Det finnes svært lite Leonardo i Italia. Under tjue malerier i verden regnes som hans, flere av dem er uferdige, og de mest kjente henger i Paris og London. I Italia kan du se fem malerier han faktisk har rørt ved, ett veggmaleri i Milano som må bookes måneder i forveien, og en lang rekke museer som viser rekonstruksjoner laget av andre etter tegningene hans.
Den forskjellen er verdt å ha klar før du planlegger. Et «Leonardo-museum» i Italia er nesten alltid en samling trémodeller bygget på 1900-tallet etter skisser i notatbøkene hans. De kan være både lærerike og morsomme, særlig med barn, men de er ikke verk av hans hånd. Leonardo da Vinci ble født i 1452 utenfor landsbyen Vinci i Toscana, arbeidet nesten tjue år i Milano, og døde i Frankrike i 1519 — det er derfor arven hans er fordelt slik den er, og hvorfor du må innom to av Italias største byer for å se det meste av den.
Nattverden i Milano: det ene du må planlegge for
På endeveggen i spisesalen til klosteret ved Santa Maria delle Grazie malte han Nattverden mellom 1495 og 1498. Rommet i bildet er en forlengelse av det virkelige rommet, og øyeblikket er sekundet etter at Kristus har sagt at én av dem skal forråde ham — hele bordet er i bevegelse, i fire grupper på tre.
Bookingen er den strengeste i Italia. Billettene legges ut kvartalsvis og forsvinner samme dag de slippes. Inngangen slipper inn en pulje på inntil førti personer om gangen, besøket varer femten minutter, og du går gjennom to klimasluser på veien inn. Billetten kostet 15 euro pluss bookinggebyr i 2026. Hele framgangsmåten, inkludert hva du gjør når alt er utsolgt, står i Nattverden av Leonardo.
Advarsel. Maleriet er i dårlig forfatning, og det bør du vite på forhånd. Leonardo malte det med olje og tempera på tørr puss i stedet for som ekte fresko, fordi han ville kunne arbeide langsomt og rette. Fargen begynte å slippe mens han fortsatt levde. Det du ser i dag er resultatet av en restaurering som tok over tjue år og fjernet lag på lag med tidligere overmaling; flatene er blasse og delvis tapt. Kommer du og venter et postkort, blir du skuffet.
De fem maleriene du faktisk kan se
Uffizi har tre. Bebudelsen fra rundt 1472 er ungdomsverket, og engelens vinger er malt etter fugleobservasjon i stedet for etter mal. Kongenes tilbedelse fra 1481 ble aldri fullført — han reiste til Milano og forlot den — og det er nettopp derfor den er så interessant: du ser den brune undertegningen, komposisjonen skissert opp med pensel, og et mylder av figurer som aldri fikk farge. Det tredje er Kristi dåp, som er læremesteren Verrocchios bilde, men der engelen til venstre er Leonardos. Ifølge Vasari la Verrocchio ned penselen da han så den. Historien er trolig for god til å være helt sann, men forskjellen mellom de to englene er reell og synlig.
Det fjerde er Den hellige Hieronymus i Vatikanets pinakotek, også uferdig, en mager gammel mann med en løve i en tom bergvegg. Det femte er Portrett av en musiker i Pinacoteca Ambrosiana i Milano — det eneste mannsportrettet hans, og det eneste andre Leonardo-maleriet i byen ved siden av Nattverden. Ruten gjennom Vatikanet ligger i Vatikanet.
Hvor er Mona Lisa og Den vitruviske mann?
Mona Lisa henger i Louvre i Paris og har gjort det siden begynnelsen av 1800-tallet. Leonardo tok den med seg til Frankrike selv, og den ble kjøpt av den franske kongen. Den var i Italia i to år etter tyveriet i 1911, da en italiensk håndverker stjal den fra Louvre og skjulte den i en leilighet i Firenze i den tro at han førte den hjem — deretter ble den levert tilbake. Det er hele forbindelsen til Italia.
Den vitruviske mann, tegningen av mannen i sirkelen og kvadratet, eies derimot av Gallerie dell'Accademia i Venezia. Men den er en penne- og blekktegning på papir, og den tåler ikke lys: den ligger i magasin og stilles ut noen få uker med års mellomrom. Regn med at den ikke er framme når du er der, og sjekk museets egen side hvis den er grunnen til at du drar. Det samme gjelder rødkritt-selvportrettet i det kongelige biblioteket i Torino.
Notatbøkene, og hvor du ser sidene
Det meste av det Leonardo etterlot seg er papir: rundt sju tusen sider med tegninger og notater om anatomi, vann, fugleflukt, festningsverk, hydraulikk og hva han skulle huske å kjøpe. Han skrev speilvendt, fra høyre mot venstre, trolig fordi han var venstrehendt og ville unngå å smøre blekket utover.
