Bare Kairo har en større egyptisk samling enn Torino. Museo Egizio ble grunnlagt i 1824, er verdens eldste museum viet utelukkende til det gamle Egypt, og har over førti tusen gjenstander i magasinene — hvorav bare en brøkdel er utstilt om gangen. Det ligger midt i sentrum, det er byens ene virkelig besøkte severdighet, og det krever mer tid enn folk setter av.
Museet holder til i et palass fra 1600-tallet i Via Accademia delle Scienze, noen kvartaler fra Piazza Castello. Utstillingen går kronologisk, du starter øverst i bygget og arbeider deg nedover gjennom etasjene, og skiltingen er gjennomgående på italiensk og engelsk. Det er ikke et museum du «tar med» på veien til noe annet. Sett av en formiddag.
Hvorfor ligger denne samlingen i Torino?
Fordi Savoy-kongene kjøpte den. I 1824 ervervet Carlo Felice en samling på flere tusen gjenstander som var satt sammen av Bernardino Drovetti, en piemontesisk diplomat som hadde vært fransk generalkonsul i Egypt under og etter Napoleons felttog. Han hadde brukt stillingen sin til å samle inn i stor skala i en periode da europeiske stormakter konkurrerte om egyptiske antikviteter og ingen regulering hindret dem.
Kjøpet la grunnlaget for et museum som åpnet før både British Museums egyptiske avdeling og samlingen i Louvre var organisert som egne enheter. Jean-François Champollion, mannen som tydet hieroglyfene, arbeidet med materialet i Torino i 1824 og skal ha sagt at veien til Egypt går gjennom denne byen. Det er en setning museet har levd godt på siden.
Schiaparelli og tjuefem år med utgravinger
Den andre halvparten av samlingen kom fra museets egne feltarbeid. Ernesto Schiaparelli ledet institusjonen fra 1894 og gjennomførte utgravinger i Egypt i årene fram til 1920, i en periode da funn fortsatt kunne deles mellom egyptiske myndigheter og den utenlandske ekspedisjonen. Det er derfor Torino ikke bare har enkeltgjenstander, men hele gravinventarer.
Det er den forskjellen som betyr mest for besøket. På de fleste egyptiske samlinger ser du utvalgte praktstykker uten sammenheng. Her ser du hva som faktisk lå i et gravkammer, i den mengden og den kombinasjonen det lå der: møbler, mat, verktøy, klær og smykker ved siden av hverandre.
Museet markerte to hundre år i 2024, og jubileet ble brukt til å bygge om. Nye saler er åpnet, deler av magasinet er gjort tilgjengelig, og utstillingen legger nå mer vekt på hvor gjenstandene kommer fra og hvordan de havnet i Europa — inkludert de ubehagelige delene av den historien. Det gjør besøket bedre enn det var for ti år siden, og det betyr også at eldre reiseguider beskriver et museum som ikke helt finnes lenger.
Kha og Merit: graven som aldri ble plyndret
Høydepunktet er gravkammeret til Kha og kona hans Merit, funnet i 1906 i arbeiderlandsbyen Deir el-Medina. Kha var byggmester og ledet arbeidet på kongegravene i Dalen; graven hans lå urørt, forseglet siden begravelsen for over tre tusen år siden, og hele innboet kom til Torino.
Det er over fire hundre gjenstander. Sengene, stolene og kistene står der, men også de tingene som sjelden overlever: brød og krydder i krukker, en linskjorte som er brettet, sminkeutstyr, en alenstokk med gullbelegg som var gave fra kongen. Merits kiste har en gullmaske. Effekten er ikke praktfullhet, men nærhet — dette er en velstående families eiendeler, ikke et kongelig skattkammer, og det er nettopp derfor det virker.
Visste du? Fordi kistene aldri har vært åpnet, er mumiene undersøkt med røntgen og senere med CT i stedet. Skanningene har vist smykker og amuletter som ligger inne i bandasjene, uten at noen har måttet skjære dem opp. Det er en av grunnene til at funnet fortsatt gir ny kunnskap over hundre år etter at det ble gjort.
Papyrusene folk går forbi
Museets papyrussamling er blant de viktigste i verden, og den er den delen besøkende oftest overser fordi den ser ut som fillete brunt papir bak glass. Tre av dem er verdt et stopp.
Det ene er et kart over et gruveområde i ørkenen, tegnet på 1100-tallet før vår tidsregning, med veier, fjell og bergarter markert i farger. Det regnes som det eldste bevarte kartet av sitt slag. Det andre er den såkalte kongelisten, en oppstilling av egyptiske herskere med regjeringstid, som er en av de viktigste kildene til kronologien i faget — og som kom til Torino i biter etter en uheldig transport. Det tredje er en illustrert papyrus med satiriske og erotiske scener, som gir et helt annet inntrykk av samtiden enn tempelveggene gjør.
