Sykkelferie i Italia er tre helt forskjellige ferier, og det er verdt å bestemme seg for hvilken av dem du vil ha før du begynner å planlegge. Den ene er grusveiene i Toscana, med korte, bratte bakker og støv. Den andre er passene i Dolomittene, som er lange, jevne stigninger over to tusen meter. Den tredje er de flate, bilfrie sykkelstiene langs Gardasjøen, gjennom Adige-dalen og på gamle jernbanetraseer — og det er den varianten som fungerer med barn.
Det som binder dem sammen, er at Italia er et land der syklister er en normal del av trafikkbildet. Bilistene er vant til dem, kaféene er vant til dem, og hotellene i sykkelområdene har låsbare rom og vaskeplass. Den praktiske delen det faktisk går galt på, er toget: reglene for å ta sykkelen med er ulike for hver togtype, og de er verdt å lære før du står på perrongen.
Toscanas grusveier
Mellom Siena og Val d'Orcia ligger et nett av ubrøytede, hvite grusveier som aldri ble asfaltert fordi de bare fører til gårder. De kalles strade bianche, og de går gjennom det åpne leirlandskapet med sypressrekker og enkeltstående gårdshus. De er korte, de er bratte, og de har nesten ingen biler.
Du trenger bredere dekk enn på hjemmebane — trettito millimeter er et minimum, og de fleste velger mer. Overflaten varierer fra fast og fin til løs grus i svingene, og etter tørke ligger det et lag støv som setter seg overalt. Til gjengjeld er dette den delen av Toscana der du faktisk er alene. I oktober arrangeres det et stort ritt for gamle sykler med start i Gaiole i Chianti, og traseene derfra er merket og gåbare året rundt.
Vil du ha asfalt i stedet, går den klassiske ruten mellom Firenze og Siena gjennom Chianti på en bølgende hovedvei med vinmarker på begge sider. Den har mer trafikk, men også mer kafé. Landskapet lenger sør er beskrevet under Val d'Orcia, og byen du sannsynligvis bruker som base, under Siena.
Passene i Dolomittene
Dette er den andre ytterligheten: asfalt hele veien, jevn stigning på seks til ni prosent, og høydeforskjeller på tusen meter i strekk. Den mest kjente runden går over fire pass rundt Sella-massivet — Campolongo, Pordoi på 2 239 meter, Sella og Gardena — og måler rundt femtifem kilometer med i underkant av atten hundre høydemeter. Den kan gjøres på en halv dag av noen og på en hel dag av de fleste.
To dager i året stenges de fire passene for biler, og hele runden er forbeholdt syklister. Den ene ligger som regel i juni, den andre på ettersommeren, og datoene kunngjøres på vårparten. Er du i området da, er det den beste sykkeldagen i Italia. Ellers deler du veien med motorsykler og turistbusser, og det er verdt å starte tidlig: trafikken over passene tar seg kraftig opp fra ti om formiddagen.
Lenger vest ligger Stelvio, som med 2 758 meter er den høyeste asfalterte passveien i Italia, med førtiåtte nummererte hårnålssvinger på nordsiden. Den er åpen fra forsommeren til langt ut på høsten, avhengig av snø, og den er stengt om vinteren. Elsykkel er utbredt i hele området og løser høydeproblemet for den som vil sykle med noen som er i annen form. Hva du ellers gjør i fjellet på sommerstid, står i sommer i Dolomittene, og dalen de fleste bruker som base, i Val Gardena og Ortisei.
De flate rutene og de gamle jernbanetraseene
Den tredje Italia er den de færreste nordmenn kjenner, og den er den beste for familier. Langs Gardasjøen bygges det en sammenhengende sykkelvei rundt hele sjøen, og de ferdige delene er allerede verdt turen — særlig strekningen ved Limone sul Garda, der veien henger på konsoller ut over vannet under fjellveggen.
Den lengste virkelig gode ruten går gjennom Adige-dalen fra Resia-passet på grensen mot Østerrike og ned til Verona, over tre hundre kilometer nesten uten biler, med jernbane parallelt hele veien. Den sykles nordfra og sørover, altså nedover, og du kan hoppe på toget når du er ferdig for dagen. Det er den ruten jeg ville valgt med barn eller med noen som aldri har syklet flere dager på rad.
Nedlagte jernbanelinjer er den andre kategorien. Traseen fra Spoleto mot Norcia i Umbria går gjennom tunneler og over viadukter i en fjellside, med en stigning som aldri overstiger det et damplokomotiv tålte. Langs Po er det under bygging en gjennomgående rute fra Venezia til Torino, men den er ennå ikke sammenhengende, og deler av den går på vanlig vei. Sjekk hvilke etapper som faktisk er ferdige før du planlegger en uke der.
