Veggmaleri i Orgosolo av to menn i tradisjonelle luer, malt på en pusset husvegg ved siden av en tredør, med en tekst skrevet inn i selve maleriet.
Sardegna

Barbagia: Sardinias innland

Her blir folk eldre enn nesten noe annet sted i verden.

Barbagia er fjellandskapet i midten av Sardinia, mellom kysten i øst og slettene i vest. Her ligger landsbyene i bratte skråninger, sauene er fortsatt flere enn menneskene, og sardisk er det språket folk snakker seg imellom. Det er den delen av øya som ligner minst på en ferie, og den eneste delen der du kan kjøre en hel dag uten å se en strand.

Området har fått mye oppmerksomhet de siste tjue årene fordi det er en av verdens såkalte blå soner, med usedvanlig mange svært gamle mennesker. Det er en reell og godt dokumentert opplysning, men den er ikke grunnen til å dra hit. Grunnen er at Barbagia er det stedet på Sardinia der øya fortsatt er seg selv.

Fjellene romerne aldri fikk kontroll på

Navnet kommer fra latin. Romerne kalte innlandet Barbaria, landet til dem som ikke var romere, og en innskrift fra keisertiden nevner civitates Barbariae — samfunnene i Barbaria — som noe man forhandlet med snarere enn styrte. Romerne holdt kysten, havnene og slettene. Fjellene fikk de aldri hånd om.

Det mønsteret gjentok seg. Vandaler, bysantinere, pisanere, aragonesere, spanjoler og til slutt italienerne har alle hatt kysten, og alle har hatt et komplisert forhold til innlandet. Resultatet er at Barbagia har beholdt språk, klesdrakt, sang og skikker som er borte alle andre steder — ikke som museum, men fordi de aldri ble avbrutt.

Nuoro er innfallsporten, en by på fjellsiden med rundt 33 000 innbyggere og to museer som er verdt tiden. Museo del Costume viser sardiske folkedrakter, smykker, masker og instrumenter fra hele øya, og det er den beste innføringen som finnes. Byen var også hjemstedet til Grazia Deledda, som fikk nobelprisen i litteratur i 1926 for romaner som stort sett foregår i akkurat disse dalene.

Sardisk er ikke en italiensk dialekt

Sardu er et eget romansk språk, like selvstendig som italiensk, spansk og fransk, og det stammer direkte fra latinen slik den ble snakket på øya. Det er ikke italiensk med aksent. En italiener fra fastlandet forstår ikke sardisk uten å lære det.

Språket har status som beskyttet minoritetsspråk i italiensk lov, og varianten som snakkes i Barbagia regnes som den mest konservative — altså den som ligger nærmest latin av alle levende romanske talemål. Du hører det i butikken, i baren og mellom generasjoner, og du ser det på tospråklige stedsskilt. Det gjelder ikke Alghero på nordvestkysten, som i tillegg har katalansk fra 1300-tallet, og ikke Gallura i nord, som har en egen variant nær korsikansk.

Du trenger ikke kunne et ord for å reise her — alle snakker italiensk også. Men vit at når samtalen ved nabobordet skifter, er det ikke fordi de vil skjule noe. De har bare gått over til morsmålet. Reiseordene du faktisk får bruk for, ligger i italiensk for reisende.

Orgosolo og veggmaleriene

Orgosolo ligger i en fjellside en halvtime sør for Nuoro og har rundt 150 veggmalerier i gatene. Det første kom i 1969, og fra midten av syttitallet ble arbeidet drevet videre av en kunstlærer i landsbyen sammen med elevene hans.

Maleriene er politiske, ikke dekorative. De handler om jordspørsmål, om militære øvingsområder på sardisk jord, om utvandring, om krig i andre land, og de er malt i en stil som låner fra Picasso og fra meksikansk veggmaleri. Noen er femti år gamle og falmet, andre er nye. Du går rundt i landsbyen på en time og leser dem som en avis lagt ut over husveggene.

Orgosolo hadde i flere tiår rykte som Italias mest lovløse landsby, med blodhevn mellom familier og senere kidnappinger for løsepenger — en virksomhet som forsvant fra øya i løpet av nittitallet. Det ryktet henger igjen i eldre reiselitteratur, og det er utdatert. Landsbyen er i dag et helt vanlig sted der folk lever av sau, ost og besøkende, og det er trygt å gå der.

Mamuthones: maskene i Mamoiada

Mamoiada, en kort kjøretur fra Nuoro, har den mest kjente maskeskikken i Italia. Mamuthones går i tunge saueskinnsfeller med en svart, grovhugget tremaske og en rekke kubjeller festet på ryggen — samlet vekt godt over tjue kilo. Rundt dem går Issohadores i rød jakke, hvit maske og hvite bukser, med et lassotau de kaster ut over publikum.

De går første gang 16. januar, kvelden da bålene for Sant'Antonio Abate tennes, og igjen på selve helgendagen 17. januar og i karnevalet. Gangen deres er en langsom, taktfast dans i to rekker, og lyden av femti par bjeller i en trang gate er noe helt annet enn et opptog. Ingen vet sikkert hvor skikken kommer fra; forklaringene spenner fra jaktritualer til fruktbarhetsrite, og landsbyen selv er tilbakeholden med å velge en av dem.

Utenom de to periodene kan du se maskene i Museo delle Maschere Mediterranee i landsbyen, som setter dem inn i sammenheng med lignende skikker rundt hele Middelhavet. Det er et lite museum og en av de bedre timene du kan bruke i innlandet.

Hvorfor blir folk så gamle her?

