Reggio Emilia er byen mellom Parma og Modena som de fleste bare ser fra toget. Den har ingen severdighet i samme klasse som Parmas kuppel eller Modenas katedral, men den har noe de to naboene mangler: ro, gratis museer og en rolle i italiensk historie som få nordmenn kjenner. Den italienske trikoloren ble tatt i bruk her i 1797, og byen har sin egen tradisjonelle balsamico og er en del av parmesanens kjerneområde. Det er en god by for én dag, eller for en rolig base i Emilia.
Byen heter egentlig Reggio nell'Emilia, og den ligger på den gamle romerveien Via Emilia, som skjærer tvers gjennom sentrum. Den må ikke forveksles med Reggio Calabria helt sør i landet, en forveksling som skjer oftere enn man skulle tro når billetter bestilles i farten. Under forklarer vi hva det er verdt å se, hva du spiser, og om byen fortjener en overnatting når Parma og Modena ligger så nær.
Hvorfor kalles Reggio Emilia trikolorens by?
Fordi den grønne, hvite og røde fanen ble tatt i bruk som flagg for en italiensk stat her, 7. januar 1797. Det skjedde da utsendinger fra flere byer i regionen samlet seg i Reggio under Napoleons felttog og dannet Den cispadanske republikk, en kortlivet fransk lydstat sør for Po. Salen der vedtaket ble gjort, Sala del Tricolore, ligger i rådhuset, og den er fortsatt i bruk som bystyresal.
Ved siden av ligger Museo del Tricolore, flaggmuseet, med inngang fra arkaden på Piazza Casotti. Det forteller historien om fanen fra 1796 til samlingen av Italia, og siden 2017 har det også en samling samtidskunst der kunstnere har tolket flaggets ulike former. Museet er lite og tar under en time. Det er likevel verdt å se, fordi det forklarer noe som ellers er vanskelig å forstå i Italia: hvor ung nasjonen er, og hvor mye av enhetshistorien som ble skrevet i byer som denne. Hver 7. januar markeres flaggets dag i byen.
Hva koster museene?
Ingenting. Alle kommunens museer, Musei Civici, har gratis inngang (2026). Det gjelder Palazzo dei Musei, Museo del Tricolore og Galleria Parmeggiani. Omvisninger koster, og kan bestilles på telefon i Palazzo dei Musei sine åpningstider.
Åpningstidene er derimot uvanlige og verdt å sjekke. Palazzo dei Musei, med de arkeologiske og naturhistoriske samlingene, holder fra september til juni åpent 10–13 tirsdag til torsdag og 10–18 fredag til søndag og på helligdager. Museo del Tricolore er fra september til juni åpent 15–18 tirsdag til fredag og 10–13 og 15–18 i helgene. Mandag er alt stengt. Om sommeren, fra 16. juni til 31. august, er tidene kortere, og Palazzo dei Musei har i perioder også kveldsåpent. Galleria Parmeggiani, en samling kunst og kunsthåndverk, er stengt til 30. september 2026 og deretter bare åpent fredag ettermiddag og i helgene (alle tider fra kommunens museumsside, 2026).
Tips. Kommer du på en tirsdag, onsdag eller torsdag, er formiddagen den eneste tiden Palazzo dei Musei er åpent, og flaggmuseet åpner først klokka tre. Legg dagen opp etter det: arkeologi før lunsj, flagg og kirker etter.
Torgene, kirkene og byen selv
Sentrum er sekskantet, tegnet av de gamle bymurene som i dag er erstattet av en ringvei. Innenfor ligger to torg ved siden av hverandre: Piazza Prampolini med katedralen og rådhuset, og Piazza San Prospero med kirken med samme navn og markedet. De ligger så tett at de oppleves som ett rom, og det er her byen samles til kveldsturen etter jobb.
Den mest overraskende kirken er basilikaen Beata Vergine della Ghiara langs Corso Garibaldi, fra 1600-tallet, der hvelvene er dekket med fresker av tidens emilianske malere. Den har eget lite museum. Klostrene ved San Pietro, Chiostri di San Pietro, er restaurert og brukes til utstillinger og arrangementer, og kommunens turistkontor tilbyr omvisninger der. Byens operahus, Teatro Municipale Valli, er en del av den samme musikktradisjonen som gjør regionen til et naturlig mål for opera i Italia utenfor de store byene.
Samtidskunst og en skole verden kopierer
Reggio Emilia er kjent langt utenfor Italia for en pedagogikk for de minste barna, utviklet i byens kommunale barnehager etter andre verdenskrig. Den er en del av grunnen til at mange lærere og barnehageansatte fra Norden reiser hit. For en vanlig turist er sporene mindre synlige, men byen har en tydelig satsing på barn og familier, og kommunen omtaler seg selv som en by i barnehøyde. Collezione Maramotti, en privat samling samtidskunst som kommunens turistkontor regner blant byens kulturinstitusjoner, er det andre som trekker kunstinteresserte hit. Sjekk vilkårene for besøk på forhånd.
