Innsiden av et operahus med fem etasjer forgylte losjer i hestesko rundt salen, lysarmer på hver brystning og en malt himling med lysekrone i midten.
Kunst og uttrykk

Musikken i Italia

Sanremo er landets største tv-begivenhet. I fem dager.

Italia er landet som fant opp operaen, som ga verden notesystemet og navnene på nesten alle musikkbegreper vi bruker — allegro, piano, tempo, opera — og som fortsatt samler et helt folk foran fjernsynet i fem kvelder hver februar. Musikken er mer til stede i det offentlige rommet her enn i Norge, og den er billigere å oppsøke enn folk tror.

Under står de fire trådene som betyr noe: operaen og husene den spilles i, den napolitanske sangen, visetradisjonen som formet etterkrigstidens Italia, og folkemusikken som fortsatt lever i sør. Til slutt står hvor du faktisk hører levende musikk uten å planlegge en hel reise rundt det.

Operaen ble oppfunnet her

Sjangeren oppsto i Firenze rundt 1600, i en krets som forsøkte å gjenskape hvordan de trodde greske tragedier hadde blitt framført. Monteverdi ga den formen den beholdt, og de neste tre hundre årene ble Italia stedet der operaen ble videreutviklet: Rossini, Donizetti og Bellini på 1800-tallet, deretter Verdi, som ble en nasjonal skikkelse under samlingen av landet, og til slutt Puccini.

Verdi er den som fortsatt betyr mest utenfor musikkhistorien. Kormelodiene hans ble sunget som politiske markeringer i årene før 1861, og navnet hans ble brukt som et skjult tilrop til kongen som skulle samle landet. Bakgrunnen ligger i da Italia ble ett land.

Puccini kom sist og skrev de operaene flest kjenner melodier fra i dag. Han var fra Lucca i Toscana, og huset hans innenfor bymuren er museum; sommerfestivalen som bærer navnet hans holdes ved innsjøen der han bodde, nord i Toscana.

Husene, og hvor du faktisk kan gå på opera

La Scala i Milano er det mest kjente huset, og sesongen åpner alltid 7. desember, byens vernehelgendag. Det er årets største kulturbegivenhet i Italia, og billettene til åpningskvelden er praktisk talt uoppnåelige — men resten av sesongen er en helt annen sak, og huset selger et antall rimelige plasser på øverste galleri.

San Carlo i Napoli er eldre enn La Scala og regnes som det eldste operahuset i Europa som fortsatt er i kontinuerlig drift. La Fenice i Venezia brant i 1996 og ble bygget opp igjen som den var. Og Arena di Verona, det romerske amfiteateret, brukes til storslåtte operaoppsetninger utendørs om sommeren, der publikum sitter på steintrinnene med puter under seg. Arenaen ligger midt i Verona.

Praktisk: billettpriser, kleskode, når billettene slippes og hvilke hus som er lettest å komme inn i, tar opera i Italia.

Den napolitanske sangen

Napoli har en egen sangtradisjon på napolitansk som er eldre enn de fleste kjenner til, og som ga verden noen av de mest sungne melodiene som finnes. De ble skrevet på slutten av 1800-tallet og i de første tiårene av 1900-tallet, ofte til en årlig sangkonkurranse i byen, og de spredte seg med utvandrerne til Amerika.

Det som gjør dem interessante å høre der de kommer fra, er at de fortsatt synges — i restauranter, i gatene, av folk som ikke er ansatt for å gjøre det. Språket er ikke italiensk, og forskjellen er stor nok til at italienere fra nord ikke forstår alle ordene; hvorfor det er slik, står i artikkelen om dialektene i Italia.

Byens musikkliv i dag er dessuten et av de mest levende i landet, med en scene som blander napolitansk sang, rap og elektronisk musikk.

Cantautori: visene som forklarer etterkrigstiden

Fra sekstitallet vokste det fram en tradisjon med sanger som skrev sine egne tekster om samfunnet rundt seg — cantautori. De er lite kjent utenfor Italia og enormt kjent innenfor, og de er nøkkelen til å forstå hva som var på spill i italiensk offentlighet fra sekstitallet til åttitallet. Tekstene er lange, fortellende og politiske på en måte norsk visetradisjon sjelden er.

Geografien i denne tradisjonen er tydelig. Genova ga De André, som skrev om havnebyens bakgater og de menneskene som bodde der; bydelene hans ligger i Genova. Bologna ga Dalla og Guccini, og universitetsmiljøet der var samlingspunktet, slik resten av Bologna fortsatt bærer preg av. Milano hadde sin egen skole, og Catania sin.

