Piacenza er den vestligste byen i Emilia-Romagna, en rolig og velstående provinsby ved elva Po der Via Emilia slutter og Lombardia begynner. Den har et av Nord-Italias fineste torg, et Farnese-palass fullt av museer, en Klimt med en kriminalhistorie og et spekematkjøkken som står seg mot Parma. Nesten ingen utlendinger stopper her. Det er grunnen til å gjøre det.
Byen ligger sørøst for Milano, og hovedbanen mot Bologna går rett gjennom den. Den ble grunnlagt av romerne som kolonien Placentia i 218 før Kristus, samme år som Hannibal krysset Alpene, og den har vært en grenseby siden: mellom romere og keltere, mellom Milano og pavestaten, og fra 1545 en av de to hovedbyene i hertugdømmet Parma og Piacenza under Farnese-familien. Sentrum er kompakt, flatt og lett å gå i, og en dag holder for det viktigste.
Piazza Cavalli: rytterne og det gotiske rådhuset
Hovedtorget har navn etter de to rytterstatuene i bronse som står på hver sin side av det. De forestiller to hertuger av Farnese-slekten, Alessandro og sønnen Ranuccio, og er laget av billedhuggeren Francesco Mochi tidlig på 1600-tallet. De regnes blant de fremste barokke rytterstatuene i Italia, og de er laget for å ses i bevegelse: hestene ser ut til å gå mot deg når du krysser torget.
Bak dem ligger Palazzo Gotico, det gamle kommunepalasset fra slutten av 1200-tallet, med åpen buegang i marmor nederst og rød tegl med spisse vinduer og tinder over. Det er et av de best bevarte middelalderske rådhusene i Nord-Italia og helt fritt å gå inn under. Om kvelden fyller torget seg med folk på vei til aperitivo, og det er da Piacenza viser hvor mye by den egentlig er.
Kan du gå opp i kuppelen i katedralen?
Ja, og det er den beste enkeltopplevelsen i byen. Katedralen er romansk, påbegynt tidlig på 1100-tallet, med en mørk og høy indre og en kuppel som ble dekorert av barokkmaleren Guercino på 1620-tallet. Bispedømmet har åpnet en rute opp gjennom loftene: 134 trinn opp, 27 meter over gulvet, og du står på en gangbro rett under profetene og sibyllene Guercino malte. Ruten tar rundt førti minutter, ifølge bispedømmets kulturside.
Oppstigningen koster 12 euro, eller 14 sammen med katedralmuseet (bispedømmets kulturside, høsten 2026). Den er åpen ettermiddag på hverdager og fra midt på dagen i helgene, og stengt mandag. Barn under seks får ikke gå opp, og ruten har trange og mørke partier som ikke passer for folk med høydeskrekk eller klaustrofobi. Om sommeren blir det varmt under taket, og oppstigningen kan stenges på de varmeste dagene.
Palazzo Farnese og leveren fra Etruria
Ved elva i nordenden av sentrum ligger det enorme, halvferdige Farnese-palasset, som hertugene aldri fikk ferdigbygget. Det huser i dag kommunens museer: en malerisamling, et vognmuseum, en våpensamling, et museum for byens historie og et arkeologisk museum. Billetten til alle avdelingene koster 10 euro, 7 i redusert pris (2026). Museene holder stengt mandag, og på hverdager er det stengt midt på dagen.
Det du skal se, er Fegato di Piacenza, en liten bronsemodell av en sauelever, funnet nær landsbyen Gossolengo i 1877. Overflaten er delt inn i felt med navnene på etruskiske guder, og modellen ble trolig brukt av en haruspex, en etruskisk prest som spådde ut fra innvollene til offerdyr. Museet daterer den til tiden mellom slutten av 100-tallet og midten av første århundre før Kristus, da Etruria allerede var under romersk styre. Det er en av de viktigste kildene til hvordan etruskerne så for seg himmelen, og den er ikke større enn en hånd.
Klimt-maleriet som lå i en mur i 22 år
Galleria d'Arte Moderna Ricci Oddi er et privat galleri for italiensk kunst fra 1800- og 1900-tallet, bygget opp av samleren Giuseppe Ricci Oddi og åpnet i egne lokaler i 1931. Den er hyggelig nok, men det folk kommer for, er ett bilde: Gustav Klimts Portrett av en dame fra 1916–17. I 1996 oppdaget en lokal skoleelev at Klimt hadde malt det over et eldre portrett som var ansett som tapt. Året etter, 22. februar 1997, forsvant maleriet fra galleriet under forberedelsene til en utstilling.
