Giorgio Vasari

Publisert 21. oktober 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Giorgio Vasari er mannen som skrev renessansens historie, og samtidig arkitekten bak Uffizi og korridoren over Ponte Vecchio. Det meste du hører om italienske kunstnere fra 1300 til 1500-tallet, kommer fra boka hans. Bygningene og maleriene hans ser du i Firenze, i hjembyen Arezzo og spredt i Pisa, Roma og Napoli.

Han ble født i Arezzo i 1511 og døde i Firenze i 1574. Han var maler, arkitekt og hoffmann for hertug Cosimo I de' Medici, og han var en av de mest produktive kunstnerne i sin tid. Men det han huskes for, er Le vite, kunstnerbiografiene, som kom ut i 1550 og i en utvidet utgave i 1568. Der samlet han livene til over hundre malere, billedhuggere og arkitekter, fra Cimabue til hans egen venn Michelangelo, og det var han som gjorde ordet rinascita, gjenfødelse, til navnet på hele perioden. Når en guide i Firenze forteller en anekdote om en kunstner, er det som regel Vasari som har fortalt den først.

Hvorfor er Vasari så viktig for den som reiser?

Fordi han har bestemt hva du ser etter. Det var Vasari som satte opp rekkefølgen Giotto, Masaccio, Leonardo, Michelangelo som en trapp mot det fullkomne, og museene i Firenze er i stor grad hengt opp etter den fortellingen. Han skrev at Cimabue fant Giotto som gjetergutt, at Brunelleschi kalte Donatellos Kristus en bonde, og at Michelangelo var den guddommelige toppen av det hele. Noe av dette er sant, noe er pyntet, og noe er laget for å gjøre Firenze og Medici-familien størst.

Det er nyttig å vite, fordi det gjør deg til en bedre leser av skiltene. Når et verk er datert «ifølge Vasari», er det ofte den eneste kilden som finnes. Når en kunstner fra Venezia eller Siena får to linjer, er det fordi Vasari var florentiner. Boka er fortsatt verdt å lese i utdrag før en tur, og den har en naturlig plass blant klassikerne i italiensk litteratur for den som vil forstå byene bedre.

Kan du stole på det Vasari skriver?

Delvis. Han kjente mange av dem han skrev om, særlig i generasjonene rett før ham, og han hadde sett nesten alle verkene med egne øyne. Det gjør boka uunnværlig. Men han skrev også for å underholde, og han hadde en sans for gode historier som går foran fakta. Det tydeligste eksemplet er fortellingen om at maleren Andrea del Castagno drepte kollegaen Domenico Veneziano av sjalusi. Senere arkivfunn viser at Domenico levde i flere år etter at Castagno var død.

Regelen er derfor enkel: jo nærmere Vasari er i tid, jo mer kan du stole på ham. Om Michelangelo, Rafael og de florentinske malerne på 1500-tallet er han et øyenvitne. Om Giotto og Cimabue, to hundre år før han ble født, gjengir han tradisjon. Sier en guide at noe skjedde «ifølge legenden», er det ofte Vasaris versjon som er legenden.

Som maler er han mer omdiskutert. Bildene hans er dyktige, store og fulle av figurer, men mange synes de er kalde og overlesset, og det er sjelden de alene er grunnen til å reise noe sted. Det er arkitekturen og boka som har overlevd best.

Palazzo Vecchio: hoffet han malte

Det største han laget med pensel, er innsiden av Palazzo Vecchio. Fra 1555 og i nesten tjue år bygde han om det gamle rådhuset til et fyrstepalass for Cosimo I. Han hevet taket i den store Salone dei Cinquecento, malte det kassetterte taket med Cosimo i midtfeltet og dekket veggene med kjempestore slagscener fra krigene mot Pisa og Siena.

Se etter en liten grønn fane i slaget ved Marciano på østveggen, der det står cerca trova, let og du skal finne. Ingen vet hva Vasari mente med det, og det har gitt næring til teorien om at Leonardos tapte slagmaleri skjuler seg bak veggen. Gå så opp til Leo X-kvarteret og Elementenes kvarter, der rommene er malt av Vasari og verkstedet med Medici-historien sal for sal, og inn i det lille arbeidsrommet til Francesco I, Studiolo, et vindusløst skrin dekket av malerier som du som regel bare ser fra døråpningen eller på omvisning. Billetten til palasset koster 18 euro (2026).

