Fem kvelder i februar sender den italienske statskanalen direkte fra et teater i en middels stor kystby i Liguria, og halve landet ser på samtidig. Det heter Festival della canzone italiana, det har gått siden 1951, og det er den største tv-begivenheten i Italia med god margin. Det er ikke en overdrivelse å si at landet stopper.
For en besøkende betyr det to ting. Er du i Italia den uka, kommer du ikke unna det: barer setter opp skjerm, restauranter er tomme til sendingen er over, og alle du snakker med har en mening om hvem som burde vinne. Og skal du til selve byen Sanremo, bør du vite hva du går til — det er ikke der du ser festivalen best.
Hva er det egentlig?
En sangkonkurranse der artister framfører nye sanger på italiensk, over fem kvelder fra tirsdag til lørdag. Det er ingen musikkfestival med scener og publikumsområder, men en tv-produksjon fra et teater med et par tusen seter, sendt direkte hver kveld fra rundt klokka ni til langt over midnatt.
Konkurransen har to klasser: de etablerte artistene, og en egen gruppe for nye navn. Vinneren kåres lørdag kveld etter en kombinasjon av telefonstemmer fra publikum, en jury av journalister og en representativ lyttergruppe. Vekten mellom dem endres nesten hvert år, og det er alltid omstridt.
Rundt konkurransen ligger et helt program: gjesteartister, komikere, monologer og innslag som ikke har noe med musikk å gjøre. Programlederen er som regel også kunstnerisk ansvarlig og velger hvem som får delta, og den rollen er en av de mest omtalte jobbene i italiensk offentlighet. Skiftet av programleder er i seg selv en nyhetssak som varer i måneder.
Hvorfor betyr det så mye?
Fordi det er det siste stedet der hele Italia ser på det samme samtidig. Festivalen begynte som et forsøk på å fylle kasinoet i en badeby utenom sesongen, og den ble raskt til noe større: en årlig temperaturmåling på hva landet er opptatt av. Sangene er ofte middelmådige, og det er ikke poenget.
Tallene forklarer resten. Ingen annen sending i italiensk fjernsyn er i nærheten av seeroppslutningen, hverken sport, valgsendinger eller nyheter, og annonseprisene den uka er kanalens viktigste inntekt i året. Det gir festivalen en tyngde som gjør at politikere, forfattere og idrettsutøvere stiller opp som gjester.
Poenget er alt rundt. Hvem som får delta, hva som blir sagt fra scenen, hvilke klær som blir båret, hvilke gjester som inviteres og hvilke politiske utsagn som slipper gjennom, produserer debatt i ukevis etterpå. Sanger som har fått noen minutter der, blir spilt i årevis. Sammenhengen med resten av det italienske musikklivet hører hjemme i musikken i Italia.
Fem kvelder, og hvorfor de er så lange
Sendingene varer i fire til fem timer hver kveld, og siste sang framføres ofte etter klokka ett. Det er en del av formatet og en del av vitsen: seertallet holder seg oppe uansett, og at det drar ut er noe alle klager over og alle er med på.
Praktisk for deg som er i landet den uka: middagen legges tidlig, gatene er tomme fra klokka ni, og restauranter i småbyer kan stenge kjøkkenet før vanlig. Det motsatte gjelder de stedene som viser sendingen — de er fulle, og stemningen der er den beste måten å oppleve festivalen på uten å reise noe sted.
Er det verdt å reise til Sanremo den uka?
For de fleste, nei. Billettene til teateret selges i pakker for flere kvelder, de er få, de går ut i god tid, og prisen er en helt annen enn en vanlig konsertbillett. Byen er samtidig full, hotellprisene er på årets høyeste, og mye av sentrum er sperret av for produksjonen.
Det du derimot får uten billett, er byen i unntakstilstand: en utescene på et torg med gratis konserter, artister som beveger seg mellom hotellene og teateret, og et pressekorps i hundretall. Er du i området og liker den slags, er det verdt en kveld. Byen ellers, og kysten rundt den, er dekket i egen artikkel om San Remo og Blomsterrivieraen.
