Nuoro, Orgosolo og Mamoiada ligger innenfor en halvtimes kjøring fra hverandre midt på Sardinia, og sammen er de den enkleste inngangen til øyas innland. Nuoro er byen med museene og forfatteren Grazia Deledda. Orgosolo er landsbyen med veggmaleriene. Mamoiada er landsbyen med maskene. Én dag holder til å se alle tre overflatisk; to dager gir tid til museene, som er det som gjør forskjellen.
Det meste av det som trekker folk hit, handler om kultur, ikke landskap. Du kommer ikke for å bade, og byene er ikke pene i postkortforstand. Du kommer for å forstå hvorfor Sardinia oppfører seg annerledes enn resten av Italia, og i disse tre stedene er det lettere å se enn noe annet sted på øya. Bakgrunnen — språket, hyrdekulturen og historien om fjellene som aldri ble helt erobret — er felles for hele Barbagia, men det er i disse tre stedene den er lettest å få øye på.
Nuoro: «sardernes Aten»
Nuoro ligger på en høyde under fjellet Ortobene og er den største byen i Barbagia. Regionens turistmyndighet kaller den l'Atene sarda, sardernes Aten, fordi den rundt år 1900 fostret en usedvanlig samling kunstnere og forfattere: dikterne Salvatore og Sebastiano Satta, billedhuggeren Francesco Ciusa og Grazia Deledda. Byen er fortsatt den tetteste museumsbyen på øya utenfor Cagliari.
Sentrum er lite. Corso Garibaldi er hovedgaten, med kafeer og butikker, og rundt den ligger de gamle bydelene med smale brosteinsgater, steinhus og små plasser. Katedralen står på en utsiktsplass i den ene enden, og like ved ligger et eget kulturrom for Ciusas skulpturer. Ciusa vant førsteprisen på Venezia-biennalen i 1907, og det er grunnen til at en provinsby i innlandet har et eget sted for ham.
Hvilke museer i Nuoro er verdt tiden?
Tre, i denne rekkefølgen. Det viktigste er Museo Etnografico Sardo, som tidligere ble kalt etter instituttet som driver det, ISRE. Det ligger på høyden Sant'Onofrio, i et anlegg tegnet av arkitekten Antonio Simon Mossa og bygget på 1950- og 60-tallet. Her står folkedrakter fra hele øya, smykker, amuletter, tekstiler, rundt seksti tradisjonelle instrumenter og tremaskene fra karnevalene i fjellandsbyene. Turistmyndigheten oppgir også en samling med over 600 tradisjonelle brødtyper, og den alene forklarer hvor mye brødet betyr på denne øya.
Det andre er Museo Deleddiano, huset der Grazia Deledda ble født i 1871 og bodde til hun giftet seg i 1900. Året etter flyttet hun til Roma, og huset ble solgt. Kommunen kjøpte det tilbake i 1968, og museet åpnet i 1983. Ti rom over tre etasjer er innredet etter beskrivelsene i den selvbiografiske romanen Cosima, og her ligger det originale diplomet og medaljen fra nobelprisen i litteratur for 1926. Deledda er fortsatt den eneste italienske kvinnen som har fått litteraturprisen, og romanene hennes foregår nettopp i disse fjellene — les én før du drar. I den italienske litteraturen er hun den som satte Sardinia på kartet.
Det tredje er MAN, byens kunstmuseum, med en fast samling på rundt 600 verk av sardiske kunstnere fra 1900-tallet og skiftende utstillinger med internasjonale navn. Det er det eneste museet på Sardinia som er med i den nasjonale foreningen av museer for samtidskunst, ifølge turistmyndigheten. Er du opptatt av moderne kunst i Italia, er det den mest uventede timen i innlandet.
Monte Ortobene og festen for Redentore
Ortobene er fjellet rett øst for byen, nesten tusen meter høyt, med granittformasjoner, eikeskog og turstier. Deledda kalte det «vår sjel». På toppen står en bronsestatue av Kristus Forløseren, il Redentore, av Vincenzo Jerace fra 1901. Det går vei opp, og utsikten mot Supramonte og Oliena gjør turen verdt det selv uten fotturen.
Den siste søndagen i august feires la Sagra del Redentore, byens store fest. Ifølge turistmyndigheten går opptoget med folkedraktgrupper fra hele Sardinia gjennom byen, og de troende går i prosesjon opp til statuen. Det er den ene dagen i året du ser draktene fra museet i bruk, og det er en god grunn til å legge en innlandsdag til slutten av august.
Orgosolo og veggmaleriene
Orgosolo ligger rundt en halvtimes kjøring sør for Nuoro, på rundt 600 meters høyde, og har rundt 4 500 innbyggere. Turistmyndigheten regner rundt 150 veggmalerier i landsbyen. De dekker husvegger langs hovedgaten og i sidegatene, og de fleste er politiske: jordspørsmålet, militære øvingsfelt, utvandring, arbeid og krig i andre land.
