En stor freskomalt lunette med filosofer samlet under høye buehvelv, i rommet der den er malt, med forgylt takdekor over.
Kunstnerne

Rafael

Døde som 37-åring. Elevene malte videre på veggene hans.

Rafael, Raffaello Sanzio på italiensk, var den tredje av de store i høyrenessansen ved siden av Leonardo og Michelangelo, og den av dem som fikk mest gjort på kortest tid. Han døde i Roma i 1520, 37 år gammel, og etterlot seg de fire freskerommene i Vatikanet som i dag kalles Rafaels stanzer, en rekke altertavler og madonnaer, og en grav i Pantheon. Vil du se det viktigste av ham, må du til Vatikanet, Firenze og Roma, i den rekkefølgen.

Mange kjenner bildene hans uten å kjenne navnet. Skolen i Athen, med Platon og Aristoteles som går side om side under en enorm hvelving, er et av de mest gjengitte maleriene i verden, og de to småenglene som lener seg på albuene nederst på en av altertavlene hans, i dag i Dresden, har solgt flere postkort og kaffekopper enn resten av verket til sammen. Denne siden forklarer kort hvem han var, og går deretter gjennom hvor verkene henger og hva som er verdt en omvei.

Hvem var Rafael?

Han ble født i Urbino i 1483. Faren, Giovanni Santi, var maler ved hoffet til hertugene av Montefeltro, og gutten vokste opp i et verksted. Som ung gikk han etter den vanlige fortellingen i skole hos Perugino, den mest ettertraktede maleren i Umbria, og de tidligste altertavlene hans ligner så mye på mesterens at kunsthistorikerne fortsatt krangler om hvem som malte hva. Vatikanmuseene beskriver selv hans kroning av jomfru Maria fra 1502–1504 som det verket av Rafael som ligger nærmest Perugino i stil.

Rundt 1504 flyttet han til Firenze, der Leonardo og Michelangelo arbeidet samtidig, og der lærte han det han manglet: bevegelse, anatomi og de myke overgangene mellom lys og skygge. I 1508 ble han kalt til Roma av pave Julius II. Resten av livet var han i Roma, der han drev et stort verksted, tok over som arkitekt for den nye Peterskirken etter Bramante, og malte for to paver og byens rikeste bankmann. Han døde etter kort tids sykdom, og ble gravlagt i Pantheon, slik han selv hadde ønsket.

Visste du? Innskriften over graven hans i Pantheon ble skrevet av kardinal Pietro Bembo og sier at naturen fryktet å bli overgått av ham mens han levde, og å dø sammen med ham da han døde. Graven ligger i en av nisjene på venstre side, og inngangen til Pantheon koster 7 euro (2026).

En freskomalt lunette der helgener sitter på skyer rundt Kristus øverst, og kirkefedre og biskoper samles rundt et alter nederst.

Stanzene i Vatikanet, rom for rom

De fire rommene var en del av Julius IIs private leilighet i andre etasje av pavepalasset. Vatikanmuseene oppgir at utsmykningen ble utført av Rafael og elevene hans mellom 1508 og 1524, altså fortsatt fire år etter at han døde. Det forklarer hvorfor rommene er så ulike. I ruten gjennom Vatikanmuseene kommer du til dem mot slutten, rett før Det sixtinske kapell, og det er lurt å spare krefter til dem.

Pinakoteket: den første og den siste

Den som går rett til stanzene, går glipp av Rafaels viktigste staffelimalerier i samme bygning. Pinakoteket ligger nær inngangen til museene og har en egen sal med tre av altertavlene hans. Kroningen av Maria, også kalt Pala Oddi, er det tidlige verket fra Perugia-tiden. Madonna di Foligno ble bestilt i 1511 av humanisten Sigismondo de' Conti som takk for at huset hans i Foligno overlevde et lynnedslag, og lynet er malt inn i landskapet i bakgrunnen.

Kristi forklarelse er det siste store bildet han arbeidet med før han døde. Øvre halvdel er rolig og lysende, nedre halvdel er et kaos av mennesker rundt en besatt gutt, og kontrasten er hele poenget. Stå langt nok unna til å se begge på én gang.

Roma utenfor Vatikanet

Villa Farnesina i Trastevere var bankmannen Agostino Chigis lystvilla, og her malte Rafael Galateas triumf i en loggia mot hagen, mens Loggiaen med Amor og Psyke ble utført av verkstedet etter hans tegninger. Det er stedet der du ser ham som profan maler, ikke kirkekunstner. Vatikanmuseene oppgir at billetten deres gir rabatt på inngangen til Villa Farnesina innen sju dager etter besøket (2026), så behold billetten. Villaen ligger rett over elva fra Vatikanet, og Trastevere er uansett verdt en ettermiddag.

