Nuraghene er steintårn fra bronsealderen, bygget av store, tørrmurte steinblokker uten mørtel, og de finnes bare på Sardinia. De står over hele øya — på åsrygger, ved veikryss, midt i beitemarker — og det største og best utgravde anlegget, Su Nuraxi ved Barumini, har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1997.
Hvor mange det finnes, er det ingen som vet nøyaktig. Det finnes ingen fullstendig offisiell fortegnelse, og tallene som oppgis, spriker fra rundt 6 000 til 7 500 etter hvem som har talt og hva som regnes med. Poenget for en besøkende er et annet: du trenger ikke se mange. To eller tre godt valgte anlegg forteller mer enn ti ruinhauger langs veien, og denne siden handler om hvilke det bør være.
Hva var en nuraghe?
Grunnformen er et avkortet kjegletårn av stein. Inne er det ett eller flere runde kamre over hverandre, dekket av et falskt hvelv der hvert steinlag stikker litt lenger inn enn laget under, til de møtes i toppen. En trapp inne i muren fører opp til neste etasje og til en plattform på toppen. De eldste er lavere og har korridorer i stedet for runde kamre.
UNESCO beskriver tårnene som forsvarsanlegg som vokste fram på slutten av annet årtusen før vår tidsregning, og som ble utvidet og forsterket i første halvdel av det neste. Mange enkeltårn fikk da flere tårn rundt seg, forbundet med murer, og en landsby av runde steinhytter vokste opp utenfor. Det er de sammensatte anleggene som er verdt å se.
Hva de faktisk ble brukt til, er ikke avgjort. Festning, bolig for en høvding, lager og samlingssted er alle foreslått, og trolig var svaret forskjellig fra sted til sted og fra århundre til århundre. Folket som bygde dem, etterlot seg ingen skrift, og derfor kjenner vi dem bare gjennom steinene og gjenstandene.
Foto: Norbert Nagel · CC BY-SA 3.0 · Wikimedia Commons · skalert
Su Nuraxi i Barumini
Su Nuraxi er det anlegget du skal se hvis du bare ser ett. Det sentrale tårnet er nesten 19 meter høyt, omgitt av en bastion med fire hjørnetårn og en landsby av runde hytter som brer seg nedover skråningen. Hele området er rundt 23 000 kvadratmeter. Arkeologen Giovanni Lilliu gravde det ut på 1950-tallet, og funnene viser bruk fra middelbronsealderen til romersk tid og tidlig middelalder.
Besøket er alltid guidet. Omvisningene går hver halvtime, tar omtrent en time, og holdes på italiensk, engelsk og fransk. Du går inn i tårnet og opp gjennom trange trapper i muren, og det er den delen som gjør at barn husker stedet. Anlegget ligger drøyt en time nord for Cagliari, og det er åpent hver dag hele året.
| Billett (2026) | Pris |
|---|---|
| Voksne fra 18 år | 16 euro |
| 13–17 år, og grupper fra 20 personer | 14 euro |
| 7–12 år | 12 euro |
| Når regn begrenser besøket til området utenfor tårnet | 8 euro |
| Barn 0–6 år, og funksjonshemmede med ledsager | Gratis |
Billetten dekker også Casa Zapata i sentrum av Barumini, et adelspalass fra 1500-tallet som er bygget oppå en annen nuraghe — du går på gangbaner over restene av tårnet inne i huset — og utstillingene i Centro Giovanni Lilliu. De to tar en halvtime hver med guide. Ta alle tre; det er de to siste som forklarer det du nettopp har klatret i.
Advarsel. Stiftelsen varsler at åpningstidene kan endres ved høy varme. Midt på dagen i juli og august er det ingen skygge i anlegget, og steinene holder på varmen. Ta den første omvisningen om morgenen, og sjekk timeplanen for 2026 på stiftelsens egen side før du kjører.
Hvilke andre anlegg er verdt omveien?
Utenom Barumini er det en håndfull anlegg som skiller seg ut, enten fordi de er godt bevart eller fordi de ligger der du uansett kommer. Tabellen viser hvor de ligger og hva hvert av dem gir deg.
| Anlegg | Hvor | Hvorfor |
|---|---|---|
| Su Nuraxi | Barumini, midt på sørøya | Verdensarv, det mest komplette anlegget |
| Santu Antine | Torralba, nordvest | Et av de høyeste tårnene som står, i «nuraghedalen» |
| Nuraghe Losa | Abbasanta, ved hovedveien midt på øya | Enkel stopp på veien mellom nord og sør |
| Santa Cristina | Paulilatino, like ved hovedveien | Hellig brønn med trapp ned til vannet |
| Palmavera | Utenfor Alghero | Kort besøk fra kysten, landsby rundt tårnet |
| Albucciu og Coddu Vecchiu | Arzachena, nordøst | Nuraghe og gigantgrav like innenfor Costa Smeralda |
| Serra Orrios og Tiscali | Dorgali, østkysten | Landsbyer, den ene i et kollapset hulrom i fjellet |
Nuraghe Losa, Santa Cristina og Santu Antine ligger alle nær den store hovedveien mellom Cagliari og Sassari, og det gjør dem til den enkleste dagen for den som skal kjøre fra sør til nord eller omvendt. Da får du tre ulike typer anlegg på én dag uten å legge til mer enn noen timer. Fra Costa Smeralda er Arzachena-anleggene det eneste realistiske, og de er små, billige og som regel tomme.
