Via Francigena er pilegrimsveien fra Canterbury til Roma, og den italienske delen går fra Store Sankt Bernhard-passet på grensen mot Sveits ned til Peterskirken: rundt 1 000 kilometer fordelt på 45 offisielle etapper. Går du hele, bruker du seks uker. De aller fleste går en bit — og den biten er nesten alltid Toscana.
Ruten er ikke ett merket stisystem slik en norsk fjellrute er. Den er en historisk trasé som er satt sammen igjen av regionene de siste tjue årene, og standarden veksler kraftig underveis. I Toscana går du på grusveier og stier med tett skilting og senger hver tiende kilometer. På Po-sletta går du langs kanaler og av og til på asfalt. Det er den forskjellen som avgjør hvilken del du bør velge.
Hvem var Sigerik, og hvorfor går ruten der den går?
Sigerik var erkebiskop av Canterbury og reiste til Roma i år 990 for å hente palliet sitt fra paven. På hjemveien noterte en i følget hans ned de 79 stedene de overnattet, i rekkefølge, og det dokumentet er grunnen til at vi i det hele tatt kan rekonstruere en trasé. Listen er kort og tørr — bare stedsnavn — men den binder Roma til Den engelske kanal gjennom punkter som fortsatt lar seg finne på kartet.
Det betyr at ruten ikke er lagt for å være vakker. Den er lagt der middelalderens folk faktisk kom fram: over det laveste brukbare alpepasset, langs elvedalene, over Apenninene der overgangen er lavest, og deretter sørover gjennom Toscana på en trasé som i store trekk følger den gamle romerske Via Cassia. Europarådet gjorde den til kulturvei i 1994, og det er den statusen som har finansiert skiltingen.
De fire delene av den italienske ruten
Fra passet og ned til Roma er ruten i praksis fire ulike turer.
Aostadalen og Piemonte er den alpine delen: start på 2 473 meter ved passet, bratt ned gjennom en dal med romerske broer og middelalderborger, og deretter flatt østover. Landskapet er storslått de første to dagene og deretter jevnt. Bakgrunnen for dalen står i artikkelen om Aostadalen.
Po-sletta fra Vercelli til Piacenza er den delen alle advarer mot. Den er flat, rett, ofte langs kanaler og risåkre, med lite skygge og mange kilometer asfalt. Den har sin egen ro, men den er ikke det man ser for seg.
Apenninene fra Fidenza over Cisa-passet på 1 041 meter og ned i Lunigiana er kort og fin: to og en halv dag i skog og fjellandsbyer, med Parma som naturlig startpunkt med tog. Og til slutt Toscana og Lazio, som er halve ruten og hele grunnen til at folk kommer.
Toscana-etappene: den delen folk faktisk går
Fra Pontremoli i nord til grensen mot Lazio ved Radicofani er det rundt 380 kilometer, og det er den best merkede og best tilrettelagte strekningen på hele veien. Toscana har skiltet sin del i begge retninger, gitt ut etappekart og bygget opp et nett av herberger som ligger med gangavstand mellom seg.
Den klassiske uken går fra Lucca til Siena: rundt 180 kilometer på åtte til ni dager, gjennom San Miniato, olivenåsene i Val d'Elsa og tårnbyen San Gimignano. Terrenget er småkupert hele veien — det er sjelden bratt, men det er aldri flatt, og samlet stigning overrasker folk som har regnet med toscansk idyll.
Fortsetter du sørover fra Siena, går du inn i Val d'Orcia og videre over Radicofani, og der blir det brattere og tommere. Denne delen henger sammen med turene beskrevet i vandring i Toscana, og flere av etappemålene er byer du ellers ville kjørt til.
Hvordan er ruten merket?
Med hvit-røde striper og med et eget skilt: en gående pilegrimsfigur i hvitt på brun bunn, ofte med bokstavene VF. I Toscana og Lazio står merkene tett nok til at du kan gå uten kart hele dager. I Piemonte og Lombardia står de glissent, og i noen kommuner er de forsvunnet helt fordi skiltene ikke er skiftet ut etter veiarbeid.
Ta det derfor for gitt at du trenger et sporet kart på telefonen med hele traseen lastet ned i forkant. Den offisielle etappeinndelingen ligger fritt tilgjengelig, og de fleste går med den som fasit og skiltene som bekreftelse. Hva du ellers bør ha med, står i utstyr til vandring i Italia.
