Å lese én italiensk bok før en reise gjør mer for opplevelsen enn å lese tre guider. Bøkene gir stedene en tidsdybde du ellers må gjette deg til, og de fleste av dem er knyttet til en by du kan gå i. Under står de forfatterne som er verdt tiden, hva du bør begynne med, og hvor hver av dem hører hjemme geografisk.
Utvalget er praktisk framfor fullstendig. Kriteriet er at boka er oversatt til norsk eller lett tilgjengelig på engelsk, at den ikke krever forkunnskaper, og at den gjør et bestemt sted mer forståelig når du står der.
Dante: mannen som lagde språket
Den guddommelige komedie ble skrevet i årene rundt 1310, på firenzisk framfor latin, og den ble så mye lest at akkurat det språket senere ble italiensk. Dante er derfor ikke bare en forfatter i Italia, han er en institusjon — skoleelever leser ham i årevis, og linjer fra ham brukes i vanlig tale.
Geografien er delt i to. Han ble født og formet i Firenze, der du finner huset som bærer navnet hans og kirken han knyttes til, men han ble landsforvist i 1302 og kom aldri tilbake. Graven ligger i Ravenna, i et lite tempellignende bygg ved siden av mosaikkirkene, og Firenze har i århundrer bedt om å få levningene tilbake uten å få dem.
Begynn ikke med hele verket. Første del, Inferno, holder i massevis, og en utgave med noter er nødvendig — halvparten av personene er florentinere Dante hadde et uoppgjort mellomværende med.
Boccaccio og pesten i Firenze
Dekameronen fra midten av 1300-tallet er hundre historier fortalt av ti unge mennesker som har rømt fra byen for å unngå svartedauden. Rammen er selve pestepidemien i Firenze i 1348, og åpningskapittelet er en av de mest presise beskrivelsene som finnes av hvordan en by oppfører seg under en epidemi.
Det er også nøkkelen til å forstå hvorfor flere toskanske byer ser ut som de gjør. Siena mistet en så stor del av befolkningen i 1348 at katedralutvidelsen ble stanset midt i arbeidet, og byggverket står halvferdig den dag i dag. Historiene i seg selv er verdslige, morsomme og ofte drøye — dette er ikke oppbyggelig lesning.
Hvilken bok bør du lese før Napoli?
Elena Ferrantes fire romaner om to venninner som vokser opp i en fattig bydel i Napoli fra femtitallet og framover. De er den mest leste italienske samtidslitteraturen i verden akkurat nå, de er oversatt til norsk, og de gjør noe ingen guide klarer: de forklarer hvorfor byen er som den er, innenfra, uten å romantisere den.
Bydelen i bøkene ligger øst i Napoli, langt utenfor det turister ser, og den er ikke en severdighet. Det som derimot fungerer som en litterær utflukt, er Ischia, som spiller en stor rolle i første bind, og som er en enkel dagstur eller et par netter fra byen.
Forfatterens identitet er ukjent, og det har vært gjenstand for en langvarig jakt i italiensk presse. Det er en del av historien, men det er ikke nødvendig å vite noe om det for å lese bøkene.
Sicilia: Lampedusa og Camilleri
Leoparden fra 1958 er romanen om en fyrste som ser sin egen klasse gå under mens Italia samles i 1860. Den er skrevet av en siciliansk adelsmann som selv var den siste i slekten sin, den ble refusert av forlagene mens han levde, og den er i dag den mest solgte italienske romanen som er skrevet. Palasset i sluttscenen ligger i Palermo.
Boka er også den beste innføringen som finnes i hvorfor Sør-Italia utviklet seg som det gjorde etter 1861. Den handler om et samfunn der alt skifter navn og ingenting egentlig skifter eier, og den setningen flest siterer fra den — at alt må endre seg for at alt skal forbli som det er — brukes fortsatt i italiensk politisk debatt. Les den før en tur til vestlige Sicilia, ikke etter.
Andrea Camilleri skrev over tjue krimromaner om kommissær Montalbano, satt til en oppdiktet by på sørkysten av Sicilia. Byen finnes ikke, men den er tett modellert på forfatterens egen hjemby, og tv-serien ble filmet i barokkbyene rundt Modica og Ragusa. Bøkene er korte, lette å lese og fulle av mat — de fungerer godt som reiselektyre.
