Capraia

Publisert 21. oktober 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Capraia er en liten vulkanøy langt ute i det toscanske øyriket, nærmere Korsika enn fastlandet, med én asfaltert vei, knapt 400 fastboende og et kystlandskap der det meste bare nås med båt. Du kommer dit med ferje fra Livorno på to timer og tre kvarter. Den passer for dem som vil gå i fjellet om morgenen og snorkle om ettermiddagen, og den passer dårlig for dem som vil ha sandstrand og et utvalg av restauranter.

Øya er den tredje største i Arcipelago Toscano, etter Elba og Giglio, men den er noe helt annet enn begge. Det er ingen badebyer, ingen bilferje du trenger å bruke og ingen strandpromenade. Tre fjerdedeler av øya er nasjonalpark, og havet rundt er vernet i soner. Fram til 1986 var den nordlige halvdelen en fengselskoloni, og det er en av grunnene til at øya aldri ble bygget ut. Den som drar dit, gjør det for å gå, svømme og sove i stillhet.

Hvem passer Capraia for?

Turgåere, snorklere og folk som seiler. Øya er bratt og tørr, dekket av lav maki med lyng, jordbærtre og myrt, og nesten uten skygge. Nasjonalparken holder et stinett på rundt 20 kilometer fordelt på 16 stier, og de beste rundturene går over fjellryggen til kratere, vann og tårn. Havet er klart, og bunnen faller bratt utfor klippene. Det er en øy for den som vil ha natur nær nok til å gå ut i den rett fra rommet.

Den passer dårlig for barn som vil grave i sand, for dem som ikke liker bratte stier i sol, og for dem som vil ha valgmuligheter om kvelden. Det finnes et lite utvalg av spisesteder og overnattingssteder rundt havna og i landsbyen, og i høysesong er de fulle lenge i forveien. Er du ute etter en øy med mer liv, er Elba et bedre valg, og vil du ha en mellomting, ligger Giglio lenger sør.

Hvordan kommer du deg til Capraia?

Med Toremar fra Livorno. Nasjonalparken oppgir at øya kan nås hele året, og rederiet oppgir overfarten til 2 timer og 45 minutter (2026). Det går også en rute mellom Capraia og Gorgona. Avgangene er få og varierer med sesongen, og det er ikke gitt at du kommer tilbake samme dag. Les derfor rutetabellen før du bestiller rom, og legg inn minst én natt. Overnatt gjerne i Livorno kvelden før hvis ferjen går tidlig, så slipper du å rekke den med tog fra Firenze samme morgen.

Du trenger ikke ta med bil. Den eneste kjørbare veien på øya er rundt 800 meter lang, går fra havna opp til landsbyen og betjenes av buss. Alt annet går du til fots eller i båt. Billetten blir dermed en vanlig passasjerbillett, og blant fergene i Italia er dette en av de få rutene der bilen ikke har noen funksjon på den andre siden.

Advarsel. Ferjen er ruteforbindelsen øya lever av, og ved sterk vind kan avganger innstilles. Ha en ekstra dag i reserve hvis du har fly å rekke fra Pisa eller Firenze.

Havna, landsbyen og Forte San Giorgio

Capraia har to bebygde områder ved den samme bukten på østsiden: havna, en liten fiskerlandsby der ferjen legger til, og il paese, den eldre landsbyen oppe på kollen under festningen. Veien mellom dem er de 800 meterne med asfalt, og ved siden av går en botanisk sti du kan gå fritt, med skilt om plantene langs veien.

Festningen Forte San Giorgio ble bygget av genovesernes Banco di San Giorgio på 1500-tallet, etter generasjoner med angrep fra sarasenske og tyrkiske sjørøvere. Samtidig fikk øya en rekke vakttårn langs kysten. Husene i landsbyen er lave og tykke, bygget for å holdes som små festninger. Ta en runde blant palmenti, vinpressene hogd ut i fjellet, som viser at det en gang ble dyrket vin på terrassene, og se den lille arkeologiske utstillingen i kirken Sant'Antonio. Mer er det ikke, og det tar en time.

Stiene: Zenobito, Stagnone og Torre della Regina

De to lange rundturene er de nasjonalparken selv kaller krevende. Ruten til Zenobito går til sørspissen av øya, der et yngre vulkankrater møter havet og vakttårnet Torre dello Zenobito står på kanten. Ruten til Stagnone går opp på fjellryggen midt på øya, til det eneste store våtområdet i hele øygruppen: en grunn, regnfylt innsjø der trekkfuglene stopper om våren, og der vannsoleie blomstrer på overflaten. Begge har betydelig stigning, og begge går i full sol.