Advarsel. Deler av ruten går på trafikkert vei, særlig i Lombardia og i innkjøringen mot enkelte byer. Det er ikke skiltet som farlig, men det er smalt, det er 90-sone, og italienske bilister regner ikke med fotgjengere i veikanten. Gå på venstre side, bruk refleksvest i grålysningen, og hopp over de verste kilometerne med lokaltog uten dårlig samvittighet — hvordan billettene fungerer, står i tog i Italia.
Overnatting underveis
Det finnes tre nivåer, og du kommer til å bruke alle tre. Nederst ligger pilegrimsherbergene, ostelli del pellegrino, som ofte drives av en menighet eller en frivillig forening. De er sovesal, de tar bare imot folk som går eller sykler, de krever pilegrimspass, og mange tar en frivillig gave i stedet for en fast pris. I midten ligger klostre og religiøse hus som leier ut rom, gjennomgått for seg i overnatte i kloster i Italia. Øverst ligger vanlige rom og hoteller i byene.
Det praktiske problemet er ikke pris, men kapasitet. Et herberge med fjorten senger i en landsby uten alternativer er fullt i mai, og da må du enten gå videre eller ta drosje til nærmeste by. Ring dagen før — det er normen på hele ruten, og de fleste steder tar ikke imot bestilling lenger fram enn det. Ta med kontanter: gaver, herberger og små baker på landet er ofte kontantøkonomi, og minibanken i en fjellandsby kan være tom en søndag.
Regn også med at etappene ikke alltid ender der du vil. Den offisielle inndelingen er laget etter hvor det historisk lå et herberge, ikke etter hvor det i dag finnes senger, og noen etappemål er landsbyer med ett spisested som holder stengt på mandager. Det er en av grunnene til at mange går de lange dagene i Toscana og deler opp de korte i nord: du legger opp etter overnattingen, ikke etter kilometerne.
Pilegrimspasset og beviset i Roma
Pilegrimspasset, credenziale, er et lite hefte du får stemplet underveis — i herberger, kirker, barer og turistkontorer. Det er ikke bare et minne: det er dokumentet som gir deg adgang til herbergene og til pilegrimsprisen der en slik finnes. Det utstedes av foreningen som forvalter ruten, av flere sokn langs veien og av startpunktene, og det koster lite.
I Roma kan du få utstedt et testimonium, et bevis på fullført pilegrimsferd, hos pilegrimskontoret ved Vatikanet. Kravet er at du har gått de siste hundre kilometerne til fots — altså fra rundt Acquapendente — og at du har stemplene som viser det. De siste dagene inn mot byen går over Monte Mario, der du ser kuppelen på Peterskirken for første gang; det punktet het i middelalderen Mons Gaudii, gledens fjell.
Når bør du gå?
April til begynnelsen av juni, og september til slutten av oktober. Toscana og Lazio er for varme i juli og august — du går i tjuefem til trettifem grader uten skygge på grusveier, og etapper på tjue kilometer blir da et helt annet prosjekt. Alpedelen og Cisa-passet er derimot først snøfrie i mai og går fint i juli, så den nordlige halvdelen har motsatt sesong av den sørlige. Hele bildet ligger i når kan du vandre hvor i Italia.
Påsken og helgene i mai er de travleste periodene i Toscana, og herbergene fylles først da. Vinteren er teknisk mulig i lavlandet, men de fleste herbergene holder stengt, og dagene er for korte til de lange etappene.
Er den italienske delen som Camino i Spania?
Nei, og forskjellen er verdt å forstå før du bestiller. Camino de Santiago har et tett, billig og gjennomorganisert herbergenett, og du møter folk hele dagen. Via Francigena har færre gående, kortere avstand mellom byer med vanlig overnatting, og et opplegg som forutsetter at du planlegger selv. Du går ofte alene i timevis, og du finner ikke alltid en seng ved å dukke opp.
Til gjengjeld går du gjennom byer folk reiser til Italia for å se, du spiser bedre enn på noen annen langtur i Europa, og du kan når som helst hoppe på et tog og fortsette et annet sted. Vil du ha den samme roen med enda færre folk, er alternativet Frans-veien gjennom Umbria. Vil du sortere turene på lengde og krav, ligger de i vandringsvelgeren.
Tips. Gå etappene i motsatt rekkefølge av det alle andre gjør, altså nordover fra Siena mot Lucca. Skiltingen i Toscana går begge veier, du møter folk i stedet for å gå bak dem, og du kommer til herbergene før dagens strøm sørfra. Den eneste ulempen er at du ikke ender i Roma — men da tar du toget dit etterpå og går de siste hundre kilometerne et annet år.