Et massivt steinkloster reiser seg på toppen av en bratt fjellrygg, med dalfører og fjellrekker i bakgrunnen.
Piemonte

Sacra di San Michele

Klosteret som ga Rosens navn sin ramme.

Foto: Federico_Milesi · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert

Sacra di San Michele står på toppen av en fjellrygg i Val di Susa, drøyt førti kilometer vest for Torino, og halve bygningen henger utenfor fjellet. Kirken er for stor for knausen den ble reist på, så munkene murte opp pilarer på over tjue meter fra fjellsiden og la kirkegulvet på toppen av dem. Det er den detaljen som gjør stedet, og du ser den best nedenfra, fra dalen.

Klosteret ligger på Monte Pirchiriano, 962 meter over havet, mellom kommunene Sant'Ambrogio di Torino og Chiusa di San Michele. Det er Piemontes offisielle symbol, fastsatt ved regional lov i 1994, og det er den ene severdigheten utenfor Torino som folk i regionen tar for gitt at du har vært på. Utenlandske besøkende er det få av.

Bygningen som står på pilarer over en kløft

Fjellryggen er smal og spiss, og det var aldri plass til en kirke der. Løsningen fra 1100-tallet var å bygge et system av murte støttepilarer opp fra fjellsiden, den høyeste på rundt 26 meter, og legge selve kirkeskipet delvis på fjellet og delvis på pilarene. Fra dalen ser det ut som bygningen vokser ut av berget; inne merker du det ved at gulvet du går på ligger over tomrom.

Anlegget er ikke ett bygg, men flere lag. Nederst er inngangsporten og de gamle gjestehusene for pilegrimer. Midt i ligger trappen opp gjennom fjellet. Øverst står kirken fra 1100- og 1200-tallet, i overgangen mellom romansk og gotisk stil, med grå stein, tunge søyler og små vinduer. Ved siden av står ruinene av et femetasjes klosterbygg som aldri ble ferdig restaurert, og som står igjen som en tom vegg med vindusrekker mot dalen.

Utsikten forklarer resten. Fra terrassen ser du hele Val di Susa åpne seg vestover mot fjellovergangene og østover ned mot sletten der Torino ligger, og på klare dager står Alpene i en rekke i begge retninger. Det var ikke tilfeldig at noen ville kontrollere denne knausen: den som satt her, så alt som beveget seg i dalen. De andre høytliggende anleggene i landet er samlet i oversikten over slott og borger i Italia.

Hvorfor ble det bygget akkurat her?

Fordi dalen under var en av de viktigste veiene inn i Italia. Val di Susa fører opp mot fjellovergangene mot Frankrike, og pilegrimer på vei sørover mot Roma gikk gjennom her i tusen år. Et kloster ved en slik korridor fikk gjester, gaver og innflytelse, og Sacra di San Michele ble en av de rikeste i Nord-Italia.

Grunnleggelsen skjedde mot slutten av 900-tallet. Tradisjonen tilskriver den en frankisk adelsmann, Ugo di Montboissier, som skal ha fått valget mellom sju års landflyktighet og å bygge et kloster, og valgte det siste. Benediktinerne overtok driften, anlegget vokste gjennom middelalderen, og det forfalt etter at ordenen forlot det på 1600-tallet. Siden 1836 har det vært drevet av rosminianerne, og samme år ble en rekke medlemmer av huset Savoy gravlagt her etter ordre fra kong Carlo Alberto. Sammenhengen i den italienske historien står i Italias historie i korte trekk.

Trappen med gravene og portalen med dyrekretsen

Fra inngangen går du opp Scalone dei Morti, dødningetrappen. Den er hugget delvis i berget, den er bratt og ujevn, og den er flankert av buer og nisjer der det fram til nyere tid lå skjeletter av avdøde munker synlig. De er tatt bort nå, men nisjene står, og lyset kommer bare inn ovenfra. Det er den delen av besøket folk husker.

Øverst i trappen står Porta dello Zodiaco, en portal fra 1100-tallet skåret av en steinhugger som signerte arbeidet sitt med navnet Nicolò. På dørkarmene er dyrekretsens tegn hugget inn, sammen med stjernebilder og figurer, og steinen er så myk i formene at det er verdt å bruke noen minutter foran den. Fra portalen går du videre inn i kirken.

Inne i kirken er det tre skip i ulik høyde, bygget over ulike deler av fjellet, og en fresko fra 1500-tallet i den ene enden. Det er ikke en overdådig kirke — den er tung, mørk og kald, og det er nettopp derfor den fungerer. Hvordan den står i forhold til de andre store kirkene i landet, er tema i oversikten over de vakreste kirkene i Italia.

Ga klosteret Rosens navn sin ramme?

