Italia har et omdømmeproblem i moderne kunst: alle reiser dit for renessansen, og landet selv markedsfører nesten ingenting annet. Likevel ligger noen av Europas beste samtidsinstitusjoner her, flere av dem i bygninger som er verdt turen alene, og de har det til felles at du aldri står i kø.
Det er også her prisnivået er lavest og opplevelsen roligst. Et samtidsmuseum i Milano eller Torino koster som regel mindre enn Uffizi, du kommer inn uten booking samme dag, og salene er halvtomme en tirsdag formiddag. Vil du ha en pause fra alterbilder og trengsel midtveis i en Italia-reise, er dette den beste pausen som finnes.
Venezia: Peggy Guggenheim og de to Pinault-husene
Peggy Guggenheim kjøpte et uferdig palass på Canal Grande i juli 1949 og bodde der til hun døde i 1979. Palazzo Venier dei Leoni har bare én etasje fordi byggingen stanset på 1700-tallet, og resultatet er et lavt, hvitt hus med hage og en terrasse rett ut mot kanalen. Samlingen er hennes egen: Pollock, som hun oppdaget og finansierte, Max Ernst, som hun var gift med, Picasso, Brancusi, Calder, Magritte og de italienske futuristene.
Museet tar en time, og det er den beste timen i Venezia når du har sett nok gullmosaikk. På terrassen står Marino Marinis rytter med utstrakte armer, vendt mot kanalen; i hagen ligger Peggy selv begravet sammen med hundene sine, med navnene på en plate i muren.
Forretningsmannen François Pinault har to bygninger i byen. Punta della Dogana, det gamle tollhuset ytterst på spissen mellom Canal Grande og Giudecca-kanalen, ble bygget om av den japanske arkitekten Tadao Ando i rå betong innenfor det gamle murverket. Palazzo Grassi lenger opp langs kanalen er det andre. Begge viser skiftende utstillinger fra samlingen hans, og begge er like mye arkitektur som kunst.
Er Biennalen verdt å planlegge rundt?
Bare hvis du liker samtidskunst og har to dager. Er du mest nysgjerrig, la den ligge. La Biennale di Venezia holder til to steder: i Giardini, en park øst i byen med rundt tretti faste nasjonale paviljonger bygget mellom 1907 og 1990-tallet — parken er offentlig, men paviljongene står inne på et inngjerdet område du betaler for — og i Arsenale, den gamle skipsverftshallen med to hundre meter lange rekker av søyler. Kunstbiennalen går i partallsår og arkitekturbiennalen i oddetallsår, begge fra sen vår til sen høst.
Det som gjør den verdt det, er ikke nødvendigvis kunsten, men at hele byen fylles med sideutstillinger i palasser og kirker som ellers er stengt for publikum. Mange av dem er gratis. Det som taler mot, er at billetten til hovedutstillingen er dyr, at to steder krever en hel dag hver, og at byen samtidig er på sitt fulleste — se Venezia uten trengsel for når du bør legge besøket.
Milano er landets samtidshovedstad
Fondazione Prada ligger i et gammelt destilleri sør i byen, bygget om av Rem Koolhaas med nye volumer plantet mellom de gamle. Det mest omtalte er et fire etasjers hus dekket med bladgull utvendig. Kafeen, Bar Luce, er innredet av filmregissøren Wes Anderson som en italiensk femtitallsbar, og den er gratis å sitte i uten billett til utstillingene.
Pirelli HangarBicocca lenger nord er en nedlagt lokomotivfabrikk, og inngangen er gratis. Bakerst i den mørke hallen står Anselm Kiefers Sju himmelske palasser permanent: sju skjeve betongtårn på opptil nitten meter, satt opp av støpte moduler som ser ut som de skal velte. Det er den mest fysiske kunstopplevelsen i Italia og den koster ingenting.
Museo del Novecento ligger derimot midt på Piazza del Duomo, i et rasjonalistisk bygg fra fascisttiden, og går gjennom hele det italienske 1900-tallet fra futurismen og framover. Boccionis Unike former i rommets kontinuitet, figuren på tolire-mynten, står der. Fra det øverste vindusrommet ser du rett bort på katedralfasaden i motlys — se Duomo i Milano. Resten av byens kunst finner du i severdigheter i Milano.
Torino og arte povera
Den viktigste italienske kunstbevegelsen etter krigen oppsto i Torino på 1960-tallet og heter arte povera, fattig kunst. Navnet viser til materialene: filler, jord, kull, voks, levende planter, neonrør, en hest i galleriet. Poenget var å bryte med maleri på lerret og med kunst som handelsvare, i en by som samtidig var Italias fabrikkhovedstad. Michelangelo Pistoletto, Mario Merz, Giuseppe Penone og Alighiero Boetti er navnene.