Hvordan tar du sykkelen på toget?
Reglene avhenger av togtypen, og det er dette folk går i baret på.
| Togtype | Sykkel hel | Sykkel i pose |
|---|---|---|
| Regionaltog | Ja, mot et lite tillegg, i vogner merket med sykkelsymbol | Ja, som bagasje |
| Intercity | På enkelte avganger, med plassreservasjon | Ja, som bagasje |
| Frecce og andre høyhastighetstog | Bare på et fåtall avganger med egne sykkelplasser | Ja, hvis pakken holder seg innenfor målene |
| Private høyhastighetstog | Nei | Ja, sammenslått og i pose |
Tillegget på regionaltog er et fast, lavt beløp og gjelder et helt døgn, ikke én reise. Antall sykkelplasser per tog er begrenset til noen få, og de fordeles etter hvem som kommer først — på en søndag ettermiddag i juni på Gardasjø-linjene blir folk stående igjen. På enkelte forstadsstrekninger er sykler dessuten utestengt i rushtiden. Skal du kombinere sykkel og tog over lengre avstander, les også tog i Italia, der billettypene og bookingen er gjennomgått.
Tips. En sammenleggbar sykkelpose løser alt. Er sykkelen delvis demontert og pakket, regnes den som bagasje på alle togtyper og koster ingenting ekstra. Det tar ti minutter å ta av forhjulet, og det gir deg tilgang til hele jernbanenettet i stedet for bare regionaltogene.
Leie eller ta med egen?
Skal du sykle mindre enn en uke, lei. Utleie finnes i alle sykkelområdene, kvaliteten er gjennomgående god i Dolomittene og på Gardasjøen, og du slipper hele flyproblemet. En landeveissykkel ligger på 30–55 euro per dag (2026), en elektrisk terrengsykkel på 45–70 euro, og en enkel turssykkel til de flate rutene på 15–25 euro. Uker er alltid billigere per dag enn enkeltdager.
Skal du sykle to uker eller mer, eller er du avhengig av en bestemt geometri, ta med din egen. Da må den i sykkelkoffert eller pose, og prisene og målene varierer mye mellom flyselskapene — det er en av de dyreste bagasjepostene som finnes, og reglene står i bagasjeregler hos selskapene som flyr til Italia. Sjekk også at reiseforsikringen dekker sykkelen og at den dekker sykling i høyfjellet; se pass, helsetrygdkort og reiseforsikring.
Trafikk og de reglene som gjelder
Hjelm er ikke påbudt for voksne i Italia, men lys foran og bak er påbudt i mørke, og utenfor tettbygd strøk og i tunneler er refleksvest påbudt fra en halvtime etter solnedgang. Vesten er en reell sak og ikke en formalitet: mange av veiene mellom landsbyene i Toscana og Umbria har ingen belysning i det hele tatt.
Etter revisjonen av veitrafikkloven som trådte i kraft i desember 2024 skal bilister holde minst halvannen meter sideavstand ved forbikjøring av syklister der forholdene tillater det. I praksis er italienske bilister vant til syklister og gir plass, men busser og lastebiler på smale fjellveier gjør det ikke alltid, og det er et argument for å sykle om formiddagen der det er mulig.
To ting til er verdt å ta med. Tunnelene på veiene langs Gardasjøen og i Ligurias bakland er lange, mørke og uten fortau, og flere av dem har eget forbud mot sykkel med skiltet omkjøring — les skiltet i stedet for å følge kartappen inn. Og bilister som svinger inn til høyre foran deg for å parkere er den vanligste nestenulykken i italienske byer, fordi parkering i annen rekke er normalt. På landeveien er det trygt; det er de siste kilometrene inn i en by som krever oppmerksomhet.
Når på året bør du sykle?
Det avhenger helt av hvilken av de tre Italia du skal til. I Toscana og Umbria er april, mai, september og oktober de gode månedene; juli og august er for varmt til å sykle mellom elleve og fem, og bakkene der er brattere enn de ser ut på kartet. Hvordan du planlegger rundt varmen, viser hetebølger i Italia.
I Dolomittene er sesongen kort. Sella-passene holdes riktignok åpne også om vinteren og stenges bare ved uvær, men snø og kulde gjør dem til sommerruter, og Stelvio er stengt hele vinteren. Juli og august har alle heiser og hytter åpne, men også ettermiddagstordenvær nesten daglig. Langs sjøene og i de flate dalene er sesongen lengst — fra mars til november — og våren der er den fineste tiden i året. Vinlandskapet i Langhe og Barolo er dessuten på sitt beste i oktober, når høstingen pågår og trafikken er borte.