Maremma er den delen av Toscana som ikke ser ut som Toscana. Ingen sypressrekker på kollene, ingen tettpakkede åsbyer, ingen busslaster. I stedet: femti kilometer kyst med furuskog og drivved, en naturpark der du må ta parkens egen buss for å komme inn, tuffbyer som står på klipper over ravinene sine, og varme fosser som renner døgnet rundt uten at noen tar betalt.
Området utgjør det meste av provinsen Grosseto helt sør i regionen, fra Follonica i nord til grensen mot Lazio i sør, og strekker seg fra havet og inn til fjellene rundt Monte Amiata. Det er stort, det er tynt befolket, og det henger dårlig sammen med kollektivtransport. Det er også den eneste delen av Toscana der du fortsatt kan gå en time i et landskap uten å møte noen.
Hvorfor er det så få folk her?
Fordi området var malariaområde i over tusen år. Kystsletta var sumpland, myggen bar smitten, og fra romertidens slutt og fram til 1800-tallet var Maremma et sted folk dro fra og ikke til. Hyrdene kom ned fra fjellene med dyrene om vinteren og forsvant opp igjen før sommeren, og de faste bosetningene lå høyt oppe i terrenget der lufta var trygg.
Tørrleggingen begynte under storhertugene av Lorraine på slutten av 1700-tallet og ble først fullført på 1900-tallet. Da var resten av Toscana for lengst bygget ut. Det er derfor kysten her har lange, ubebygde strekninger der Versilia lenger nord er sammenhengende by, og det er derfor gårdene ligger spredt i stedet for i klynger. Fraværet av folk er ikke tilfeldig — det er et arr etter en sykdom. Storfeholdet som overtok da sumpene var borte, drives fortsatt til hest av butteri, og gårdene deres tar imot ryttere, som beskrevet i ridning i Italia.
Naturparken ved Uccellina, og hvordan du kommer inn
Parco Regionale della Maremma dekker åsryggen Uccellina og kysten under den, og den er ikke en park du bare kjører inn i. Du melder deg i besøkssenteret i Alberese, kjøper adgang og velger en merket rute, og i sommersesongen kommer du deg til startpunktene for flere av rutene bare med parkens egen buss, med begrenset antall plasser.
Rutene går fra korte turer langs kanalen til lengre løyper opp i åsryggen, forbi ruinene av klosteret San Rabano og de gamle vakttårnene mot havet. Underveis kan du treffe på maremmana-fe med lange, lyreformede horn, og hester som beiter fritt. I de tørreste ukene om sommeren stenges deler av parken helt på grunn av brannfare, og da er det ingen forhandling.
Hva du bør vite før du går ut i terrenget
- Gjeterhundene. Den store hvite maremmano-hunden vokter saueflokker og går imot deg hvis du nærmer deg dem. Gå rundt flokken i god avstand og ikke prøv å hilse på hunden.
- Villsvin. Vanlige i hele området. De går unna av seg selv, men en purke med unger gjør det ikke — snu og gå tilbake samme vei.
- Flått. Høyt gress hele sommeren. Lange bukser, og sjekk beina om kvelden.
- Vann. Det finnes ingen kiosk ute på rutene, og skyggen er ujevn. Ta med mer enn du tror du trenger.
Strendene: furuskog, drivved og en som synger
Marina di Alberese ligger inne i parken. Du kjører gjennom en furuskog, parkerer på en grusslette, og går ut på en strand der havet har kastet opp hele trestammer som er slipt hvite av sand og sol. Det er ingen badeklubber, ingen kiosk, ingen solsenger. Antallet biler er begrenset, og bommen stenger når plassen er full — kom før elleve.
Cala Violina lenger nord er den andre av de kjente. Sanden består av kvarts som knirker og piper under føttene, og bukta nås bare etter en halvtimes gange fra parkeringen gjennom skogen. Antallet besøkende per dag er begrenset i sommersesongen og må bestilles på forhånd. De øvrige strendene i landet er rangert i Italias beste strender.
Mellom disse ligger lange, tilgjengelige strender ved Castiglione della Pescaia, Punta Ala og på tombolo-tangene ved Orbetello, med både frie felt og drift. Det er der du drar hvis du vil ha en vanlig strandag med servering.
Tuffbyene: Pitigliano, Sovana og Sorano
Helt sørøst i området, opp mot grensen til Lazio, ligger tre småbyer på tuff — den porøse vulkanske steinen fra vulkanene i området. Pitigliano er den mest slående: husene står på kanten av en loddrett klippe og går rett over i berget de er bygget av, uten at du ser hvor steinen slutter og muren begynner.