Tempelet Egypt ga bort
Da Assuandammen ble bygget på 1960-tallet, sto en rekke nubiske monumenter i fare for å bli lagt under vann. Italia deltok i den internasjonale redningsaksjonen, og som takk ga Egypt landet et helt tempel: Ellesiya, hugget inn i klippen for farao Thutmose III på 1400-tallet før vår tidsregning.
Tempelet ble skåret ut av fjellet i blokker, fraktet til Torino og satt sammen igjen inne i museet. Du går inn i det. Det er lite, det er mørkt, og det er det eneste stedet i utstillingen der du står inne i arkitektur framfor å se på gjenstander bak glass. Andre samlinger av samme kaliber i landet er gjennomgått i oversikten over de beste museene i Italia.
Kongegalleriet og lyssettingen
Galleria dei Re er salen med de store steinstatuene av faraoer og guder, og den ble innredet på nytt i 2015 av Dante Ferretti, en italiensk scenograf med flere Oscar-statuetter for filmarbeid. Han satte statuene i mørke med rettet lys og speilvegger, slik at rekkene ser ut til å fortsette i det uendelige.
Det er teatralsk, og noen mener det er for teatralsk for et museum. Men det gjør noe med hvordan du ser objektene: en sittende gudinnestatue i svart granitt i halvmørke er en annen opplevelse enn den samme statuen under takbelysning i en hvit sal. Ta deg tid her selv om du har hastverk gjennom resten.
Har du bare to timer?
Da må du velge, og rekkefølgen bør være denne: Kha og Merit først, Ellesiya-tempelet deretter, papyrusene som nummer tre og Kongegalleriet til slutt. Alt fire ligger i den retningen du uansett går, og du hopper over resten uten dårlig samvittighet.
Har du tre timer, som er det museet selv anbefaler som et minimum, kan du følge kronologien fra begynnelsen og få sammenhengen. Leser du skiltene skikkelig, går det med fem. Det er få museer i Italia der forskjellen mellom et raskt og et grundig besøk er så stor, rett og slett fordi materialet er så omfattende. Byen rundt er beskrevet i artikkelen om Torino.
Billetter, tidsluker og køen
Billetten kostet 18 euro for voksne i 2026, med 3 euro for ungdom mellom 15 og 18 år, 1 euro for barn fra 6 til 14 og gratis for de yngste. Familiebilletten lå på 36 euro. Billetter selges med tidsluke, og du bør kjøpe på nett noen dager i forveien — museet er byens store trekkplaster, og køen utenfor på en lørdag formiddag er lang.
Åpningstidene er ujevne gjennom uka. Mandag stenger museet allerede tidlig på ettermiddagen, tirsdag til fredag og søndag holder det åpent til utpå kvelden, og lørdag lengst. Siste innslipp er en time før stengetid, og det er ikke nok tid til et ordentlig besøk. Legg besøket til en tirsdag eller onsdag formiddag hvis du kan velge. Hvordan billettsystemene og tidslukene fungerer på italienske museer generelt, står i gjennomgangen av slik unngår du køen på museene, og hvilke dager det er gratis inngang flere steder, i gratis museer og gratisdager i Italia.
Skal du se flere museer i byen, finnes det et regionalt museumskort som gir adgang til et stort antall steder i Piemonte, og et bykort rettet mot besøkende med kortere opphold. Regnestykket er enkelt: begge lønner seg fra tredje eller fjerde inngang, og ikke før. Har du to dager i Torino og skal se to museer, kjøper du enkeltbilletter.
Museet ligger i gangavstand fra begge sentrumsstasjonene, og det går ingen direktefly fra Norge til Torino — den vanlige veien er fly til Milano og høyhastighetstog videre på under en time. Hvilken flyplass som setter deg av hvor, står i hvilken flyplass til hvilket reisemål, og togsystemet i tog i Italia.
Fungerer museet med barn?
Bedre enn de fleste kunstmuseer, og barnebilletten på 1 euro gjør terskelen lav. Mumier, sarkofager og gravgods treffer aldersgruppen fra rundt seks år og oppover uten at noen trenger å forklare hvorfor. Museet har egne opplegg og familieomvisninger, og de bør bookes samtidig med billettene.
Det som ikke fungerer, er lengden. Fire etasjer kronologi er for mye for de fleste barn, og en time og en halv er en realistisk øvre grense. Legg besøket til formiddagen, gå målrettet til de fire stedene over, og bruk resten av dagen på noe annet — Torino har både filmmuseet i Mole Antonelliana og en takbane på en gammel bilfabrikk innenfor rekkevidde. Hvordan en familietur i landet ellers kan legges opp, står i Italia med barn, og hvordan Torino kobles til resten av regionen, i forslaget til Piemonte med bil.