Det dukket opp igjen 10. desember 2019. Gartnere som arbeidet langs galleriets yttermur, fant en luke uten lås, og innenfor lå en plastpose med lerretet. Ingen har forklart hvordan det kom dit, eller om det hadde ligget der hele tiden. Maleriet henger i dag i galleriet igjen, og historien er et av de merkeligste kunsttyveriene i Italia. Galleriet holder stengt mandag og har kortere åpningstid tidlig i uka.
Tips. Kommunens museer, katedralmuseet og Ricci Oddi er med i et felles museumskort, Tre giorni al Museo, til 35 euro for 72 timer, 20 euro for 6–26 år og over 65 (2026). Det lønner seg bare hvis du skal innom minst tre av dem.
Kirkene: Raffaels tomme plass og Pordenones kuppel
Piacenza har flere store kirker enn en by på størrelsen skulle tilsi, og to av dem er verdt omveien. San Sisto, nord i sentrum, var kirken Raffael malte Den sixtinske madonna til, bildet med de to kjente englene som støtter haken i hendene. Munkene solgte det til kurfyrsten av Sachsen i 1754, og originalen henger i Dresden. I kirken står en kopi på originalens plass, og det er noe eget ved å se hvor et av verdens mest reproduserte malerier egentlig hørte hjemme.
Santa Maria di Campagna, ved den vestlige utkanten av sentrum, er en renessansekirke med kuppelfresker av Pordenone, en av de store konkurrentene til Tizian. Bispedømmet og kommunen har åpnet en oppstigning også her, og i perioder har det vært solgt en felles billett til begge kuppelrutene. Byens vernehelgen er Sant'Antonino, med egen basilika i sentrum og festdag 4. juli, da også museene holder åpent.
Hva spiser du i Piacenza?
Spekemat først. Provinsen har tre beskyttede produkter av samme slag — coppa piacentina (lufttørket nakke), pancetta piacentina (rullet sideflesk) og salame piacentino — og en tallerken med alle tre, gjerne med varmt stekt brød, er den lokale forretten. Det er et argument mot den vanlige antakelsen om at all god italiensk spekemat kommer fra Parma.
Pastaen er sin egen. Pisarei e fasö er små gnocchi av brødsmuler og mel med bønner i tomatsaus, en fattigmannsrett som er blitt byens stolthet. Tortelli con la coda er fylt pasta med ricotta og spinat, flettet slik at den får en hale. Til dette drikker man Gutturnio, en rødvin fra åsene sør for byen, ofte litt musserende. Piacenza er det naturlige startpunktet for matruten gjennom Emilia-Romagna, med Parma, Reggio og Modena videre østover langs Via Emilia.
Dalene sør for byen: Bobbio og Castell'Arquato
Det meste av det vakre i provinsen ligger ikke i byen, men i dalene sørover mot Apenninene, og her trenger du bil. Castell'Arquato i Arda-dalen er en middelalderlandsby på en åsrygg, med en borg, en romansk kirke og et torg som ikke har endret seg på flere hundre år. Bobbio i Trebbia-dalen er bygget rundt et kloster grunnlagt av den irske munken Columban tidlig på 600-tallet og har en lang, skjev middelalderbro over elva som lokalt kalles djevelens bro.
Trebbia-dalen er også stedet der Hannibal vant sitt første store slag mot romerne, vinteren 218 før Kristus, bare måneder etter at kolonien Placentia var grunnlagt. Slagmarken er åkre og grusbanker, og det er lite å se, men kjøreturen langs elva er fin. Hele provinsen er full av borger og slott, mange av dem åpne for omvisning i helgene, og de små borgene i Emilia har sjelden kø.
Hvordan passer Piacenza inn i en reise?
Best som et stopp på vei, eller som dagstur. Fra Milano er det kort vei med regionaltog langs hovedbanen mot Bologna, og byen passer godt inn blant dagsturene fra Milano for den som har sett Como og Bergamo. Kjører du mellom Milano og Toscana eller Bologna, ligger byen rett ved motorveien. Går du Via Francigena, krysser du Po ved Piacenza etter den lange, flate etappen over sletta, og byen er et naturlig hvilested.
Innvendingen er at Piacenza ikke har én severdighet som alene er verdt reisen. Den har mange gode ting, men ingen David og ingen Colosseum, og om sommeren er Po-sletta varm og fuktig. Til gjengjeld merkes det at byen er velstående, særlig på restaurantene, og en vår- eller høstdag her er en av de mest avslappede dagene du kan ha i Nord-Italia. Kom på en hverdag, ikke mandag: da er museene stengt.