna, Perugino og Tizian, forhandlet med Leonardo om et portrett og bygde et privat studerkammer, studiolo, som er blitt et begrep. Rommene hennes kan fortsatt ses i hertugpalasset i Mantova, selv om samlingen er spredt.
Søsteren Beatrice d'Este ble gift med Ludovico Sforza, il Moro, hertugen av Milano som var Leonardos oppdragsgiver. Hun døde i barsel bare 21 år gammel, og gravmonumentet over henne og ektemannen står i klosterkirken i Certosa di Pavia. Ekteskapene viser hvordan de italienske fyrstehusene bandt seg sammen — og hvordan Este-familien, som var en mellomstor makt, brukte døtrene til å sikre seg allierte mot Venezia og paven, slik Sforza-hertugene i Milano gjorde med sine.
Lucrezia Borgia og kanonene til Alfonso I
Ercoles sønn Alfonso I giftet seg i 1502 med Lucrezia Borgia, datteren til pave Alexander VI. Ekteskapet var politisk, og hun kom med et rykte som sannsynligvis var verre enn hun fortjente. I Ferrara levde hun et stille liv som hertuginne, fødte flere barn og ble begravet i et nonnekloster i byen.
Alfonso selv var en hard militær leder og en av de første fyrstene som satset tungt på artilleri. Han støpte kanonene sine selv og brukte dem til å slå tilbake både Venezia og paven. Han var også oppdragsgiver for noen av de mest kjente maleriene fra høyrenessansen: Tizians bakkantiske scener ble malt til hans private kabinett i slottet. De henger i dag i London, Madrid og Washington. Tizian var den gang på vei til å bli Venezias ledende maler, og bestillingene fra Ferrara var blant de første store han fikk utenfor republikken.
Det litterære høydepunktet kom også under Alfonso. Ludovico Ariosto, som tjenestegjorde hos Alfonsos bror kardinal Ippolito I, skrev Orlando furioso, det mest leste ridderdiktet i italiensk litteratur. Huset hans i Ferrara er bevart som museum.
Kardinalen i Tivoli og Tasso i fangehullet
Lucrezias sønn Ippolito II d'Este ble kardinal og guvernør i Tivoli, der han lot anlegge hagen med fontener som i dag heter Villa d'Este, på UNESCOs verdensarvliste. Hagen og den romerske ruinen ved siden av gir hver sin grunn til å ta turen ut til Tivoli fra Roma.
Den siste hertugen av Ferrara, Alfonso II, holdt et rikt hoff med dikteren Torquato Tasso som stjerne. Tasso skrev Det befridde Jerusalem for hoffet, men fikk et sammenbrudd og ble innesperret på sykehuset Sant'Anna i Ferrara i sju år. Cellen vises fortsatt i byen, selv om det er usikkert om det er den riktige.
Hvorfor mistet de Ferrara i 1598?
Fordi Alfonso II døde uten barn. Arvingen var fetteren Cesare d'Este, men han stammet fra en sønn født utenfor ekteskap, og paven nektet å godkjenne ham som herre over Ferrara, som var et pavelig len. Pave Klemens VIII truet med bannlysning og krig, og i januar 1598 ga Cesare opp. Ferrara ble innlemmet i Pavestaten og ble en provinsby. Det er hovedgrunnen til at byen ser ut som den gjør: renessansen stoppet, og ingen bygde om den etterpå.
Cesare tok med seg hoff, arkiver og kunstsamlinger til Modena, som han fortsatt hadde fra keiseren. Det er derfor de store Este-samlingene i dag ligger der.
Modena: Galleria Estense og Habsburg-Este
I Modena bygde familien et nytt hertugpalass, i dag militærakademi, og samlet maleriene sine i det som nå er Galleria Estense. Galleriet har Velázquez' portrett av hertug Francesco I d'Este, Berninis byste av samme mann og et stort utvalg malere fra Ferrara og Emilia. Full billett er 8 euro, og 18–25-åringer betaler 2 euro (Gallerie Estensi, 2026). Galleriet er statlig, og nordmenn i den aldersgruppen får som regel samme rabatt mot legitimasjon. I samme bygning ligger Biblioteca Estense, som oppbevarer den illuminerte bibelen til Borso d'Este, et av de mest kostbare håndskriftene fra renessansen.
Galleriet blir ofte hoppet over av dem som kommer til Modena for balsamico og katedralen, men det er en av de beste mindre kunstsamlingene i Nord-Italia og sjelden fullt. Kombibilletten med hertugenes sommerpalass i Sassuolo koster 10 euro.
Den mannlige linjen døde ut ved overgangen til 1800-tallet, og hertugdømmet gikk gjennom arvedatteren Maria Beatrice d'Este til en gren av Habsburg-familien, som kalte seg Østerrike-Este. Den siste hertugen, Francesco V, flyktet fra Modena i 1859 da Italia ble samlet. Tittelen levde videre i Wien, og den siste som bar den, var erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este — han som ble skutt i Sarajevo i 1914. Slik endte en slekt fra en borg i Veneto som utløsende hendelse for første verdenskrig. Østerrike-Este var bare én av flere habsburgske grener i Italia, og en annen satt i Toscana til samme år.