Begge to bruker sicilianske ord og vendinger som ikke er italienske, og oversettelsene håndterer det på ulike måter. Hvorfor de språkene er noe annet enn dialekter, står i artikkelen om dialektene i Italia.
Calvino, Levi og de moderne
Italo Calvino er den italienske forfatteren som er lettest å begynne med. De usynlige byer er en kort bok med korte kapitler der Marco Polo beskriver byer for Kublai Khan, og halvparten av dem er egentlig Venezia. Den er også den beste boka som finnes å lese i småbiter på en reise. Calvino vokste opp i San Remo på Blomsterrivieraen, og den liguriske kysten går igjen i det tidlige forfatterskapet.
Primo Levi skrev om året sitt i Auschwitz i Hvis dette er et menneske, og han skrev det som kjemiker: nøkternt, presist og uten patos. Han var fra Torino og arbeidet der hele livet; byen er Torino. Umberto Eco skrev Rosens navn, en middelalderkrim i et kloster, og han har selv pekt på klosteret som ligger på fjelltoppen ved inngangen til Susadalen som en av inspirasjonene — det er beskrevet i artikkelen om Sacra di San Michele.
Bøkene som hører til ett bestemt landskap
Noen verk er så knyttet til et sted at de fungerer som en guide i seg selv. Manzonis Trolovede fra 1800-tallet er den store romanen om Lombardia på 1600-tallet, og den foregår ved den sørøstlige enden av Comosjøen, i landskapet rundt Lecco. Den er obligatorisk lesning i italiensk skole, og italienere har et anspent forhold til den.
Giacomo Leopardi skrev sin mest kjente tekst om utsikten fra en høyde like ved barndomshjemmet i Marche, og selve stedet er i dag et lite parkanlegg med samme navn som diktet. Og Petrarca, som ga Europa sonetten, tilbrakte de siste årene i en landsby i Euganeer-åsene sør for Padova, der huset står som det gjorde, med hagen han plantet selv.
Reiseskildringene: slik så Italia ut for dem som kom først
Fra 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet reiste velstående nordeuropeere til Italia som en del av utdannelsen sin, og de skrev om det. Rutene deres er grunnlaget for mye av det som i dag er standardprogrammet: Venezia, Firenze, Roma, Napoli og videre til Pompeii og Sicilia. Goethes reisedagbok fra 1786 og framover er den mest kjente av dem, og den er fortsatt lesbar.
Nytten ved å lese en slik bok er at den viser hva som er endret og hva som ikke er det. Beskrivelsene av Roma handler om en by med kuer på Forum Romanum og gjengrodde ruiner; beskrivelsene av vertshus, veier og lommetyver kunne vært skrevet i fjor.
Hvor finner du bøkene, og på hvilket språk?
Norske oversettelser finnes av alle forfatterne over, men ikke av alt de har skrevet, og en del titler er ute av trykk. Engelske utgaver er lettere tilgjengelige og ofte nyere. Skal du kjøpe i Italia, har de fleste større bokhandler en engelskspråklig hylle, og togstasjonene i de store byene har alltid et utvalg.
Vil du lese på italiensk, er ikke Dante stedet å begynne. Camilleris korte kapitler og Calvinos enkle setninger er langt mer overkommelige, og en tospråklig utgave gjør jobben lettere. En tredje vei inn er lydbok på italiensk med den norske teksten ved siden av; det er den metoden folk som lærer språket sent, oftest holder ut i.
Slik bruker du bøkene på reisen
Tre råd. Les boka før du kommer, ikke mens du er der — du får mer ut av å kjenne igjen enn av å slå opp. Velg én bok per reisemål framfor en liste; å ha lest én roman ordentlig gir mer enn å ha bladd i fem. Og velg boka etter stedet du skal bruke mest tid på, ikke etter det som høres mest imponerende ut.
Innvendingen er verdt å ta med: litterære vandringer i Italia er sjelden godt tilrettelagt. Skiltingen mangler, museene i forfatterhjemmene har kort åpningstid og er ofte stengt midt på dagen, og flere av stedene i bøkene er helt vanlige gater uten noe å se. Ring eller sjekk nettsiden samme uke, og regn med at et lite museum i en landsby kan være stengt uten forvarsel.
Det som til gjengjeld alltid virker, er å ta med boka til stedet den handler om og lese en side der. Det er billigere enn et museum, og det gjør noe med hvordan du husker byen etterpå. Filmatiseringene av flere av verkene, og hvor de ble spilt inn, står i artikkelen om italiensk film.