Byen resten av året
Sanremo er en badeby fra 1800-tallet med et kasino i jugendstil, en lang strandpromenade og et gammelt bysentrum i bakkene bak. Den har mildt vinterklima, den var i sin tid et vintermål for russisk og britisk overklasse, og den er omgitt av gartnerier — blomsterhandelen er byens andre næring og grunnen til at kysten kalles Blomsterrivieraen.
Utenom festivaluka er det en rolig by, og den fungerer godt som base for en tur langs den vestlige liguriske kysten. Hele regionen, fra grensen mot Frankrike til Cinque Terre, er dekket av Genova og Cinque Terre.
Hvordan får man billett?
Gjennom teaterets eget salg, og det er den eneste lovlige veien. Plassene selges som abonnement på flere kvelder framfor enkeltbilletter, salget åpner i god tid før februar, og det er ingen ekstra runde når det er utsolgt. Et mindre antall plasser holdes av til presse, bransje og inviterte.
Alt annet du finner på nett i ukene før, er videresalg. Prisen er da flere ganger opprinnelig, og det finnes eksempler på tilbud som ikke er ekte. Vil du forsøke, følg med på teaterets egne sider fra høsten av, og regn med at det ikke går. Alternativet er den gratis utescenen på torget nær havnen, som har egne opptredener hver kveld.
Vinneren, og det som følger etterpå
Vinneren får tilbud om å representere Italia i den europeiske sangkonkurransen samme vår. Ikke alle takker ja, og det er en egen liten årlig føljetong i seg selv. Uansett utfall er en seier her det som gir en italiensk artist et gjennombrudd — sangen spilles overalt i månedene som følger.
Det gjelder også dem som ikke vinner. Å komme med i det hele tatt er nok til å fylle konsertsalene resten av året, og en artist som gjør et sterkt inntrykk uten å vinne, kan ende opp med å tjene mer på uka enn den som tok førsteplassen.
Det er dessuten en fast del av formatet at etablerte størrelser deltar side om side med nykommere, og at eldre artister som har vunnet før kommer tilbake. Det gjør konkurransen til et tverrsnitt av italiensk musikkliv snarere enn en talentkonkurranse, og det er en av grunnene til at også eldre publikum følger med.
Hvordan følger du det som ikke kan italiensk?
Se det med noen som kan språket, eller se det i en bar der andre gjør det. Selve sangene forstår du lite av, men reaksjonene i lokalet forteller det meste — hvem som blir buet på, hvem som får applaus, hvem alle har ventet på.
Det er også en av de enkleste inngangene til en samtale med italienere. Å spørre hvem noen holder på, er et trygt og velkomment spørsmål, og svaret kommer med utlegning. De øvrige uskrevne reglene for hvordan du oppfører deg i slike situasjoner, ligger i italienske skikker og uskrevne regler.
Februar i Italia ellers
Festivaluka ligger i den roligste delen av reiseåret. Byene er tomme for turister, museene er tilgjengelige uten kø og uten forhåndsbestilling, og prisene på fly og hotell er på årets laveste utenom fjellstedene. Til gjengjeld er det kaldt og fuktig i nord, og en del sesongsteder ved kysten er helt stengt. Den liguriske rivieraen er et av de mildeste unntakene, og det er også grunnen til at festivalen i sin tid havnet nettopp der.
Karnevalet faller ofte i samme periode, med datoer som flytter seg etter påsken, og det gir en helt annen grunn til å være i landet — de fire største utenom Venezia, med datoer som flytter seg fra år til år, er samlet i karneval i Italia utenom Venezia. Hvordan måneden ser ut region for region, står i oversikten over Italia i februar.
Slik legger du opp uka
Skal du til Liguria akkurat da, bo et annet sted enn i Sanremo og ta toget inn en kveld — kystbanen går tett, og nabobyene har normale priser. Skal du være i Italia uten å bry deg om festivalen, legg middagene tidlig og regn med at all offentlig oppmerksomhet ligger et annet sted enn hos deg.
Og har du tenkt å se en kveld eller to, gjør det på tv med italienere til stede framfor alene på hotellrommet. Det er en tv-sending, ikke en konsert, og verdien ligger i selskapet rundt. En kveld holder for å skjønne hva det er; fem er for mye for de fleste utenforstående. Kalenderen for de øvrige store merkedagene i landet ligger i helligdager i Italia.