Den enkleste er ruten til Torre della Regina i nord, gjennom området der fengselskolonien lå. Kortere stier fører ned til Cala dello Zurletto og Cala del Ceppo, to av de få buktene du kan nå til fots. Vil du ha mer av samme slag på fastlandet, er vandring i Toscana et naturlig neste steg, men husk at Capraia er tøffere enn landskapet rundt Siena: stiene er steinete, og det finnes ingen vannkilder underveis.

Tips. Gå ut ved soloppgang og vær tilbake før elleve fra juni til september. Ta med minst to liter vann per person, solhatt og sko med godt grep. Det er ingen trær å stå under på fjellryggen, og sol og varme er den vanligste grunnen til at turer på Capraia går galt.

Cala Rossa og havet rundt øya

Øyas mest kjente syn er Cala Rossa på sørspissen, der den yngste vulkanen har lagt vinrøde lag av lava, bomber og slagg over en hvitlig kanal av størknet magma. Nasjonalparken kaller det øyas viktigste geologiske lokalitet. Du ser den best fra sjøen, og det samme gjelder de fleste av buktene: Cala del Moreto, Cala della Mortola og et dusin andre ligger under bratte klipper. Leie av småbåt eller en båttur rundt øya gir deg dem alle på en dag, med bad underveis.

Rett nedenfor landsbyen ligger Miglio Blu, en svømmekorridor på 1 100 meter merket med 22 bøyer, der båter ikke får kjøre eller ankre. Tur–retur er det omtrent én nautisk mil, og det er den tryggeste måten å svømme langs kysten på. Havet rundt Capraia er delt i vernesoner med ulike regler for fiske, ankring og dykking, og én grotte har vært stengt siden juni 2020, da munkesel ble sett der. Ankrer du selv eller skal dykke, les sonekartet først. Dykking i Italia blir sjelden bedre enn her, med store cernia i hulene og bratte vegger dekket av svamp og alger, men det skjer på nasjonalparkens premisser.

Fengselsøya fram til 1986

Fra annen halvdel av 1800-tallet til 1986 var nordre del av Capraia en landbrukskoloni for fanger. Fangene dyrket jorda og bygget veier og murer, og mange av stiene i nord er gamle arbeidsveier for kolonien. Bygningene står fortsatt, delvis i bruk av gårdsbruk, og ruten til Torre della Regina går tvers gjennom området. Ser du murene og terrassene i et landskap der ingen bor, er det fengselet du ser.

Koloniens lange tid er hovedgrunnen til at øya ble liggende urørt mens andre deler av kysten ble bygget ut. Det er også grunnen til at Capraia i dag er så stille: det fantes aldri en badeby å bygge videre på.

Hva lever på og rundt øya?

På land er det lite du ser av dyr. Muflonen ble satt ut for noen tiår siden, og ellers er det kaniner, én slangeart og én froskeart. Det interessante er plantene og fuglene. Nasjonalparken har registrert over 650 plantearter, og nesten tre prosent av dem er endemiske, blant dem en egen kornblomst for øya. Fuglelivet er rikt, med toppskarv, lirer og den sjeldne audouinmåken langs klippene, og vandrefalk og ravn i fjellet. Fiskeørnen kom tilbake for å hekke i øyriket i 2021.

Havet ligger inne i Pelagos-reservatet for sjøpattedyr, og fra båt kan du se finnhval, stripedelfin og tumler. Parken satte i oktober 2026 i gang et EU-finansiert arbeid med å fjerne fremmede, invaderende planter fra klippene og makien. Det er en påminnelse om at øya er et vernet sted først og et reisemål etterpå. Blant Italias øyer er det få der naturen har fått så stor plass.

Når bør du dra, og hvor lenge?

Mai, juni og september. Da er havet varmt nok til å bade, stiene er farbare tidlig og sent på dagen, og det er fortsatt rom å få. Juli og august er varme, fulle av seilbåter i buktene og dyre. Om vinteren går ferjen fortsatt, men mye av overnattingen og serveringen holder stengt, og vinden gjør overfarten ubehagelig.

Tre netter er riktig. Én dag til hver av de lange stiene, én dag på sjøen rundt øya, og kveldene i havna. Kommer du med seilbåt, er Capraia et naturlig stopp på ruten mellom Elba og Korsika, og det toscanske øyriket er det mildeste av de store områdene for seiling i Italia.