Et firkantet murslott med tårn i hvert hjørne, omgitt av en vannfylt vollgrav og bygater, sett ovenfra.
Emilia-Romagna

Ferrara: renessansebyen på sletta

Bymur du sykler på, og nesten ingen busser.

Foto: Nbisi · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert

Ferrara har ni kilometer sammenhengende bymur med en grusvei på toppen, og du kan sykle hele runden. Det er den enkleste måten å forstå byen på: halve runden går langs et rutenett av brede, rette renessansegater, den andre halve langs en middelalderbydel med krokete smug. Grensen mellom dem er en beslutning tatt i 1492.

Byen ligger på Po-sletta mellom Bologna og Venezia, har rundt 130 000 innbyggere, og hele den historiske kjernen kom på UNESCOs verdensarvliste i 1995. Den er flat som et gulv, den er full av syklister, og den har påfallende få turistbusser i forhold til hva den inneholder. Det siste er hovedgrunnen til å dra hit.

Byen som ble tegnet før den ble bygget

Ferrara ble styrt av familien Este fra 1200-tallet til 1598, og det var hertug Ercole I som i 1492 satte i gang det som fortsatt bærer navnet hans: Addizione Erculea, utvidelsen mot nord. Arkitekten Biagio Rossetti fikk i oppdrag å doble byens areal, og han gjorde det ikke ved å la den vokse utover, men ved å tegne den ferdig først.

Resultatet var brede, rette gater i akser, kvartaler med plass mellom husene, og en bymur som var lagt for den nye typen kanoner — skrå jordvoller i stedet for høye, tynne murer. Kunsthistorikere har kalt det den første moderne byplanen i Europa, og det er en av de tingene UNESCO peker på i begrunnelsen.

Det du merker som besøkende er kontrasten. Sør for Corso Giovecca ligger den gamle byen med gater som følger gamle elveløp. Nord for den ligger Rossettis rutenett, med lange siktlinjer og store, stille kvartaler. Gå fra den ene inn i den andre, så ser du to helt ulike ideer om hva en by er, med tjue meter mellom seg.

Kan du virkelig sykle på selve bymuren?

Ja. Muren er ni kilometer lang, går nesten hele veien rundt den historiske kjernen, og på toppen av vollen ligger en grusvei som er åpen for sykkel og gange. Det er ingen billett, ingen port og ingen åpningstid. Du kommer opp på den flere steder, blant annet ved Porta degli Angeli i nord og nær Este-slottet.

Runden tar rundt en time i rolig tempo på sykkel. Store deler går gjennom trerekker og gressvoller, med byen på den ene siden og jorder på den andre, og du passerer bastioner, gamle porter og kruttårn underveis. Enkelte partier er dekket av røtter og løs grus, så en bysykkel med brede dekk er bedre enn en racer.

Sykkel er dessuten byens vanlige fremkomstmiddel og ikke en turistaktivitet — Ferrara er blant de mest syklede byene i Italia, og trafikken i sentrum er lagt opp etter det. Utleie finnes både ved jernbanestasjonen og inne i byen. Hvordan sykling fungerer ellers i landet, står i oversikten over sykling i Italia.

Este-slottet: vollgrav, vindebroer og fangehull

Castello Estense står midt i byen, med vann hele veien rundt og fire hjørnetårn. Det ble påbegynt i 1385 etter et skatteopprør — hertugfamilien ville ha et forsvarsverk mot sine egne innbyggere, ikke mot en utenlandsk hær. Senere ble det bygget om innvendig til hoffbolig, med malte tak og en hengende hage på toppen.

Du går inn over en vindebro og kan se både de representative salene og kjellerne. Der nede ligger fangehullene, og de er knyttet til den mest kjente historien fra hoffet: i 1425 lot markgreve Niccolò III halshugge sin unge kone Parisina Malatesta og sin egen sønn Ugo etter at forholdet mellom dem ble kjent. Historien ble senere brukt av Byron og av flere librettister.

Slottet er ett av få italienske borganlegg som fortsatt har vann i graven, og det gir byen et bilde som ikke ligner noe annet på sletta. Andre anlegg av samme slag er samlet i slott og borger i Italia.

Via delle Volte og den gamle byen

Sør for slottet ligger den middelalderske Ferrara, og den mest slående gaten der heter Via delle Volte. Den går nesten to kilometer østover og er krysset av en rekke overbygde buer som forbandt kjøpmennenes lagerbygninger med boligene deres på motsatt side av gaten. Den lå den gang rett ved elvehavnen.

Gaten er trang, mørk og nesten uten butikker, og det er nettopp derfor den virker. Dette er ikke en restaurert kulisse, men en arbeidsgate som ble stående da havnen forsvant — Po skiftet løp på 1100-tallet, og Ferrara mistet elven sin. Gå den om kvelden når lyktene er tent, ikke midt på dagen.

