Det finnes fortsatt cowboyer i Italia. De heter butteri, de rir i Maremma sør i Toscana, og de gjeter langhornet maremmana-fe til hest med en lang stav med krok i enden. Det er ikke folklore satt opp for besøkende: det er en arbeidsform som har overlevd fordi terrenget fortsatt er for uryddig for annet enn hest, og fordi det finnes gårder som driver slik ennå.
Ridning i Italia handler likevel om mer enn det. Landet har korte timeturer fra gårder som tar imot alle, og det har flerdagsturer der du rir fra sted til sted og sover et nytt sted hver kveld. De to har lite til felles: det ene krever ingenting, det andre krever at du kan sitte i sal i fem timer og ikke kan avlyses halvveis. Under går vi gjennom hvor det er verdt å ri, hva det koster, og hva som faktisk kreves av deg.
Butteri: Maremmas egne gjetere
Maremma er den flate, tidligere sumpete kyststripen sør i Toscana, og den var i århundrer et sted med malaria og få mennesker. Kveget som ble avlet der — maremmana, med lange, lyreformede horn — måtte gjetes over store avstander, og hesten som ble avlet til jobben er en egen rase, cavallo maremmano: lav, robust og uvanlig sikker i ulendt terreng.
Butterens redskaper er få. Staven med krok heter uncino, salen er en egen type med høy pomme, og arbeidsåret har sitt høydepunkt i merca, merkingen av kalvene, som fortsatt gjennomføres i vårmånedene på enkelte gårder. Etter en godt fortalt historie skal butteri fra området ha slått Buffalo Bills cowboyer i en oppvisning i Roma i 1890 — historien fortelles overalt i Maremma og er en del av selvbildet, uten at den er lett å etterprøve i detalj.
I dag tar flere gårder i og rundt naturparken imot ryttere på turer i det samme landskapet: pinjeskog, myr, sanddyner og strand. Det er den eneste ridningen i Italia der du rir i et arbeidsmiljø og ikke i en kulisse, og deler av parken er dessuten stengt for annen ferdsel i tørre perioder på grunn av brannfare.
Timetur eller flerdagstur?
En timetur er en til to timer i skrittgang og litt trav, i følge med en fører, og den tar imot folk som aldri har sittet på en hest. Den koster lite, den krever ingenting, og den er den riktige inngangen hvis noen i følget er usikre. Ulempen er at du sjelden kommer langt nok til å se noe annet enn nabojordet.
En flerdagstur er en helt annen forpliktelse. Du rir fire til seks timer om dagen i fem dager, bagasjen kjøres etter deg i bil, og du sover på gårder eller små hoteller underveis. Det krever at du kan ri i alle tre gangarter, at du er i rimelig form, og at du tåler at dag tre gjør vondt. Til gjengjeld ser du landskap ingen bil kommer til, og du er ute fra tidlig morgen.
Mellomformen er den som fungerer best for de fleste: en halvdagstur med lunsj underveis, fra en gård du bor på. Da kommer du langt nok til å komme ut av jordbrukslandskapet, og du er tilbake til ettermiddagen. Hvordan du velger sted å bo, står i gjennomgangen av agriturismo i Toscana.
Ett spørsmål avgjør hvilken gruppe du havner i, og det er verdt å stille før du betaler: rir de i skritt hele veien, eller er det trav og galopp på de åpne strekningene? Gårder som tar imot alle må ri i skritt, fordi gruppen er så sammensatt. Kan du ri, skal du lete etter et sted som deler gruppene etter nivå og som spør deg ut på forhånd — det er den beste indikatoren på at de vet hva de driver med.
Toscanas åser
Landskapet mellom Siena og Monte Amiata er bygget for ridning: grusveier mellom gårdene, åpne åsrygger, sypressrekker og lite trafikk. Rir du i Val d'Orcia, går du i det landskapet folk kjører hundrevis av kilometer for å fotografere, og du gjør det på veier bilene ikke bruker.
Lenger nord, i Chianti, er terrenget mer skogkledd og kupert, med ridning mellom vinmarker og steineiker. Det er kortere sikt og mer klatring, men også mer skygge — en reell fordel i juni og september. Flere av gårdene kombinerer ridning med vinsmaking senere på dagen, noe som fungerer i den rekkefølgen og ikke motsatt.
Sardinia og Abruzzo
Sardinia har den sterkeste hestekulturen i Italia. Innlandet i Barbagia og høysletten sørover har egne hesteraser, blant dem en liten, halvvill ponni som lever fritt på et basaltplatå, og øya har flere store rytterfester der ridningen er sentrum for hele dagen — Sartiglia i Oristano i karnevalstiden er den mest kjente. Turene i innlandet går gjennom korkeikeskog og over åpne høysletter med svært få mennesker.