Delvis, og det er verdt å være presis om hva som faktisk er tilfellet. Umberto Eco studerte i Torino og kjente Sacra di San Michele godt, og stedet regnes som en av inspirasjonskildene til atmosfæren i romanen Rosens navn fra 1980: et benediktinerkloster på en høyde, med bibliotek, trapper og en tung bygningsmasse.

Men filmen fra 1986 ble ikke spilt inn her. Opptakene ble gjort i Tyskland og andre steder i Italia, og du kjenner ingenting igjen fra lerretet når du står i gårdsplassen. Kommer du hit for å se filmkulissene, blir du skuffet. Kommer du for å se hva som satte fantasien i gang hos forfatteren, gir besøket mening.

Linjen av Michaels-helligdommer

Sacra di San Michele inngår i en rekke helligdommer viet erkeengelen Mikael som ligger påfallende nær en rett linje gjennom Europa, fra Mont-Saint-Michel i Normandie via dette stedet og videre til Monte Sant'Angelo i Gargano lengst sørøst i Italia. Linjen kalles gjerne Mikaels sverd.

Kort sagt. Sammenfallet er ekte i den forstand at stedene faktisk ligger omtrent på en linje, men det er ingen dokumentasjon på at de ble anlagt etter en felles plan. Michaelskulten var utbredt i hele Vest-Europa i tidlig middelalder, og engelen ble typisk dyrket på høyder. At helligdommene havnet på fjelltopper langs de samme ferdselsveiene, er en enklere forklaring enn en skjult geometri.

Slik kommer du deg opp

Med bil kjører du opp en smal fjellvei fra dalbunnen til en parkeringsplass et stykke under anlegget. Derfra går du de siste ti minuttene opp en brolagt sti med ujevn stein og noe stigning. Veien opp er svingete og møtende trafikk krever oppmerksomhet, og parkeringen fylles på fine søndager.

Til fots går den gamle pilegrimsstien opp fra Sant'Ambrogio i dalbunnen. Det er rundt seks hundre høydemeter på en brolagt muldyrsti, og turen tar halvannen til to timer opp. Sant'Ambrogio har egen togstasjon på linjen fra Torino mot Bardonecchia, med rundt en halv times reisetid fra byen, så hele turen er mulig uten bil — hvordan togsystemet fungerer, står i tog i Italia. Det finnes også en busstjeneste opp i sesongen, men den går sjeldent, og du bør sjekke rutetabellen samme dag.

Billetter, åpningstider og hva du bør ta med

I 2026 kostet inngangen på egen hånd 10 euro for voksne, med 8 euro for barn og unge mellom 6 og 18 år, for folk over 65 og for familier med minst to barn. Under seks år er gratis. Vil du ha omvisning, koster kombinasjonen 15 euro for voksne og 13 euro redusert, og turen tar rundt halvannen time.

Åpningstidene er kortere om vinteren enn om sommeren, og søndagene åpner senere enn hverdagene fordi det holdes messe om morgenen. Fra november til februar stenger anlegget rundt halv fem, fra mars til oktober rundt halv seks.

Det finnes gjesterom i tilknytning til klosteret, i den gamle pilegrimsdelen, og de leies ut til besøkende som vil overnatte. Det er enkle rom, ikke hotell, og du deler stedet med et anlegg som er stille etter stengetid — hvordan den slags overnatting fungerer i Italia ellers, står i gjennomgangen av å overnatte i kloster i Italia. Det er en av de få måtene å se stedet uten andre besøkende.

Hvor lang tid trenger du?

Halvannen til to timer på selve anlegget, pluss transporten opp og ned. Kommer du med bil fra Torino, er dette en halvdagstur; går du opp fra dalen, går det med en hel dag. Ta med jakke uansett årstid: ryggen er værhard, det blåser nesten alltid, og temperaturen på toppen ligger flere grader under dalbunnen. Sko med grep er heller ikke overflødig — steinen i trappene er slitt glatt av åtte hundre år.

Hva mer finnes i Val di Susa?

Dalen er full av ting folk kjører forbi. Avigliana nede ved dalmunningen har to små innsjøer med badeplasser og en gammel bykjerne under en borgruin. Susa lenger opp har en romersk triumfbue reist til keiser Augustus rundt år 8 før vår tidsregning, midt i en vanlig småby. Novalesa har et benediktinerkloster fra 700-tallet som fortsatt er i drift, med et lite museum.

Lenger opp deler dalen seg mot fjellovergangene til Frankrike, og der ligger skianleggene som er beskrevet i artikkelen om Sestriere og Via Lattea. Hele strekningen fungerer godt som første eller siste etappe på en rundtur i regionen — hvordan den kan legges opp, står i forslaget til Piemonte med bil, og de gode og dårlige ukene i året i beste reisetid til Italia.