En bred, tom gate i en filmkulisse bygget som et romersk forum, med tempelfasader og søylerader på begge sider under blå himmel.
Kunst og uttrykk

Italiensk film — og hvor den ble spilt inn

Femten filmer, og stedene de ble spilt inn.

Foto: Sailko · CC BY 3.0 · Wikimedia Commons · skalert

Italiensk film er en av de få nasjonale filmtradisjonene som har endret hvordan hele verden lager film, og det skjedde to ganger: med neorealismen etter krigen, og med Fellini på sekstitallet. Det praktiske ved det for en reisende er at nesten alle de kjente filmene er spilt inn på steder du kan gå til, og at flere av dem ser omtrent like ut i dag.

Under står de filmene som er verdt å kjenne, og stedet hver av dem hører til. Noen av stedene er blitt severdigheter nettopp på grunn av filmen; andre er helt vanlige gater der ingenting minner om at det ble filmet der. Begge deler er verdt å vite før du står der.

Neorealismen: filmene som ble laget i ruinene

Etter 1945 var studioene i Roma delvis ødelagt og delvis brukt til flyktningleir, det fantes lite film og lite penger, og resultatet ble en retning som filmet ute i gatene med amatører i hovedrollene. Roma città aperta fra 1945 ble spilt inn i bydelene i det østlige Roma mens krigen så vidt var over, og den gjorde Anna Magnani berømt over hele verden.

Ladri di biciclette fra 1948 er den mest kjente av dem. Den handler om en mann som mister sykkelen han trenger for å beholde jobben, og den er filmet i drabantbyer og på loppemarkedet Porta Portese — et marked som fortsatt går hver søndag.

Vil du se noe av dette selv, er det ikke et museum du skal til, men bydelene utenfor sentrum. De ligger i det Roma turister sjelden ser, og de er fortsatt der. Selve byen filmene er laget i, dekkes av severdigheter i Roma.

Fellini, Roma og Cinecittà

La dolce vita fra 1960 ga verden to ting: ordet paparazzo, etter en fotograf i filmen, og scenen i Trevifontenen. Fontenen er den samme, den er full av folk hele dagen, og du får ikke gå i den — bading gir bot overalt i Italia. Hvordan du ser den uten å stå i en vegg av mennesker, viser Trevifontenen.

Fellini bygde derimot mesteparten av arbeidet sitt i studio. Filmbyen Cinecittà sørøst i Roma ble åpnet i 1937, og der laget han både 8½ og Amarcord — sistnevnte foregår i barndomsbyen Rimini, men ble filmet innendørs i Roma, sjøen inkludert. Studioene har en egen utstillingsdel som er åpen for publikum, med kulisser du kan gå gjennom, og det er den eneste filmseverdigheten i landet som faktisk er lagt til rette for besøk.

Rimini har på sin side en egen Fellini-markering i sentrum av byen han vokste opp i, og et museum viet ham i et palass ved torget. Det er en påminnelse om at avstanden mellom stedet en film handler om og stedet den er laget, kan være tre hundre kilometer.

Ble spaghettiwesternene spilt inn i Italia?

Nesten ikke. Sergio Leones filmer med Clint Eastwood er italienske produksjoner med italienske regissører og italiensk musikk, men landskapene er spanske — ørkenen ved Almería i Andalusia sto for det meste av utendørsscenene, mens interiørene ble laget i Cinecittà. Sjangernavnet kommer altså fra hvem som lagde filmene, ikke fra hvor de ble filmet.

Det finnes to unntak verdt å nevne. Deler av C'era una volta il West ble filmet i USA. Og musikken, som er den mest gjenkjennelige delen av hele sjangeren, er skrevet av Ennio Morricone fra Roma, som også står bak filmmusikken til en rekke av filmene lenger nede på denne siden.

De utenlandske filmene som bruker Italia som kulisse

Italia er et av de mest brukte innspillingslandene i verden, og en stor del av det som filmes her er ikke italiensk. Villaen på nesset ved Comosjøen har vært brukt i både en Star Wars-film og en James Bond-film, og den er åpen for publikum — hagen alene er verdt turen. Venezia dukker opp i et titalls internasjonale produksjoner, og både byen og Matera er brukt i de nyeste Bond-filmene.

Det er verdt å ha to ting i bakhodet. Kulissene bygges ofte om for anledningen, slik at det du ser på skjermen ikke er stedet slik det står. Og de mest brukte stedene har fått en turisttilstrømning som er merkbar akkurat i den delen av året filmen ble sluppet — populariteten kommer i bølger, og den avtar igjen.