Katedralen ligger et kvartal unna, mot torget, og har en fasade i to lag: en romansk underdel i marmor fra 1100-tallet og en gotisk overdel som ble lagt til senere. Langs hele sørsiden går Loggia dei Merciai, en rekke butikklokaler bygget inn i selve kirkeveggen på 1400-tallet, som fortsatt er i bruk som forretninger. Kirken har vært under restaurering i lange perioder de siste årene, med stillas og innskrenket adgang — sjekk status før du planlegger et besøk rundt den, og regn med at det du ser utvendig kan være dekket til.

Palazzo dei Diamanti og det jødiske Ferrara

Palazzo dei Diamanti står i Rossettis nye bydel og har en fasade kledd med rundt 8 500 marmorblokker hugget som pyramider. Vinklene er ikke like over hele veggen: nederst peker de nedover, høyere opp utover, slik at lyset treffer dem ulikt gjennom dagen. Bygget rommer i dag Pinacoteca Nazionale og en utstillingssal som brukes til større kunstutstillinger.

Ferrara hadde en av Italias eldste og mest betydelige jødiske menigheter, og gettoen ble opprettet i 1627 rundt Via Mazzini og gatene omkring. Forfatteren Giorgio Bassani vokste opp her og skrev om byens jødiske borgerskap i mellomkrigstiden; romanen om familien Finzi-Contini og filmen som ble laget av den er for mange den eneste kjennskapen de har til Ferrara. Det nasjonale museet for italiensk jødedom og shoahen ligger i byen, i en tidligere fengselsbygning.

Det er verdt å ta med at Ferrara i renessansen var et av Europas mest tolerante hoff i religiøse spørsmål, og at jødiske familier som ble drevet ut av Spania i 1492 fikk komme hit. Gettoen ble opprettet først etter at Este-familien mistet byen til pavestaten i 1598, og portene sto låst om natten helt til 1859. Samme by, to helt ulike svar, med hundre år imellom.

Hva spiser du i Ferrara?

Byens signaturrett er cappellacci di zucca, store fylte pastaputer med gresskar, parmesan og muskat, servert enten med smør og salvie eller med kjøttsaus. Kombinasjonen søtt og salt går igjen i hele det ferraresiske kjøkkenet, som har røtter i renessansens hoffmat.

Den andre lokale retten er salama da sugo, en krydret svinepølse som modnes i månedsvis og kokes langsomt i et klede før den serveres med potetstappe. Den er kraftig, salt og en smakssak — bestill den hvis du er nysgjerrig, ikke hvis du er sulten og forsiktig. Byens brød heter coppia ferrarese og er en tvinnet form med to armer, sprø og nesten uten innmat. Hvordan de andre regionene skiller seg, er gjennomgått i oversikten over italiensk mat region for region, og hvordan et italiensk måltid er satt sammen, i artikkelen om slik spiser du ute i Italia.

Holder én dag, eller bør du bli natten over?

En full dag holder til slottet, katedralområdet, Via delle Volte og en runde på muren. Vil du også inn i Palazzo dei Diamanti og det jødiske museet, bør du bli natten over — og da får du kveldene, som er byens beste tid. Ferrara tømmes ikke for folk om kvelden slik dagsturbyene gjør, fordi de fleste som går i gatene bor der.

Sommeren på Po-sletta er varm og fuktig, og luften står stille. April, mai, september og oktober er de beste månedene, og tåken om vinteren er en egen opplevelse hvis du liker slikt. Månedene ellers er gjennomgått i artikkelen om beste reisetid til Italia.

Visste du? I slutten av august fylles gatene av Ferrara Buskers Festival, en av Europas eldste gatemusikkfestivaler, med musikere på hvert hjørne i den gamle bykjernen i en uke. Det er gratis, det er tett, og hotellene i byen er da utsolgt lenge i forveien.

Slik kommer du hit, og hva du gjør med bilen

Toget er den enkle måten. Ferrara ligger på hovedlinjen mellom Bologna og Venezia, og regiontogene fra Bologna bruker rundt en halvtime. Stasjonen ligger et kvarters gange eller fem minutters sykkeltur fra slottet. Billetten kjøper du i automaten på stasjonen eller i appen, og tog i Italia forklarer forskjellen på togtypene.

Kommer du med bil, er hele den gamle bykjernen sone med begrenset trafikk med kameraovervåkning, og boten kommer i posten via leiebilfirmaet mange måneder senere — mekanismen er forklart i gjennomgangen av ZTL-sonene. Sett bilen i et anlegg utenfor og lei sykkel. Skal du videre østover mot kysten, ligger Comacchio og Po-deltaet under en time unna, og Ravenna og mosaikkene like langt sørover.