Castello di Rivoli utenfor byen var Italias første samtidsmuseum da det åpnet i 1984, og det ligger i en uferdig kongelig residens der halve bygget aldri ble reist. Kombinasjonen av barokke tak og installasjoner i tomme saler fungerer uventet godt. Pinacoteca Agnelli holder til på taket av den gamle Fiat-fabrikken på Lingotto, ved siden av testbanen der bilene ble kjørt rundt på taket — du kan gå på banen. Byen ellers dekkes av Torino.
Roma: MAXXI og et museum folk går forbi
MAXXI i Flaminio-kvarteret nord for sentrum er tegnet av Zaha Hadid og åpnet i 2010. Bygningen er en samling betongrør som krysser hverandre i flere plan, med svarte trapper hengende i luften, og den er utvilsomt mer interessant enn det meste som stilles ut i den. Ta trikk eller buss dit; det er tjue minutter fra sentrum og en helt annen by.
Galleria Nazionale d'Arte Moderna ligger derimot inne i Villa Borghese-parken, femten minutter til fots fra Galleria Borghese, og de aller fleste går rett forbi den store hvite bygningen uten å registrere at det er et museum. Innenfor henger italiensk kunst fra 1800-tallet og framover, pluss Klimts Kvinnens tre aldre. Det er stort, luftig og nesten tomt. Legg det som ettermiddag etter en morgen i Borghese — se også severdigheter i Roma.
Sør: metrostasjonene i Napoli
Den beste samtidskunsten i Sør-Italia koster prisen av en metrobillett. Napoli har siden 1990-tallet latt arkitekter og kunstnere utforme stasjonene på linje 1 og 6, og resultatet kalles stazioni dell'arte. Toledo-stasjonen har en trakt av blå mosaikk som går flere etasjer opp og lyser som om du står under vann; Università har fargede spiraler og et gulv som ser ut som det beveger seg. Du trenger ingen museumsbillett, bare en vanlig reise.
Museet Madre i et palass i den gamle bykjernen er byens faste samtidsinstitusjon, med rom laget på stedet av kunstnere som Kounellis og Clemente. Sammen med metroen gir det en helt annen dag i Napoli enn den vanlige runden mellom kirker og arkeologi.
Land art og de store utendørsverkene
To av de sterkeste tingene i italiensk etterkrigskunst står ute i landskapet og er gratis. Grande Cretto ved Gibellina på Vest-Sicilia er Alberto Burris minnesmerke over landsbyen som ble utslettet av jordskjelvet i 1968: hele ruinfeltet er støpt inn i hvit betong i kvartalenes egen form, med gatene beholdt som sprekker du kan gå i. Det dekker flere hektar, og du går rundt i en by som er blitt en gravstein. Det ligger halvannen time fra Palermo og krever bil.
Nord for Cefalù ligger Fiumara d'Arte, en rekke store skulpturer spredt utover i fjellandskapet langs en tørr elvedal, også fritt tilgjengelige. Og i Trentino har MART i Rovereto den viktigste futurismesamlingen i landet, med et eget museum for Fortunato Depero i samme by — nærmeste base er Trento.
Hva bør du velge hvis du bare rekker ett?
Peggy Guggenheim, hvis reisen går innom Venezia. Den er kort, den er lys, samlingen er en av de beste private som er satt sammen i det tjuende århundret, og huset er en severdighet i seg selv. Du trenger ingen forkunnskaper, og en time holder — det er den eneste av disse institusjonene som fungerer like godt for en som aldri har sett moderne kunst før.
Går ruten din ikke innom Venezia, er svaret HangarBicocca i Milano, av en helt annen grunn: den er gratis, og Kiefer-installasjonen er noe du ikke kan se noe annet sted. Det tredje valget er Castello di Rivoli, men bare hvis du har bil og en halv dag til overs utenfor Torino.
Slik legger du inn en samtidsdag
Regelen som virker, er å legge det moderne mellom de gamle. To dager renessanse på rad tar knekken på de fleste, og et samtidsmuseum på dag tre gir hodet noe helt annet å gjøre — deretter fungerer resten av reisen bedre. Bakgrunnen for det du så de to første dagene, står i renessansekunsten forklart for reisende.
Praktisk: sjekk alltid om det er en utstilling på plakaten, siden flere av disse husene ikke har fast samling og kan stå tomme mellom to utstillinger. Åpningstidene er dessuten kortere enn hos de statlige museene, og mange holder stengt både mandag og tirsdag. Private stiftelser følger heller ikke gratissøndagene, og de er stort sett utenfor bykortene, så billetten kommer i tillegg til det du allerede har betalt for.