Byen hadde fra 1500-tallet et jødisk samfunn som var stort nok til at Pitigliano ble kalt Det lille Jerusalem, med synagoge, rituelt bad, slakteri og bakeri hogd inn i tuffen under gatene. Samfunnet ble nesten helt borte under krigen, men anlegget er restaurert og åpent, og det er et av de mest uventede stedene i Toscana.
Sovana er en enkelt gate med en romansk katedral i den ene enden og et etruskisk gravfelt i skogen rett utenfor, med fasadegraver hugget inn i klippeveggen. Sorano ligger på en klippe over elva med en festning og en hel forlatt huleby i berget under. Alle tre kan gjøres på én dag, og med hver sin gravfeltvei ned i berget hører de sammen som én tur.
Hulveiene etruskerne skar i berget
Mellom de tre byene går vie cave: veier skåret rett ned i tuffen, de dypeste med vegger som reiser seg flere etasjer over hodet og bare et par meter mellom dem, med mose og bregner på veggene og et smalt bånd av himmel over. De ble laget av etruskerne, og hva de var til er fortsatt omstridt — dreneringssystem, forsvarsverk, prosesjonsveier eller alt sammen.
Flere av dem er merket og går som stier mellom byene. Den mest kjente strekningen starter nedenfor Pitigliano og tar under en time. Underlaget er glatt når det er vått, og det er mørkt der veggene er høyest, så en lykt i lomma er ikke overflødig selv midt på dagen. Bakgrunnen om folket som gravde dem, står i artikkelen om etruskerne.
Termalfossene ved Saturnia
Nedenfor landsbyen Saturnia renner svovelholdig vann på rundt 37 grader over en trapp av hvite kalkterrasser og samler seg i kar store nok til å sitte i. Stedet heter Cascate del Mulino etter mølla som står ved siden av, det er gratis, og det er åpent hele døgnet hele året.
Det er også overfylt store deler av året. Parkeringen er en grusslette som fylles opp innen ni om morgenen på en helg, det er ingen garderobe, og steinen er glatt. Kom tidlig om morgenen eller etter mørkets frembrudd, som mange lokale gjør. Vannet svarter sølvsmykker og setter flekker på lyst badetøy, og du bør ikke sitte i det mer enn et kvarter av gangen. Systemet av varme kilder lenger nord hører til Bagno Vignoni og termalbadene, og hele landsbildet i termalbad i Italia.
Monte Argentario og lagunen
Lengst sør stikker en fjellrik halvøy ut i havet, bundet til fastlandet av tre smale sandtanger. Mellom dem ligger en lagune med fuglereservat, og byen Orbetello ligger midt ute på den midterste demningen. På halvøya ligger havnebyene Porto Santo Stefano og Porto Ercole, som begge er langt mer velstående enn resten av Maremma.
Herfra går fergene ut til øya Giglio, som har klart vann og bratte landsbyer, og til den lille Giannutri. Overfarten tar rundt en time, og hvordan fergesystemet fungerer, forklarer ferger i Italia. Vil du ha en større øy med mer å velge mellom, ligger Elba et stykke lenger nord.
Trenger du bil?
Ja. Dette er den delen av Toscana der svaret er utvetydig. Togbanen langs kysten stopper i Grosseto, Orbetello og Follonica, og derfra kan du komme deg til noen av strendene med buss om sommeren. Men naturparken, tuffbyene, hulveiene og Saturnia ligger alle i innlandet, med få eller ingen ruter, og avstandene mellom dem er femti til åtti kilometer på svingete fylkesveier.
Regn med lav snitthastighet og lengre kjøretid enn kartet lover, og fyll drivstoff når du har muligheten — det er langt mellom stasjonene i innlandet. Hva du bør sjekke i leieavtalen før du kjører ut, ligger i leiebil i Italia. Vinen du får servert underveis heter som regel Morellino di Scansano, som er sangiovese fra åsene rundt Scansano og en av de rimeligste gode rødvinene i regionen — betegnelsessystemet er forklart i italiensk vin forklart.
Innvendingen mot Maremma er at den krever noe av deg. Du må kjøre langt, planlegge inngang til parken og til enkelte strender på forhånd, og godta at det ikke er noe å gjøre etter klokka ti om kvelden utenfor de få kystbyene. Til gjengjeld er dette den delen av regionen der du kan komme i juli og fortsatt ha en strand nesten for deg selv. Med barn i følget er skulpturhagen ved Capalbio, med enorme figurer i mosaikk og speilglass, det ene stedet alle blir enige om — flere slike finner du i Toscana med barn.
