Limone sul Garda har sitronhager, og landsbyen heter sannsynligvis ikke noe som helst etter dem. Begge deler er sant samtidig, og det er verdt å vite før du går rundt her: terrassene med de høye steinsøylene er ekte og fortjener besøket, men navnet er eldre enn den første sitronen som ble plantet i bakken.
Landsbyen ligger på vestbredden av Gardasjøen, i Lombardia og provinsen Brescia, med rundt elleve hundre fastboende og en fjellvegg rett bak seg. Den er klemt inn på en smal stripe mellom vannet og berget, husene er stablet oppover i trapper, og hele stedet kan gås på tjue minutter. Det gjør også alle andre, samtidig, midt på dagen i juli.
Kommer navnet fra sitronene?
Trolig ikke. Den mest sannsynlige forklaringen er det latinske ordet for grense — limes, i noen framstillinger limen — fordi stedet lå på et gammelt skille mellom jurisdiksjoner og senere mellom bispedømmer. Navnet er dokumentert lenge før sitrusdyrking ble en næring her, og på dialekt het stedet noe som ligger nærmere grenseordet enn frukten.
Sammenfallet er likevel så pent at det har fått leve, og det har blitt en del av markedsføringen. Det betyr ikke at sitronene er oppdiktet. De ble etter tradisjonen brakt hit av fransiskanermunker på 1200-tallet, og fra 1600-tallet av ble de en industri som formet hele landskapet du ser i skråningene i dag.
Terrassene med steinsøyler
En limonaia er ikke en frukthage i vår forstand. Sitrontreet tåler ikke frost, og Limone ligger langt nord for der sitrus normalt kan dyrkes kommersielt. Løsningen var å bygge terrasser i stein oppover fjellsiden, med rader av høye murte søyler, og så legge bjelker og glassrammer over søylene fra november til mars. Trærne sto altså under tak halve året, i et bygg som ble montert og demontert etter årstiden.
Dette var i sin tid verdens nordligste kommersielle sitrusdyrking, og produktet gikk med båt til Tyskland, Østerrike og Russland. Så kom to slag samtidig. Jernbanene gjorde sicilianske sitroner billigere enn de fra Garda, og en soppsykdom slo ut store deler av bestanden. På begynnelsen av 1900-tallet var næringen i praksis over, og terrassene ble stående tomme med søylene igjen.
Limonaia del Castèl er den ene som er restaurert og åpen for besøkende. Den er fra 1700-tallet, ligger et stykke opp i skråningen bak landsbyen, og ble satt i stand og åpnet på 2000-tallet. Der ser du søylene, terrassene, vanningssystemet og trærne som fortsatt bærer, og utsikten ned over takene og sjøen er en bonus. Det er en kort omvisning, ikke en halv dag, og billetten er beskjeden.
Landsbyen som ikke hadde vei før 1932
Fram til Gardesana Occidentale ble sprengt gjennom fjellsiden i årene rundt 1932, kom du deg til Limone på to måter: med båt, eller til fots på en muldyrsti over fjellet. Landsbyen var isolert på en måte det er vanskelig å forestille seg i dag, med under tusen innbyggere som i stor grad giftet seg med hverandre gjennom mange generasjoner.
Visste du? Nettopp den isolasjonen gjorde Limone kjent i medisinen. I 1979 oppdaget italienske forskere en genvariant hos folk herfra, senere kalt apolipoprotein A-I Milano, som gir svært lavt HDL-kolesterol uten den hjerte- og karsykdommen man skulle vente. Varianten er sporet tilbake til ett enkelt par i landsbyen på 1700-tallet, og den har vært utgangspunkt for legemiddelforskning siden.
Isolasjonen forklarer også formen på landsbyen. Gatene er trapper fordi ingen hadde hest og vogn å ta hensyn til, husene ligger tett fordi det ikke fantes plass, og havnen var hovedinngangen. Da veien kom, og enda mer da masseturismen kom på 1960-tallet, ble stedet et helt annet — men grunnplanen står.
Sykkelstien som henger på klippeveggen
Det som trekker folk hit nå, er ikke sitronene. Det er en gang- og sykkelvei som ble åpnet i 2018 og som ikke ligger på bakken i det hele tatt: den er festet i klippeveggen nord for landsbyen, opptil femti meter over vannflaten, med gjennomsiktig rekkverk og vann under føttene. Strekningen er et par kilometer lang og går nordover mot grensen til Trentino.