Sicilia: den mest filmede regionen

Il Gattopardo fra 1963 er filmatiseringen av romanen om det sicilianske aristokratiets undergang, og den ble filmet på Sicilia med et ballscene-opptak som varer nesten en time. Bakgrunnen for romanen og forfatteren ligger i italiensk litteratur for reisende.

Nuovo Cinema Paradiso fra 1988 er den filmen flest reiser til Sicilia på grunn av. Torget i filmen er hovedplassen i landsbyen Palazzo Adriano i innlandet, og den ser ut omtrent som den gjorde. Deler ble også filmet i kystbyene rundt Palermo. Selve Palermo er utgangspunktet for begge turene.

Den mest sette sicilianske innspillingen de siste tiårene er likevel en tv-serie: krimserien om kommissær Montalbano, filmet i barokkbyene i sørøst. Landsbyene og rådhusene som brukes ligger rundt Modica og Ragusa, og de har fått en merkbar turisttilstrømning av det.

Matera: byen som spiller alle andre steder

Hulebyen i Basilicata har vært kulisse i flere store produksjoner enn noe annet italiensk sted i sin størrelse, fordi den ser ut som Midtøsten for to tusen år siden. Pasolini filmet sin versjon av Matteus-evangeliet der i 1964, og siden har byen vært brukt til alt fra bibelfilmer til actionfilm.

Det har gjort noe med stedet. Fram til 1950-tallet var hulene et fattigdomssymbol som staten tvangsflyttet folk ut av; i dag er de hoteller og restauranter. Utviklingen og hva du faktisk ser i dag, hører til Matera.

Filmene som gjorde en by til et reisemål

Il Postino fra 1994 ble filmet på Procida og på Salina i de eoliske øyene, og den lille havnen med de fargede husene på Procida er blitt et av de mest fotograferte motivene i Campania. La vita è bella fra 1997 ble filmet i Arezzo, og hovedgaten og torget i den første halvdelen av filmen er gjenkjennelige med en gang.

La grande bellezza fra 2013 er den nyeste italienske filmen som har fått folk til å reise. Den åpner ved en fontene på Gianicolo-høyden med utsikt over hele Roma, og bruker deretter en rekke steder som normalt er stengt for publikum. Det er verdt å vite på forhånd: en del av det du ser i den filmen kan du ikke besøke.

Hva ser du hvis du vil se noe nytt?

Italiensk film i dag er mindre enn den var, men ikke svak. Sorrentino, Garrone og Rohrwacher lager filmer som går på festivaler over hele verden, og strømmeserier har gitt Napoli en helt ny synlighet — serien basert på Ferrantes romaner er filmet i og rundt byen, med en hel bydel bygget opp som kulisse i Caserta.

Vil du se film mens du er i Italia, er det tre ting å vite. Utenlandske filmer dubbes nesten alltid, og originalversjon står merket versione originale. Sommeren har utekino på torg og i gårdsrom i mange byer, ofte gratis. Og filmfestivalen på Lido i Venezia i begynnelsen av september selger et begrenset antall billetter til publikum — øya og hvordan du kommer dit, forklarer Lido di Venezia.

Slik legger du en filmrute uten å bli skuffet

Innvendingen først: filmsteder ser sjelden ut som i filmen. Kameraet velger utsnitt, lyset er et annet, og gaten er full av biler. Reiser du utelukkende for å se et sted du har sett på skjerm, blir du oftere skuffet enn fornøyd — særlig i byer der scenen ble filmet på et tidspunkt av døgnet du ikke kommer til å være der.

Det som fungerer, er å legge filmstedene inn i en rute som holder på egen hånd. Roma og Cinecittà passer i en bytur uansett. Arezzo og Matera er byer verdt et besøk i seg selv. Sørøst-Sicilia er barokk arkitektur før den er tv-serie, og en runde der er beskrevet i artikkelen om Sicilia rundt på en uke. Da blir filmen en bonus, ikke hele grunnlaget.

Det siste rådet er å se filmen før du reiser og ikke etter. Et sted du har sett på skjerm i forkant får et lag ekstra når du står der; et sted du besøker først og ser på film etterpå, mister du den effekten på. Er du i tvil om hvilken du skal velge, ta den som er lagt til stedet du blir lengst — det er der du får igjen for arbeidet.