Vil du høre noe av dette live, er sommerkonsertene i arenaer og på torg over hele landet stedet. De annonseres på plakater lokalt, og billettene er som regel rimeligere enn tilsvarende konserter i Norge.

Hvor lever folkemusikken fortsatt?

I sør, og særlig i Salento på hælen av Italia. Der finnes pizzica, den lokale greinen av den sørlige dansefamilien som samlet kalles tarantella — en rask dansemusikk med tamburin som opprinnelig hørte til et helbredelsesritual mot edderkoppbitt — den som var bitt skulle danse giften ut av kroppen. Ritualet er borte, musikken er ikke, og den har hatt en kraftig oppblomstring de siste tiårene.

Høydepunktet er en festivalturné gjennom landsbyene i Salento i august, som ender med en konsert på et jorde utenfor en liten by, med titusener til stede. Den er gratis, den er ikke laget for turister, og den er blant de merkeligste og beste musikkopplevelsene i landet. Området har barokkbyen Lecce som utgangspunkt, og landsbyene ligger tett nok til at du kan bo ett sted og rekke flere kvelder.

Nord i landet finnes andre tradisjoner: kormusikk i Alpene, sunget flerstemt av mannskor, og en sardisk flerstemt sangform som står på Unescos liste over immateriell kulturarv. Den siste er å finne i landsbyene i innlandet på Barbagia.

Sanremo: de fem kveldene landet stopper

Sangkonkurransen i Sanremo har gått siden 1951 og er fortsatt den største tv-begivenheten i Italia. Fem kvelder i februar sender statskanalen direkte fra et teater i en middels stor kystby i Liguria, og halve landet ser på samtidig — barer, restauranter og familier planlegger kvelden rundt det.

Betydningen ligger ikke i musikken alene. Sanremo er der italiensk offentlighet krangler om språk, politikk, klær og hvem som får være med, og hver utgave produserer en debatt som varer i ukevis. Vinneren får dessuten tilbud om å representere Italia i Eurovision. Hva som skjer i selve byen den uka, og hvorfor du bør se det på tv framfor på stedet, tar Sanremofestivalen.

Hva slags musikk hører italienere på i dag?

Ikke opera, og det er verdt å ha klart for seg. Det som spilles i radio og på fest er italiensk pop, og de siste årene har rap og en italiensk variant av trap tatt over blant unge — med tekster på italiensk, ikke på engelsk. Det er en vesentlig forskjell fra Norden: det italienske markedet er stort nok til at innenlandsk musikk dominerer listene.

Det slår ut praktisk på to måter. Utenlandske artister spiller færre konserter i Italia enn i land der publikum hører mest på engelskspråklig musikk. Og et diskotek eller en strandbar spiller italienske slagere fra åtti- og nittitallet på en måte som overrasker besøkende — det er allsang, og alle kan teksten.

Instrumentene: Cremona og fiolinene

Byen Cremona i Lombardia er der de mest verdifulle strykeinstrumentene i verden ble laget, av verkstedene til Amati, Guarneri og Stradivari på 1600- og 1700-tallet. Byen har fortsatt over hundre aktive fiolinbyggere, og håndverket står på Unescos liste over immateriell kulturarv.

Det er verdt et besøk hvis du er i nærheten. Byens fiolinmuseum har historiske instrumenter, og de spilles jevnlig i et eget konsertrom — å høre et tre hundre år gammelt instrument i rommet det er bygget for, er noe annet enn å se det bak glass.

Slik finner du levende musikk mens du er der

Fire steder gir best utbytte. Kirkekonserter annonseres på plakater ved inngangen og er ofte gratis eller nesten. Sommerfestivaler på torg og i borggårder finnes i hver eneste by fra juni til september, og programmet henger på kommunens oppslagstavle. Jazzfestivalen i Perugia i juli fyller hele byen, og mye av den foregår ute og gratis, i gatene og på torgene i Perugia.

Det fjerde er den lokale matfesten, sagra, som nesten alltid har et orkester og dans etterpå. Det er ikke høykultur, men det er der du hører hva folk faktisk synger med på. Hvordan de fungerer og når de går, forklarer sesongmat og sagra-festivalene.

Én advarsel til slutt: gatemusikanter utenfor de store severdighetene spiller det turistene forventer, ikke det italienere hører på. Vil du høre noe ekte, gå to kvartaler unna og se etter en plakat.

Og et siste praktisk poeng: konsertbilletter i Italia selges i stor grad gjennom italienske nettsteder som krever et italiensk mobilnummer eller et skattenummer i bestillingen. Det er verdt å prøve kjøpet hjemmefra i god tid framfor å regne med at det ordner seg på stedet, særlig til de store sommerfestivalene, som selges ut i løpet av vinteren.