Det står flamingoer i lagunene sør for Po-munningen, og det er ikke noen få forvillede fugler: kolonien i Valli di Comacchio er blant de største i Europa og telles i tusenvis. De fleste nordmenn tror flamingoer i Europa er noe som hører hjemme i Sør-Spania. De hekker her, på samme breddegrad som Firenze.
Comacchio er en liten by i Emilia-Romagna, femti kilometer øst for Ferrara, bygget på en øygruppe i et laguneområde mellom Po-deltaet og Adriaterhavet. Den har rundt 22 000 innbyggere fordelt på byen og sju badesteder på kysten, og den lever av tre ting: ål, salt og fugler. Ingen av dem er noe folk reiser til Italia for, og det er derfor stedet er så stille.
Byen på tretten øyer
Comacchio ble anlagt på et titalls sandbanker i lagunen og bundet sammen med kanaler og broer, og oppsettet er intakt. Gatene er korte, husene lave og pussede i oker og rosa, og vannet går gjennom byen i stedet for rundt den. Sammenligningen med Venezia er uunngåelig, og den er også misvisende: dette er en fiskerby uten palasser, uten kirkekunst av rang og uten et eneste hotell med utsikt du har sett på bilde.
Byens ene byggverk er Trepponti, en murbro fra 1638 som binder sammen fem trappeløp over to kanalløp i én konstruksjon. Den ble bygget som byens sjøport, med to vakttårn, og den fungerer fortsatt som knutepunkt: alt i Comacchio ligger noen minutters gange fra den. Gå opp på den én gang om morgenen og én gang etter mørkets frembrudd, så har du sett det meste av hva byen kan by på visuelt.
Resten går på tid. Comacchio er liten nok til å ses på to timer og god nok til å bli i to dager, og forskjellen ligger i om du kommer deg ut i lagunen eller ikke.
Hvorfor står det flamingoer her?
Fordi lagunene er grunne, salte og fulle av små krepsdyr — nøyaktig det en flamingo lever av. Fuglene begynte å opptre fast i området på 1990-tallet, etter at hekkeplasser lenger vest ble mindre gunstige, og de har siden etablert seg med en koloni på mange tusen individer. Den rosa fargen kommer fra fôret, ikke fra arten som sådan.
De er ikke det eneste. Området er en av Europas viktigste rasteplasser for trekkfugl, med flere hundre registrerte arter gjennom året: hegrer, skjestork, avosett, sølvhegre og store mengder ender og vadefugl. Om du bare vil se noe stort og rosa, kommer du unna med en times besøk; om du er interessert i fugl, er dette et sted du kan bruke flere dager på.
De beste periodene er april til juni, når fuglene hekker og fargene er sterkest, og september til oktober, når trekket kommer gjennom. Midt på sommeren er det færre fugler og mer varme. Vinteren har store ansamlinger av ender, men kortere dager og mye vind fra havet. Tar du med kikkert, ta også med noe å sitte på: fugletårnene har sjelden benker, og du står lenge før du ser det du kom for.
Ålen: fisket, saltingen og museet
Ål har vært Comacchios levebrød i over tusen år. Fiskeriet var organisert som et kommunalt monopol, med faste fangstanlegg i kanalene som lagunen ble tvunget gjennom om høsten, når ålen søker ut mot havet for å gyte. Fangsten skjedde i oktober og november, den var enorm, og den måtte konserveres.
Det skjedde i Manifattura dei Marinati, et anlegg fra 1700-tallet midt i byen som i dag er museum. Kjernen er Sala dei Fuochi, en lang hall med en rad åpne ildsteder der ålen ble stekt på spidd før den ble lagt i eddik og salt i trekar. Anlegget produserer fortsatt en liten mengde marinert ål etter samme metode, og du kan kjøpe den der. Inngangen kostet 7 euro for voksne og 5 euro med rabatt (2026), og barn under elleve gikk gratis sammen med foreldre.
Om du skal spise ål er en annen sak. Den er fet, kraftig og syrlig i den marinerte varianten, og den er ikke for alle. Bestill en liten porsjon som forrett første gang. Resten av det lokale kjøkkenet står i oversikten over italiensk mat region for region.
Havnebyen som lå her før Venezia
To kilometer fra dagens by lå Spina, en havneby grunnlagt rundt år 530 før vår tidsregning av etruskere, med et sterkt gresk innslag i befolkningen. Den var Po-slettas utskipningshavn mot Middelhavet i flere hundre år, og gravfeltene rundt har gitt fra seg attisk keramikk i mengder som bare finnes ellers i Athen selv. Funnene ligger i det arkeologiske museet i Ferrara, ikke her.