Maleriene vokste ut av protest. Det første kom i 1969, og fra midten av 1970-tallet ble arbeidet drevet videre av en kunstlærer og elevene hans. Siden har både lokale og tilreisende malere bidratt, og nye malerier kommer til. Gå langsomt. Mange har tekst på italiensk eller sardisk, og det er teksten som gir mening til bildet. En time holder for hovedgaten, to timer hvis du vil se sidegatene.
Landsbyen har også et rykte å leve ned. Turistmyndigheten skriver at Orgosolo ble kjent for banditter på slutten av 1800-tallet, og filmen Banditi a Orgosolo fra 1961 av Vittorio De Seta handler om hyrder i konflikt med staten om jorda. Ryktet er historie. I dag er dette en landsby som lever av sau, ost og besøkende, og den tar godt imot folk som viser interesse.
Visste du? Kvinnene i Orgosolo har en egen hodeduk, su lionzu, vevd av silke fra silkeorm som tradisjonelt ble alet opp i landsbyen og farget med safran. Den brukes fortsatt i folkedrakten, blant annet til festen 15. august.
Mamoiada og Mamuthones
Mamoiada ligger 16 kilometer fra Nuoro, ifølge turistmyndigheten, på rundt 650 meters høyde, med om lag 2 500 innbyggere. Landsbyen er kjent for Mamuthones: menn i svarte tremasker og saueskinn med en last av kubjeller på ryggen, som turistmyndigheten oppgir til tretti kilo. De går i langsom, rytmisk takt, og bjellene lager en lyd som fyller gatene. Rundt dem går Issohadores i rød jakke og hvit maske, med tauet soha, som de kaster ut og fanger tilskuere med.
Maskene kommer ut to ganger i året. Den første er knyttet til Sant'Antonio Abate, som har festdag 17. januar: kvelden før tennes bål i de gamle bydelene, og turistmyndigheten oppgir 16. januar som dagen for den første opptredenen, som også åpner karnevalstiden. Den andre er selve karnevalet, som følger påsken og derfor flytter seg fra år til år; fetetirsdag faller 9. februar i 2027. Bestill overnatting tidlig begge gangene. Det er en helt annen opplevelse enn de store karnevalene i Italia: ingen vogner, ingen konfetti, bare bjeller og stillhet.
Resten av året finner du maskene i Museo delle Maschere Mediterranee. Museet setter Mamuthones inn i en større sammenheng: lignende skikker med dyremasker, skinn og bjeller fra Alpene, Balkan og Den iberiske halvøy. Den eldste Mamuthones-masken i samlingen er ifølge turistmyndigheten trolig fra tidlig 1800-tall. Museets eget nettsted svarte ikke da vi sjekket, så åpningstider og pris må du få bekreftet direkte.
Mer å se rundt Mamoiada
Landsbyen er også vinbygd. Åsene rundt er plantet med cannonau, og flere små produsenter tar imot besøkende — bestill på forhånd, og husk at sjåføren ikke skal smake; promillegrensen er 0,5, og null for nye sjåfører. Cannonau er druen bak de fleste rødvinene i innlandet, og de italienske vinbetegnelsene gjør det lettere å lese etiketten.
I utkanten av landsbyen står Sa Perda Pintà, også kalt Boeli-stelen: en granittblokk på over to og en halv meter med innhuggede mønstre. Tre kilometer fra landsbyen ligger Istevène, en gruppe klippegraver fra yngre steinalder, og den landlige helligdommen San Cosimo er omgitt av små pilegrimshus. Alt dette er eldre enn nuraghene, og det er lite skiltet — ta kontakt med kommunen eller en lokal guide.
Når er det best å komme?
Det avhenger av hva du vil se. Maskene i Mamoiada krever januar eller karnevalet, og da er innlandet kaldt: Orgosolo og Mamoiada ligger rundt 600–650 meter over havet, og det kan komme snø i fjellene rundt. Pakk for vinter, ikke for Sør-Italia, og sjekk hva ellers skjer i landet i januar før du bestemmer deg. Draktene i Nuoro krever slutten av august. Vil du bare se museene og veggmaleriene, er mai, juni og september de behageligste månedene; i juli og august er det varmt midt på dagen, men kveldene er kjøligere enn ved kysten.
Hvordan legger du opp dagen, og hvor bor du?
Ta Nuoro om morgenen, med Museo Etnografico Sardo og Deledda-huset, spis lunsj, og ta Orgosolo og Mamoiada på ettermiddagen. Det er en lang dag. Med to dager får du med Ortobene og MAN, og kan legge til Oliena og kilden Su Gologone ved foten av Supramonte, der turene til Tiscali og Gorropu begynner.
Du trenger bil. Bussene går til Nuoro, men ikke ofte nok til landsbyene. Fra østkysten er Cala Gonone og Dorgali den vanlige basen, og da er dette en dagstur. Vil du bo i innlandet, er Nuoro det naturlige valget: den er billigere enn kysten, har restauranter som lever av lokalbefolkningen og ikke av turister, og den er stille om kvelden. Innvendingen er at Nuoro sjelden er noens favorittby. Det er museene og landsbyene rundt som er grunnen til å komme.