Sardinia er den øya i Italia der en vandretur lettest kan gå galt. Her ligger Selvaggio Blu, som regnes som landets hardeste flerdagstur og som krever tau og rappellering, og her finnes kalksteinsfjell uten en eneste drikkbar kilde. Samtidig ligger noen av landets fineste og enkleste kystturer på den samme kysten, og forskjellen mellom de to er ikke alltid tydelig i turbeskrivelsene.
Sesongen er vår og høst. Mars til slutten av mai, og oktober til begynnelsen av desember. Sommeren er for varm i innlandet og for full på kysten, og vinteren er mild i lavlandet, men våt og med snø i Gennargentu. Nordmenn som kommer i juli for å gå i Supramonte, gjør en klassisk feil.
Selvaggio Blu er ikke en vandretur
Ruten går langs kysten i Golfo di Orosei fra Pedra Longa ved Baunei og sørover mot Cala Sisine, rundt førtifem kilometer på fem til sju dager. Den ble satt sammen i 1987 og følger gamle stier brukt av kullbrennere og gjetere, bundet sammen med partier der du må klatre og fire deg ned med tau.
Det er de partiene som avgjør hva ruten er. Den krever rappellering på flere steder, den krever at noen i følget kan sikre, og den er ikke merket. Det finnes ingen hytter, ingen kilder og ingen mobil dekning i store deler av traseen, og vann må enten bæres eller settes ut på forhånd med båt. De fleste som går den, gjør det med lokal fører nettopp av den grunn.
Advarsel. Selvaggio Blu markedsføres av og til som en «krevende vandretur». Det er den ikke. Den er en flerdagers klatretur i alpint terreng uten merking og uten vann, og redning derfra skjer med båt eller helikopter. Har du ikke rappellert før, er svaret nei — ikke «med litt trening». Klatreformene på øya ellers er gjennomgått i klatring og via ferrata i Italia.
Supramonte og Gorropu-juvet
Supramonte er kalksteinshøyplatået i innlandet bak Orosei-bukta: karst, eviggrønn eik, hulesystemer og nesten ingen mennesker. Det er her Sardinia er mest utilgjengelig, og det er også her flere av de fineste dagsturene ligger.
Gola su Gorropu er den mest kjente. Juvet skjærer seg gjennom platået med vegger som reiser seg flere hundre meter på begge sider, og bunnen er en elveleie full av blokker. Du går inn fra nord fra en bro i dalbunnen, eller ned ovenfra fra Genna 'e Silana på veien mellom Dorgali og Urzulei. Den nedre delen går uten utstyr; lenger inn kreves tau og adgangstillatelse, og der stopper de aller fleste.
Den andre store turen er Tiscali, en hel landsby fra nuragisk tid bygd inne i et kollapset hulrom i fjellet, bare tilgjengelig til fots, og besøket krever autorisert guide. Turen opp tar rundt halvannen time hver vei og er bratt og steinete, men ikke utsatt. Bakgrunnen for innlandet og bosetningene der, hører til Barbagia.
Kystturene i Golfo di Orosei
Dette er turene de fleste faktisk kommer til å gå, og de er verdt reisen. Buktene på kysten mellom Cala Gonone og Baunei nås enten med båt eller til fots, og turene ned er korte, bratte og på løs kalkstein.
Cala Goloritzé er den mest kjente: en bratt tur ned fra parkeringen på Golgo-platået, med en høy klippenål ved siden av stranden. Bukta har adgangsbegrensning med et fast antall besøkende per dag og en avgift på 7 euro (2026), og plassene bestilles på forhånd. Reglene for nabobuktene varierer, så sjekk dem før du går. Hvordan bukta og kvotene henger sammen, forklarer Golfo di Orosei og Cala Goloritzé.
Det du bør regne med, er stigningen tilbake. Alle disse turene ender med at du skal opp igjen, som regel midt på dagen, i sol og på løs stein. Folk undervurderer den halvtimen konsekvent, og det er der uhellene skjer.
Gennargentu og fjellet i midten
Punta La Marmora på 1 834 meter er øyas høyeste punkt, og massivet rundt er avrundet lyngfjell snarere enn alpint terreng. Det ligner mest på et norsk lavfjell, men uten merking og uten hytter. Turen opp fra Arzana-siden er en full dagstur, og på klarværsdager ser du både østkysten og vestkysten fra toppen.
Området er sauebeite og hyrdeland, ikke turistterreng. Det finnes få skilt, veiene inn er dårlige, og en nasjonalpark for området ble vedtatt i 1998 uten å bli satt i full drift. Ta det som det er: du går her fordi du vil være alene, ikke fordi det er tilrettelagt.