Brønner, gigantgraver og landsbyene rundt tårnene
Nuraghene var bare én del av en hel kultur. Rundt dem finnes tre andre typer anlegg som ofte er mer stemningsfulle enn tårnene selv.
Gigantgravene er fellesgraver med et langt gravkammer bak en høy, buet steinstele og to armer av oppreiste steiner som danner en halvsirkel foran. Navnet kommer fra folketroen om at kjemper lå begravet der. Ved Dorgali står S'Ena 'e Thomes, der stelen er nesten fire meter høy og graven er datert til 1800–1600 før vår tidsregning, og den kan besøkes på egen hånd.
De hellige brønnene er trapper av tilhugget stein som leder ned til en kilde under jorden, ofte med et lite rom over. Santa Cristina er den best bevarte, og formen er så presis at mange tror den er langt yngre enn den er. Og landsbyene — som Serra Orrios med nesten femti runde hytter og to tempelbygg — viser hverdagen rundt tårnene bedre enn noe tårn gjør.
Visste du? De eldste gravene på Sardinia er ikke nuragiske. Domus de janas, «fehusene», er gravkamre hogd inn i fjellet i yngre steinalder, lenge før det første tårnet ble bygget. De kom på verdensarvlisten i 2025, og Sardinia har dermed to oppføringer — begge forhistoriske. Hvor de plasserer seg blant resten av landets vernede steder, viser Italias verdensarv.
Bronsefigurene og kjempene i museene
Tårnene er tomme. Det som var inne i dem, står i museene, og uten museene blir besøket halvt. Det viktigste er det arkeologiske nasjonalmuseet i Cagliari, med de små bronsefigurene av krigere, bueskyttere, høvdinger og kvinner — ofte bare noen centimeter høye, og det nærmeste vi kommer et portrett av menneskene som bygde tårnene. Museet hører med blant de viktigste arkeologiske museene i Italia.
De store steinfigurene fra Mont'e Prama står delvis i Cagliari og delvis i museet i Cabras, ved Oristano og Sinis-halvøya. Mindre bymuseer som det i Dorgali har funnene fra sine egne landsbyer, og de er verdt en halvtime hvis du uansett har sett anlegget.
Hvordan ser du nuraghene uten å kjøre øya rundt?
Du velger etter hvor du bor, ikke omvendt. Sardinia er stor, og det tar mange timer å kjøre fra én ende til den andre. Nesten alle anleggene ligger på landet uten kollektivtrafikk, så det krever bil; tenk gjennom forsikringen før du leier bil i Italia, siden flere av anleggene har grusvei det siste stykket.
- Bor du i Cagliari eller på sørkysten: Su Nuraxi og Casa Zapata på en halv dag.
- Bor du i Alghero: Palmavera på en ettermiddag, eller Santu Antine på en halv dag innover i landet.
- Bor du på østkysten: Serra Orrios, S'Ena 'e Thomes og museet i Dorgali på en dag uten båt, gjerne fra Cala Gonone. Tiscali krever autorisert guide og en halv dag til fots.
- Kjører du fra nord til sør: Santu Antine, Losa og Santa Cristina langs hovedveien.
Innlandet der mange av tårnene står, er dessuten verdt en egen tur for landsbyene og fjellet. Det henger sammen med Barbagia, der nuragher, fjellandsbyer og hyrdekultur ligger tett.
Er nuraghene verdt det med barn?
Ja, men velg ett anlegg og gjør det skikkelig. Su Nuraxi er det beste, fordi barn får gå inn i tårnet og opp gjennom trappene i muren, og fordi omvisningen varer en time og ikke mer. Barn under sju går gratis. Tomme tårn i en beitemark er derimot ingenting for en seksåring, og en dag med tre anlegg i varmen blir et minne av feil sort.
Trappene inne i tårnene er smale, bratte og mørke, og de passer ikke for dem som ikke liker trange rom. Barnevogn kommer ikke inn. Hvordan resten av ferien kan legges opp for små barn, med strendene som fungerer, står i Sardinia med barn.
Og kom om morgenen. Om våren og høsten er nuraghene noe av det beste på øya, med grønne marker og lite folk. I juli er de steinhauger i trettifem grader. Er det forhistorien du reiser for, er Sardinia et bedre valg enn Sicilia; er det ikke, sier sammenligningen av Sicilia eller Sardinia det rett ut: nuraghe nummer tre ligner nummer to.