I Abruzzo er ridningen alpin. Her rir du i nasjonalparker på tusen til femtenhundre meter, gjennom bøkeskog og over høyfjellsbeiter, og sesongen er kort fordi snøen ligger lenge. Det er den kjøligste ridningen i Italia og den beste i juli og august, når resten av landet er for varmt. I sør har også Valle d'Itria og Murge-platået i Puglia gårder med turer mellom steinmurer og trulli.
Hva koster det?
| Type | Pris (2026) | Merknad |
|---|---|---|
| Timetur med fører | 30–55 euro per person | Passer nybegynnere |
| Halvdagstur, tre til fire timer | 70–130 euro per person | Ofte med lunsj |
| Heldagstur | 110–200 euro per person | Krever noe erfaring |
| Flerdagstur med overnatting, per døgn | 180–320 euro per person | Hest, opphold, mat og bagasjetransport |
| Ridetime i bane med instruktør | 30–60 euro | Enkelttime, uten medlemskort |
Prisene ligger lavere enn tilsvarende i Norge, og de laveste finner du i Abruzzo og på Sardinia. Det som ikke alltid er inkludert, er hjelm og forsikring, og det er de to postene du bør spørre om først. Hvordan en slik dag ellers slår ut i budsjettet, står i gjennomgangen av overnattingstypene i Italia, siden gårdene som regel selger ridning og seng sammen.
Hva kreves av deg?
For en timetur: ingenting annet enn at du kan sitte oppreist og forstå enkle beskjeder. For alt lenger enn en halv dag: du skal kunne styre hesten selv, ri trav og galopp, og komme deg av og på uten hjelp. Vær ærlig når du oppgir nivået. En overvurdert rytter i en gruppe på ti er et problem for alle, og gårdene har hørt påstanden «jeg har ridd litt» tusen ganger.
Ta med lange bukser uten sømmer på innsiden av låret, sko med hæl, og en genser i tillegg til det du tror du trenger. Kortbukse er den vanligste feilen; det gnager gjennom på under en time. Vekten er også en reell begrensning — de fleste gårdene har en øvre grense, og den bør du avklare på forhånd i stedet for på gårdsplassen.
Advarsel. Insister på hjelm, også hvis føreren selv ikke bruker en. Hjelmkulturen på italienske turgårder er svakere enn den norske, og du kan møte et anlegg der de finner frem én hvis du spør, men ikke tilbyr den av seg selv. Sjekk også at reiseforsikringen dekker ridning; flere norske poliser regner det som en risikoaktivitet, se pass, helsetrygdkort og reiseforsikring.
Ta med barn fra rundt seks år på ponni i skritt, og fra rundt ti på vanlig tur. Under det er det som regel snakk om trekking i grimeskaft i en halvtime, som er hyggelig og ikke mer. Flere gårder tilbyr en time i ridebanen først, og det er en fornuftig rekkefølge også for voksne som ikke har sittet på en hest på tjue år.
Medlemskort og formaliteter
Skal du bare ut på tur, holder det å møte opp. Skal du derimot ha ridetimer i bane på et anlegg tilknyttet det italienske rytterforbundet, kan du bli bedt om å løse et medlemskort først, fordi det henger sammen med anleggets ansvarsforsikring. Det koster lite og ordnes på stedet, men det tar en dag eller to, så spør ved bestilling hvis du planlegger flere timer.
Gårder som tilbyr turer for besøkende krever som regel bare at du signerer en egenerklæring om helse og ferdighetsnivå. Les den. Den inneholder ofte en ansvarsfraskrivelse, og den er en påminnelse om at hest er dyr og ikke maskin, uansett hvor rolig den er beskrevet.
Når bør du ri?
April, mai, september og oktober i Midt- og Sør-Italia. Juli og august er for varmt for både hest og rytter i lavlandet, og turene som går da starter klokken sju om morgenen eller sent på ettermiddagen av nettopp den grunnen — hvordan du planlegger rundt varmen, står i artikkelen om hetebølger i Italia.
I fjellet er det motsatt: Abruzzo og de høyere delene av Sardinia er på sitt beste midt på sommeren, mens de er utilgjengelige eller kalde i vinterhalvåret. Maremma er behagelig hele vinteren og er faktisk finest i mars og november, når parken er tom og lyset er lavt. Hvilke måneder som ellers gir mest igjen, står i beste reisetid til Italia.