Byen forsvant da elveløpene flyttet seg og kysten vokste utover, og selve stedet ble gjenfunnet først på 1920-tallet under en tørrlegging. Comacchio arvet funksjonen og drev handel med salt og fisk gjennom tidlig middelalder — helt til Venezia i år 932 seilte hit, ødela byen og fjernet konkurrenten. Hvem etruskerne var og hva de etterlot seg ellers i landet, står i gjennomgangen av etruskerne.
Slik kommer du deg ut i lagunen
Til fots kommer du ikke langt. Lagunen er lav, våt og for det meste utilgjengelig fra land, og det du ser fra veien er en horisont av siv. Det finnes tre måter å komme ut i den på.
- Båt. Guidede turer går fra Stazione Foce sør for byen, med flatbunnede båter gjennom kanalene og forbi de gamle fiskerhyttene på pæler. Turene tar et par timer og går på faste avganger i sesongen.
- Sykkel. Det går grusveier og demninger gjennom deler av området, og hele Po-deltaet er dekket av merkede sykkelruter. Det er flatt hele veien, men skyggeløst.
- Fugletårn og skjul. Flere er tilrettelagt med parkering ved veien, og de fungerer også uten kikkert — flamingoene står ofte nær nok.
Parken heter Parco Delta del Po Emilia-Romagna, og deler av deltaet inngår i UNESCOs verdensarv sammen med Ferrara og Este-familiens landsteder. Hvordan sykling er organisert ellers i landet, står i oversikten over sykling i Italia.
Saltverket og de sju badestedene
Comacchio hadde et saltverk fra antikken, lagt ned på 1980-tallet og delvis satt i drift igjen som håndverksproduksjon. Anlegget er samtidig et av de beste stedene i området å se fugl, siden fordampningsbassengene har akkurat den saltholdigheten mange arter søker. Omvisninger går i sesongen og må bestilles.
Ut mot havet ligger de sju badestedene som kalles Lidi di Comacchio, fra Lido di Volano i nord til Lido di Spina i sør. Sanden er den samme finkornede adriatiske sanden som på resten av kysten, og systemet med nummererte badeklubber fungerer likt — det er beskrevet i artikkelen om hvordan en italiensk strand fungerer. Forskjellen fra badebyene lenger sør er at pinjeskogen går helt ned mot stranden flere steder, og at det er langt færre folk.
Hva er innvendingen mot stedet?
Mygg. Et grunt, varmt våtmarksområde produserer store mengder stikkmygg fra sen vår til tidlig høst, og det er ikke et lite problem her — det er hovedgrunnen til at reisende som kommer uforberedt i juli ikke kommer tilbake. Ta med myggmiddel, dekk til på kveldstid, og legg turen ut i lagunen til formiddagen framfor solnedgangen hvis du er ømfintlig.
Den andre innvendingen er at området er lavt og monotont for den som ikke er interessert i fugl eller mat. Det er ingen utsikt, ingen høyder, ingen kunst av rang og lite som skjer om kvelden. Er du på jakt etter kirker og gallerier, ligger Ferrara og Ravenna og mosaikkene under en time unna i hver sin retning, og de er det du bør prioritere først.
Hit må du kjøre
Bil er den praktiske løsningen. Comacchio ligger langs riksveien mellom Ferrara og kysten, og både fugletårnene, saltverket og båtavgangene forutsetter at du kan flytte deg noen kilometer av gangen. Hva som er verdt å avtale med utleieren på forhånd, står i gjennomgangen av leiebil i Italia, og hva som skjer om du kjører inn i den gamle bykjernen uten lov, i artikkelen om ZTL-sonene i Italia.
Uten bil går det busser fra Ferrara, og de tar rundt en time. Nærmeste togstasjon av betydning er Ferrara på linjen mellom Bologna og Venezia — se gjennomgangen av tog i Italia. Det lar seg gjøre som dagstur, men da rekker du byen og ikke lagunen.
Tips. Legg besøket til en formiddag i mai eller tidlig oktober og book båtturen fra Stazione Foce først, resten av dagen etterpå. Avgangene er få, de fylles opp i helgene, og en tur ut i lagunen er hele grunnen til at stedet er verdt en omvei. Byen kan du gå i når som helst.