Galleria Borghese har Gravleggelsen fra 1507, bestilt av en adelskvinne i Perugia til minne om sønnen hun hadde mistet, og kjøpt, eller snarere fjernet, av kardinal Scipione Borghese hundre år senere. Galleriet krever tidsbestilling, og puljene på to timer gjør at Villa Borghese og galleriet må planlegges på forhånd. Palazzo Barberini har La Fornarina, portrettet av en halvnaken ung kvinne med Rafaels navn på armbåndet, som tradisjonen vil ha til elskerinnen hans.

Firenze: madonnaene

I de fire årene i Firenze malte Rafael madonna etter madonna for privatkunder, og det er her han fant formelen som gjorde ham berømt: Maria, Jesusbarnet og Johannes døperen samlet i en trekant i et åpent landskap, uten dramatikk. Den beste av dem i byen er Madonna del Cardellino i Uffizi, der de to barna holder en stillits mellom seg. I samme museum henger portrettet av Leo X med to kardinaler, malt i Roma mot slutten av livet, og det er et av de beste pavebildene som finnes. Hvilke saler det lønner seg å prioritere i et fullt museum, har vi gått gjennom for Uffizi.

I Palazzo Pitti på den andre siden av elva henger Madonna della Seggiola, det runde bildet der Maria sitter i en stol og holder barnet tett inntil seg, og La Velata, portrettet av kvinnen med sløret. Galleriet i Pitti er møblert som et fyrstepalass, med bildene hengt tett i flere rader, og det er vanskelig å finne fram. Palazzo Pitti og Boboli-hagene er et eget besøk på en halv dag.

Urbino, Perugia, Milano og Bologna

Huset han ble født i, i Urbino, er museum i dag, med verkstedet der faren arbeidet. Det er få verk av Rafael selv der, men i hertugpalasset i samme by henger portrettet La Muta i nasjonalgalleriet for Marche. Urbino er tungvint å komme til uten bil, og det er bare verdt turen for dem som vil se hele renessansebyen, ikke bare Rafael.

I Perugia finner du det rareste samarbeidet i hele verket hans. I det lille kapellet San Severo malte den unge Rafael den øvre delen av en freske med Kristus og helgener, men forlot den uferdig da han dro til Roma. Etter at han var død, fullførte den gamle Perugino den nedre delen, og der står læreren og eleven bokstavelig talt over hverandre på samme vegg. Kapellet ligger et stykke fra hovedgata i Perugia, og få går dit.

I Milano har Pinacoteca di Brera Jomfru Marias bryllup fra 1504, signert og datert på tempelet i bakgrunnen, malt da han var 21 og nettopp hadde forlatt Perugino. Peruginos versjon av samme motiv henger i Caen i Frankrike, og legger du de to bildene ved siden av hverandre på telefonen, ser du eleven gå forbi læreren. Salene i Brera er nesten aldri fulle. I Bologna henger Den hellige Cecilias ekstase i det nasjonale pinakoteket, og sammen med bryllupsbildet i Brera er det det viktigste verket hans nord for Firenze.

Hvorfor ser Rafael så lett ut?

Fordi det var meningen. Der Michelangelo vrir kroppene til de nesten sprekker, og Leonardo gjemmer ansiktene i halvmørke, lar Rafael alt gå opp: figurene står der de skal stå, blikkene møtes, arkitekturen fører øyet inn mot midten. I Skolen i Athen møtes alle linjene i gulv og hvelving bak de to filosofene i sentrum. Det er så godt gjort at det ser enkelt ut, og det er grunnen til at han i tre hundre år var den maleren kunstakademiene i Europa lærte elevene å kopiere.

For en reisende betyr det to ting. Se på komposisjonen før detaljene, og se ham ved siden av de to andre. Hvordan de tre påvirket hverandre, gir mening i lys av renessansekunsten for reisende, og Michelangelo i Italia henger naturlig sammen med et besøk i stanzene, siden de to arbeidet vegg i vegg.

Tips. Har du to dager i Roma og vil se Rafael, ta Vatikanmuseene den ene formiddagen og gå over Ponte Sisto til Villa Farnesina dagen etter, med billetten fra Vatikanet i lomma. Da har du sett både paveveggene og bankmannens villa, og forskjellen mellom dem sier mer om renessansens Roma enn noen bok.