Den er gratis, den er åpen for både gående og syklende, og den tar en snau time tur-retter i rolig tempo til fots. Er du redd for høyder, er dette ikke turen din — konstruksjonen svaier ikke, men du ser rett ned. Går du tidlig om morgenen, har du den nesten for deg selv; fra elleve og utover går du i tett kolonne med syklister imellom.
Stien er tenkt som første etappe av en sammenhengende sykkelrute rundt hele Gardasjøen, og resten er under bygging i etapper med mange års horisont. Nordover kobler den seg etter hvert mot stiene ved Riva del Garda. Utleiene i landsbyen har både vanlige sykler og elsykler, og hva slags sykling som ellers er verdt turen i landet, viser sykling i Italia.
Hvor bader du, og hva skuffer folk?
Badeplassene i Limone er rullestein og smale striper mellom promenaden og vannet, ikke sand. Det er den vanligste skuffelsen, og den gjelder hele nordre halvdel av sjøen. Ta med badesko. Vannet er dessuten dypere og kaldere enn i sørenden, og det blir ikke behagelig før langt ut i juni. Hvordan de betalte strandanleggene og de frie stripene fungerer i Italia, forklarer slik fungerer en italiensk strand.
Den andre skuffelsen er trengselen. Limone er blant de mest besøkte stedene ved sjøen, og landsbyen er en av de minste. Mellom elleve og fire går du i kø i den ene hovedgaten, og butikkene er suvenirer, iskrem og limoncello på rekke. Det er ikke et sted du oppdager noe på ettermiddagen i august.
Tips. Kom med den første fergen fra Malcesine om morgenen, gå sykkelstien nordover før ni, spis frokost i landsbyen når den fortsatt er tom, og ta båten videre før klokka elleve. Da har du sett alt Limone har å by på, i den eneste versjonen som er verdt tiden.
Limoncello, olivenolje og hva som faktisk lages her
Flaskene med gul likør står i hver eneste butikk, og det er lett å tro at de er stedets eget produkt. Limoncello hører hjemme lenger sør, rundt Sorrento og Amalfi, der sitrondyrkingen aldri stoppet og fortsatt er en næring. Det som selges i Limone er ofte laget i regionen, men det er en turistvare, ikke en tradisjon med røtter i landsbyen. Smaker du deg fram og liker det, kjøp gjerne — bare ikke i troen på at du tar med deg noe eldgammelt hjem.
Det som derimot er lokalt, er olivenoljen. Skråningene rundt sjøen ligger på grensen for hvor oliven kan dyrkes i det hele tatt, og resultatet er en tynn, mild og lite bitter olje som skiller seg tydelig fra den toskanske og den apuliske. Den er dyrere per liter av samme grunn: avlingen er liten. Ser du et presseri eller en gårdsutsalg med årstall og opprinnelse på etiketten, er det den flasken som er verdt plass i kofferten.
Bilfergen tvers over vannet
Bilfergen mellom Limone og Malcesine tvers over vannet bruker rundt 25 minutter og går flere ganger daglig i sesongen. Den tar biler, og den sparer deg for en lang omvei rundt den ene enden av sjøen. Rutebåtene går nordover til Riva og sørover langs vestbredden, og et dagskort lønner seg fort hvis du skal mer enn én strekning — hvordan båtrutene ellers fungerer, ligger i båtturer i Italia.
Kommer du med bil, går Gardesana Occidentale gjennom en serie tunneler i fjellsiden, og den er smal, svingete og full av bobiler i sesongen. Parkeringen ligger i anlegg over landsbyen, og derfra går du ned trapper og gater til vannet — regn med at det er brattere opp igjen enn ned. Den gamle kjernen er stengt for gjennomkjøring, og hva som skjer hvis du overser skiltet, tar ZTL-sonene.
Passer Limone for en hel ferie?
For en uke ved sjøen med utgangspunkt i sykling, vandring og båt: ja, men da bør du vite hva du får. Landsbyen er liten, restaurantutvalget er smalt og rettet mot gjennomreisende, og du er avhengig av båt eller bil for å komme deg noe sted. Til gjengjeld er morgenen og kvelden her stille på en måte de større stedene ikke er, og fjellsiden bak har stier som starter rett fra husene.
Reiser du med små barn som skal bade, bor du bedre i sørenden, der vannet er grunt og varmt og avstandene korte — alternativene er beskrevet i Desenzano og Peschiera. Vil du bare se Limone, er det en formiddagstur og ikke en base. Landsbyer med samme problem og samme løsning har vi samlet i Italias vakreste landsbyer, og når på året du bør legge turen, står i beste reisetid til Italia.