To praktiske ting følger av det. Mobildekningen er ujevn på ryggene og borte i dalene, så et sporet kart lastet ned på forhånd er ikke valgfritt. Og du møter halvville griser, geiter og gjeterhunder som passer på flokken sin — hundene bjeffer og følger deg et stykke, og det riktige er å gå rolig videre uten å nærme seg dyrene. Sauegjerder krysses ved grinden, og grinden lukkes etter deg.
Fire turer med fire helt ulike krav
Sardinia mangler et samlet, merket stinett, og turbeskrivelsene som finnes på nett skiller sjelden tydelig mellom det som er en spasertur og det som krever utstyr. Tabellen under er den grovsorteringen jeg selv savnet første gangen jeg planla en uke her.
| Tur | Varighet | Krav |
|---|---|---|
| Cala Goloritzé, ned og opp | 2–3 timer | Bestilt plass, gode sko, vann. Ingen utstyr. |
| Tiscali | 3 timer | Bratt og steinete. Ingen utstyr, men autorisert guide. |
| Gorropu, nedre del | 4–6 timer | Blokkmark. Ingen utstyr til det åpne partiet. |
| Selvaggio Blu | 5–7 dager | Tau, rappellering, sikring, vannutsett. Fører anbefales. |
Det finnes også en merket flerdagsrute i de gamle gruveområdene i Sulcis sørvest på øya, som går fra gruvelandsby til gruvelandsby med overnatting underveis. Den er lettere enn alt annet nevnt over, den går i lavlandet, og den er praktisk talt ukjent blant nordmenn.
Hvor mye vann må du bære?
Mer enn du tror, og det er det viktigste punktet på hele siden. Kalksteinen i Supramonte og på Golgo-platået tar unna alt overflatevann, og de kildene som finnes, er sesongbetonte og ikke merket på kart. Regn med at det ikke finnes vann på turen med mindre du har sett det selv.
Tre liter per person for en heldag i mai eller oktober, fire hvis det er varmt eller turen er lang. Det er tung sekk, og det er hovedgrunnen til at flerdagsturer her krever planlegging som ligner mer på ørkenvandring enn på fjelltur. På flerdagsturer settes vann ut med båt eller bil på forhånd. Det generelle utstyrsbildet ligger i utstyr til vandring i Italia.
Når er sesongen?
Mars til slutten av mai er den beste perioden: grønt, blomstrende, femten til tjuefem grader, og kildene fører mest vann. Oktober og november er nesten like gode, med varmere sjø og kortere dager. Desember til februar går fint på kysten, men innlandet er vått og Gennargentu kan ha snø.
Juni til september bør du unngå til alt annet enn tidlige morgenturer og bading. Innlandet ligger over tretti grader, kysten er full, og adgangsbegrensningene i buktene gjør at du ikke får plass uten å bestille i god tid. Hvordan de tre klimasonene i landet forholder seg til hverandre, viser når kan du vandre hvor i Italia, og månedstallene i været i Italia måned for måned.
Hvordan kommer du deg til stiene?
Med bil, og det er ikke til å komme utenom. Kollektivtrafikken på Sardinia går mellom byene og til strendene i sesongen, ikke til utgangspunktene i fjellet, og de siste kilometerne inn til Golgo-platået og til Supramonte går på grusvei. Leiebil bør bestilles tidlig i mai og oktober, som er de månedene både vandrere og syklister er der.
Flere av kystturene kan derimot gjøres med båt: småbåtene fra Cala Gonone og Santa Maria Navarrese setter deg av i buktene og henter deg igjen, og det gir deg turen ned uten turen opp. Hvordan du kommer deg til øya i det hele tatt, står i ferge eller fly til Sardinia, og hvor du bør legge basen, i hvor bør du bo på Sardinia.
Advarsel. Det er forbudt å ta med sand, stein og skjell fra Sardinia, og gebyret er 500–3 000 euro. Kontrollen skjer i sikkerhetskontrollen på flyplassen, og den er reell. En vakker kalksteinsbit fra en bukt i Golfo di Orosei er ikke et suvenir, det er en bot.
Tips. Start alle kystturene før klokka åtte. Da har du bukta nesten for deg selv i en time før båtene kommer, du går opp igjen før varmen setter inn, og du får parkeringsplass. Vil du sortere turene på lengde, stigning og om de krever tau eller bestilling, ligger de i vandringsvelgeren.