Barbagia og nabolandskapet Ogliastra utgjør til sammen en av verdens blå soner, et begrep to forskere — demografen Michel Poulain og legen Gianni Pes — tok i bruk om området i en artikkel i 2004. Det som gjorde funnet oppsiktsvekkende, var ikke antallet hundreåringer i seg selv, men fordelingen mellom kjønnene.

Over hele verden lever kvinner lenger enn menn, og blant italienske hundreåringer er det grovt regnet fem kvinner per mann. I den sardiske sonen er forholdet målt til rundt 1,35 kvinner per mann. Det er menn som blir usedvanlig gamle her, ikke befolkningen som helhet, og det er den ene observasjonen alt annet henger på. Landsbyen Seulo hadde tjue hundreåringer i tjueårsperioden fra 1996 til 2016, og Villagrande Strisaili har den høyeste registrerte tettheten av mannlige hundreåringer som er kjent.

Forklaringene er derimot omstridt. Kosthold, gener, hardt fysisk arbeid i bratt terreng, lite utvandring og tette familiebånd er alle foreslått, og fagfolk er uenige om vekten mellom dem. Enkelte forskere har dessuten stilt spørsmål ved kvaliteten på gamle folkeregistre generelt i slike studier. For sonen på Sardinia er fødselsdatoene etterprøvd mot kirkebøker og militærruller, og selve fenomenet står seg — men les enhver enkel forklaring på det med skepsis.

Visste du? Cannonau, den røde druen som dominerer i Barbagia, er den samme som heter grenache i Frankrike og garnacha i Spania. Vinen fra Oliena har eget navn, Nepente, etter et dikt av Gabriele D'Annunzio.

Gennargentu, nuragher og landsbyen i fjellet

Gennargentu-massivet er øyas fjellrygg, og Punta La Marmora på 1 834 meter er det høyeste punktet på Sardinia. Det er ingen alpetopp, men et avrundet fjell med lyng og snø noen uker om vinteren, og turen opp fra Arzana-siden er en ordentlig dagstur. En nasjonalpark for området ble formelt vedtatt i 1998, men den er aldri satt i full drift — motstanden fra kommunene og hyrdene som bruker beitene har vært for sterk.

Innlandet har også noen av de best bevarte bronsealderanleggene på øya. Det finnes mellom 6 000 og 7 500 nuragher på Sardinia, kjegleformede tårn av tørrmurt stein bygget mellom omtrent 1800 og 1000 før vår tidsregning, og ingen vet sikkert hva de ble brukt til — festning, kornlager, boligtårn og helligdom er alle foreslått. Ved Bitti ligger Su Romanzesu, et helligdomsanlegg med hellig brønn, og oppe i Supramonte ligger Tiscali: en hel landsby bygget inne i et kollapset hulrom i fjellet, bare tilgjengelig til fots og med autorisert guide. Den best utgravde nuraghen står derimot i Barumini lenger sør og er den eneste på øya som står på UNESCOs verdensarvliste — hvordan den plasserer seg blant landets øvrige vernede steder, viser Italias verdensarv.

Når bør du komme?

Høsten, og det er et uvanlig svar for Sardinia. Fra midten av september til begynnelsen av desember går Autunno in Barbagia, der landsbyene på omgang åpner private gårdsrom i helgene: du går fra port til port og ser vevstoler, ostelaging, brødbaking og smedarbeid, med mat og vin servert i gårdsrommene. Det er samme opplegg i tjuetalls landsbyer, og hver helg er det to eller tre som har tur.

Sommeren er varm og tørr i innlandet og gir mindre enn kysten. Vinteren er kald — det snør i Gennargentu — og mange steder er stengt. Vil du se maskene, må du komme i januar eller i karnevalet, og da bør overnatting bestilles i god tid. Hvilke måneder som ellers gir best balanse i Italia, tar beste reisetid til Italia.

Mat, overnatting og hva det koster

Kjøkkenet her er hyrdemat, ikke kystmat. Pane carasau er et papirtynt flatbrød som ble bakt for å holde i månedsvis på fjellet, porceddu er pattegris stekt langsomt over ild, og pecorino i mange aldre er grunnfjellet. Til dessert kommer seadas, en frityrstekt deigpute med fersk ost inni og honning over.

Overnatting er billig etter italiensk målestokk, og utvalget består av små pensjonater, romutleie i landsbyene og gårdsbruk som tar imot gjester. Sistnevnte er det vi vanligvis anbefaler her, fordi maten er en del av opplegget og fordi vertene kjenner terrenget — forskjellene mellom overnattingstypene har vi gått gjennom i hotell, agriturismo, masseria eller leilighet.

Slik reiser du rundt

Bil er nødvendig, og veiene er trege. Regn med at femti kilometer tar halvannen time: svingene er mange, og du kjører gjennom landsbyer med brostein og trange gater. Bussene mellom landsbyene finnes og brukes av folk som bor her, men de er lagt opp etter skoletider, ikke etter dagsturer. Det er forsikringen og drivstoffvilkårene som skiller tilbudene på en leiebil i Italia, ikke dagsprisen.

Fra Golfo di Orosei på østkysten er du inne i Barbagia på en time, og det er den enkleste kombinasjonen: bad om formiddagen, fjell om ettermiddagen. Fra Cagliari tar det rundt to timer nordover, og fra Olbia omtrent det samme sørvestover. Ingen av kombinasjonene krever at du bytter base mer enn én gang. Én dag her er nok til å se Orgosolo og Mamoiada; tre dager er nok til å begynne å forstå hvorfor øya oppfører seg som den gjør.