Den største samlingen, Codex Atlanticus med over elleve hundre blad, ligger i Biblioteca Ambrosiana i Milano. Sidene tåler like lite lys som tegningen i Venezia, så biblioteket viser et lite utvalg om gangen og bytter dem ut med jevne mellomrom. Du ser altså aldri kodeksen, bare et titalls ark av den — men de er ekte, og de er det nærmeste du kommer hånden hans.
Modellene og museene som er rekonstruksjoner
Museo Nazionale della Scienza e della Tecnologia i Milano har den største samlingen trémodeller bygget etter tegningene, og den er godt laget og godt forklart. Museo Leonardiano i landsbyen Vinci i Toscana har en tilsvarende samling fordelt på Palazzina Uzielli og borgen i sentrum, med en egen maleriavdeling i Via Roma og fødehuset i Anchiano et par kilometer unna. I tillegg finnes det en rekke kommersielle «Leonardo-utstillinger» i turistbyene, med skruemaskiner og flygende innretninger i kryssfiner.
De to første er reelle museer med forskning bak seg. De siste er underholdning, og prisen er ofte den samme som for et statlig museum med ekte samlinger. Skillet er lett å sjekke: eies stedet av en kommune, en stiftelse eller staten, er det som regel det ekte slaget. Har det billettluke i en souvenirbutikk, er det ikke det. Modellmuseene fungerer derimot uvanlig godt med barn, og de står omtalt i museer i Italia som fungerer med barn.
Hva gjorde han egentlig i Milano i sytten år?
Ikke hovedsakelig kunst. Han kom dit rundt 1482 med et jobbsøknadsbrev til Ludovico Sforza der han listet opp ti ting han kunne — bærbare broer, beleiringsmaskiner, kanoner, tunneler — og nevnte maleri og skulptur til slutt, nærmest som en fotnote. Han var ansatt som hoffingeniør og festarrangør, og han brukte år på et rytterminnesmerke i bronse som aldri ble støpt: leirmodellen sto ferdig i sju meters høyde og ble ødelagt av franske soldater i 1499.
Han arbeidet også med kanalsystemet, navigli, som forsynte byen med vann og transport, og med sluseløsninger for å heve og senke båter. Hvor mye av det som faktisk ble bygget etter hans tegninger, er omdiskutert blant historikere, og de fleste skiltene i byen er mer skråsikre enn kildegrunnlaget. Kanalene som fortsatt finnes, er beskrevet i Navigli, og i Sforza-slottet ligger Sala delle Asse, et hvelv malt som et flettverk av trekroner, tilskrevet ham og kraftig restaurert — salen har vært stengt for restaurering, så sjekk billettbutikken før du regner med å komme inn i den.
Rett over gata for Santa Maria delle Grazie ligger noe færre kjenner til: en vingård. Ludovico Sforza ga Leonardo et jordstykke som lønn, og det ligger fortsatt bak et privat palass i samme kvartal. Rankene som står der i dag ble plantet på nytt etter at forskere fant druesorten igjen i jordprøver, og hagen er åpen mot billett. Det er en femten minutters omvei fra Nattverden og en fin måte å fylle ventetiden på hvis tidsluken din er senere på dagen.
Er det verdt å reise til Vinci?
Bare hvis du kjører i Toscana uansett. Landsbyen ligger vest for Firenze på veien mot Pisa, den er liten og fin, og museet er ordentlig gjort. Men du reiser dit for å se modeller og en fødeplass, ikke for å se kunst, og en halvtimes omvei er den riktige størrelsen på investeringen. Ligger det på ruten din, tar det to timer med huset i Anchiano. Er det en egen dagstur, ville jeg heller brukt dagen i Firenze.
Det samme gjelder Nattverden. Får du billett, ta den — det er femten minutter du husker. Får du ikke, er Milano fortsatt en god by, og Pinacoteca Ambrosiana med musikerportrettet er et helt reelt alternativ som nesten aldri har kø. Resten av byens kunst står i severdigheter i Milano.
Slik ser du forskjell på ham og samtiden
To ting. Den ene er sfumato, tåken: han lot konturene bli uskarpe der lys møter skygge, uten en eneste hard linje, slik øyet faktisk oppfatter en kant. Samtidige som Botticelli tegner figurene sine ferdig og fyller dem med farge, og du ser omrisset. Hos Leonardo finner du det aldri.
Den andre er at bakgrunnene hans forsvinner i blått. Han hadde skjønt at luft er noe fysisk som legger seg mellom øyet og fjellet, og han malte derfor det fjerne kaldere, lysere og mindre skarpt enn det nære. Se etter det i Bebudelsen i Uffizi: fjellene bakerst er nesten oppløst. Resten av perioden han hører til, er forklart i renessansekunsten forklart for reisende.