Uffizi og korridoren

Vasari tegnet Uffizi fra 1560 som kontorbygg for hertugdømmet, med to lange fløyer rundt en smal gate som åpner seg mot Arno i en bue. Bygget er så velkjent at det er lett å glemme at det er arkitektur. Stå nede ved elva og se tilbake opp gjennom gaten mot Palazzo Vecchio: Vasari har laget en ramme rundt tårnet, og det er den beste utsikten mot det han ville vise, nemlig at kontorene og makten hang sammen.

Korridoren han bygde i 1565 fra Palazzo Vecchio gjennom Uffizi og over Ponte Vecchio til Palazzo Pitti, åpnet igjen for besøkende i 2024. Den selges bare sammen med Uffizi, til 43 euro på stedet og 47 forhåndsbestilt (2026). Er du interessert i Vasari, er den verdt prisen: du går gjennom hans tenkning om byen, ikke bare gjennom et rør med små vinduer.

Santa Croce: Michelangelos grav og nattverden som ble reddet

I Santa Croce tegnet Vasari gravmælet over Michelangelo, med tre sørgende kvinner for maleriet, skulpturen og arkitekturen under bysten. Han hadde kjent Michelangelo i over tretti år, og han organiserte begravelsen i Firenze. Graven står på høyre side av skipet, like innenfor inngangen.

Det mest overraskende Vasari-verket i kirken henger i den gamle spisesalen: en nattverd som er nesten sju meter bred, malt på tre i 1546–47 for et nonnekloster. Den ble sittende under vann og gjørme i flommen i 1966, og ifølge Opera di Santa Croce tok restaureringen fra 2004 til 2016. I dag henger den i et system med motvekter som kan heise den opp under taket med en gang det varsles flom. Billetten til Santa Croce koster 10 euro (2026), og nattverden er grunnen til å ta med spisesalen.

Visste du? Vasari fikk også i oppdrag å modernisere Santa Croce og Santa Maria Novella på 1560-tallet. Han rev de gamle tverrmurene mellom munkene og menigheten og satte inn nye sidealtere, og mange av de gotiske freskene som var på veggene, ble dekket over eller ødelagt. Det er en av grunnene til at noen kunsthistorikere ikke tilgir ham.

Dommedag i kuppelen

Innsiden av kuppelen i domkirken i Firenze er dekket av en dommedagsfreske fra øverste ring og ned til tamburen. Vasari begynte på den i 1572, men døde to år senere, og Federico Zuccari fullførte den. Fra kirkegulvet er den et virvar av figurer. Går du opp i kuppelen, kommer du ut på en gangbane rett under freskene, og der ser du detaljer du aldri får med deg nedenfra: djevler, nakne fordømte og portretter av samtidige. Vi har ikke fått lest prisene på domkirkepassene hos utstederen i 2026 og oppgir dem derfor ikke.

Arezzo: huset han malte selv

I hjembyen Arezzo kjøpte Vasari i 1541 et hus i bydelen San Vito og dekorerte de fornemme rommene selv. Det er i dag et statlig museum, Casa Vasari, og rommene er fulle av allegorier over kunsten, kunstnerne og ham selv. I hovedsalen tramper Dyden på Fortuna og Misunnelsen i taket, og i et annet rom henger portretter av kunstnervennene hans. Det er ikke stor kunst, men det er et sjeldent innblikk i hvordan en suksessrik maler så på seg selv. Som statlig museum gir det gratis inngang under 18 år og som regel 2 euro for 18–24-åringer fra Norge.

Ute på Piazza Grande står loggiaen han tegnet i 1573, med butikker under buegangen og leiligheter over. Hjembyen er det eneste stedet der du ser arkitekten, maleren og privatpersonen på én dag.

Hvor ellers finner du Vasari?

I Pisa bygde han om Piazza dei Cavalieri på 1560-tallet for ridderordenen Cosimo grunnla, med Palazzo della Carovana dekket av sgraffito-dekor. Plassen er ti minutter fra Mirakelplassen og har nesten ingen turister. I Roma malte han i 1546 den store salen i Palazzo della Cancelleria, like ved Campo de' Fiori, på bare hundre dager, og skrøt av det. Michelangelo skal ha svart at det syntes. Salen er sjelden åpen for publikum. I Napoli har kirken Sant'Anna dei Lombardi et sakristi med hvelv malt av Vasari i 1544, og det er det mest fargesterke han laget.

Har du en dag til Vasari, er det Palazzo Vecchio om morgenen og Santa Croce om ettermiddagen. Les kapitlet hans om Giotto eller Michelangelo kvelden før. Da ser du både hva han laget og hva han lærte oss å se etter.