Hva spiser du i Reggio Emilia?
Kjøkkenet er emiliansk, med de samme råvarene som naboene, men byen har egne retter. Erbazzone er en flat pai med spinat eller mangold, ost og ofte litt flesk, og den er byens svar på pizza al taglio. Cappelletti i kjøttkraft er julemat og vintermat. Til alt drikkes lambrusco, og provinsen har egne betegnelser for den, blant annet Reggiano og Colli di Scandiano e di Canossa.
Parmigiano Reggiano bærer byens navn av en grunn: provinsen er en av de få der osten får lages, og mange av meieriene ligger i slettene og åsene rundt. Hjul med samme utseende fra resten av Po-sletta er grana padano, og forskjellen i område og fôr er det som skiller de to store italienske hardostene når du står ved disken. Et meieribesøk bestilles på forhånd og starter tidlig om morgenen, og det samme opplegget gjelder her som i Parma, som ofte er det mest praktiske utgangspunktet for turen.
Balsamico fra Reggio, ikke bare fra Modena
Mange tror at tradisjonell balsamico bare kommer fra Modena. Det stemmer ikke. Aceto Balsamico Tradizionale di Reggio Emilia har sin egen beskyttede opprinnelsesbetegnelse og sitt eget konsortium i byen. Den eneste ingrediensen er druemost fra bestemte druer i provinsen, kokt i åpne kar og lagret i fat av ulikt tre i mange år. Konsortiet klassifiserer den med tre merker: rødt (aragosta) for den yngste, minst 12 år, sølv for en mellomlagring, og gull for minst 25 år. Den røde er syrligst og tåler varme, gullmerket brukes dråpevis og aldri på varm mat.
Konsortiet har 61 sertifiserte produsenter, og noen av dem tar imot besøk etter avtale. Et loftbesøk i Reggio er ofte roligere enn i Modena, og smaksforskjellen på de to betegnelsene er et godt argument for å prøve begge. Flaskene er små og dyre, og de er blant de beste matsuvenirene fra Italia, fordi de tåler både tid og transport.
Canossa og åsene sør for byen
Sør for Reggio stiger landskapet mot Apenninene, og der ligger borgruinen Canossa, et av de mest kjente navnene i europeisk middelalderhistorie. Det var hit den tyske kongen Henrik IV kom vinteren 1077 for å be pave Gregor VII om å oppheve bannlysningen, og uttrykket «gå til Canossa», å ydmyke seg, lever fortsatt på flere språk. Borgen tilhørte Matilde av Canossa, en av de mektigste kvinnene i sin tid. Det er lite igjen av selve borgen, men beliggenheten på en hvit klippe og utsikten over dalene er verdt en kjøretur.
Åsene rundt er også vinland, og det er her lambruscoen fra Colli di Scandiano e di Canossa vokser. Uten bil er området vanskelig å nå, og det er ingen grunn til å prøve med buss på en dagstur. Med bil kan du kombinere borgen med et meieri og en lunsj på en trattoria i åsene, og da har du sett en side av Emilia som få utenlandske turister ser.
Slik kommer du deg dit
Reggio Emilia har to stasjoner. Den gamle, i sentrum, ligger på den vanlige linjen mellom Bologna og Milano, med regionaltog til Parma og Modena. Den nye, Mediopadana, ligger utenfor byen på høyhastighetsbanen og er en hvit, bølgende konstruksjon tegnet av Santiago Calatrava. Der stopper enkelte av de raske togene mellom Milano og Bologna, men ikke alle, og du må videre til sentrum med buss eller lokaltog. For de fleste er regionaltoget fra Bologna eller Parma det enkleste.
Kjører du, gjelder de samme reglene som i andre emilianske byer: sentrum har en trafikkbegrenset sone, og det er tryggest å parkere utenfor ringveien og gå inn. Avstandene inne i sentrum er små. Regler og kameraer i de trafikkbegrensede sonene er grunnen til at mange får en bot i posten et halvt år etter ferien.
Bør du overnatte i Reggio Emilia?
Hvis du vil se Emilia i ro, ja. Byen er et rimeligere og stillere sted å bo enn Parma og Bologna, og den ligger midt mellom meieriene, balsamicoloftene og vinåsene. Med bil er både Parma og Modena korte turer, og med tog er de enda enklere. Som ren dagstur holder en halv dag til en hel dag, og tre ting gir mest igjen: flaggmuseet, basilikaen della Ghiara og en lunsj med erbazzone og lambrusco.
Innvendingen er at byen ikke har den ene store severdigheten, og at en som bare har tre dager i regionen, får mer ut av Bologna, Parma og Modena. Men har du bil og en uke, og vil se hvordan en velfungerende emiliansk by ser ut på en vanlig hverdag, er Reggio Emilia et av de beste stedene å stoppe.