En hvit marmorgruppe med to figurer i bevegelse står på en sokkel midt i en sal med mønstret marmorgulv, mørke malerier på veggene og forgylt stukkatur i taket.
Kunstnerne

Bernini og barokken i Roma

Bernini formet Roma. Borromini kranglet med ham hele veien.

Foto: Sailko · CC BY 3.0 · Wikimedia Commons · skalert

Roma ser ut som den gjør fordi én mann fikk lov til å forme den i seksti år. Gian Lorenzo Bernini tegnet plassen foran Peterskirken, fontenen på Piazza Navona, englene på broen over til Engelsborg og et halvt dusin kirkerom, og han tjente åtte paver på rad. Går du en dag i det historiske sentrum, går du gjennom arbeidet hans enten du vet det eller ikke.

Han ble født i Napoli i 1598, sønn av en billedhugger, og kom til Roma som barn. Ryktet gikk tidlig: han hugget marmor med en overflate ingen andre fikk til, og han var ferdig med hovedverkene sine før han fylte tretti. Barokken som stilart handler om bevegelse, retning og at betrakteren skal dras inn i noe — og Bernini er den som best viser hva det betyr i praksis, fordi han var billedhugger, arkitekt, scenograf og teaterregissør på én gang.

Galleria Borghese: fire skulpturer i samme etasje

Det er her du skal begynne, og det er det ene stedet som må bookes. Kardinal Scipione Borghese bestilte fire store marmorgrupper av den unge Bernini i årene rundt 1620, og alle fire står fortsatt i huset de ble laget til. Billetten kostet 16 euro pluss 2 euro i obligatorisk bookinggebyr i 2026, og besøket er begrenset til en fast totimersbolk — se Galleria Borghese.

Apollon og Dafne er den de fleste husker: nymfen forvandles til laurbærtre i samme sekund som guden når henne, og fingerspissene hennes er allerede blitt blader. Hugget i marmor, med blad tynne nok til å slippe lys gjennom. Proserpinas rov har den detaljen alle peker på — Plutons fingre som synker ned i låret hennes, slik at hard stein ser ut som ettergivende hud. David er ikke gutten før kastet, som Michelangelos, men mannen midt i vridningen, med sammenbitt munn; ansiktet skal etter tradisjonen være Berninis eget, holdt opp av kardinalen med et speil mens han hugget.

Forskjellen fra renessansens skulptur er lett å se når de står ved siden av hverandre. En figur av Michelangelo står stille i seg selv. En figur av Bernini er midt i en bevegelse som fortsetter utenfor steinen, og du er nødt til å gå rundt den. Sammenhengen med det som kom før, står i renessansekunsten forklart for reisende.

Peterplassen og hva den er laget for

Søylegangen rundt plassen ble bygget mellom 1656 og 1667, i fire rekker med til sammen nesten tre hundre søyler, og Bernini beskrev den selv som to armer kirken strekker ut for å omfavne verden. Den er også et rent praktisk grep: den skjuler de skjeve bygningene bak, den samler en formløs plass til en oval, og den gjør at fasaden — som er for bred og for lav — ser riktigere ut enn den er.

Det finnes to runde steiner i brolegningen, én på hver side av obelisken, merket som brennpunktene i ovalen. Stiller du deg på en av dem og ser mot søylene, faller alle fire rekkene på linje og kolonnaden ser ut som én eneste søylerad. Det er den beste gratisopplevelsen på hele plassen, og de fleste går rett forbi steinen. Resten av anlegget ligger i Vatikanet.

Inne i kirken er baldakinen over hovedalteret hans, nesten tretti meter høy, med vridde bronsesøyler. Bronsen ble hentet fra bjelkene i forhallen på Pantheon, noe romerne kommenterte med et ordspill om at det barbarene ikke gjorde, gjorde Barberini — familienavnet til paven som bestilte den. Lengst inne i apsis står Cathedra Petri, en tronstol av bronse som svever i en sky av forgylte engler med et gult glassvindu bak, og som er ren scenekunst.

Fontenene: hvilke er hans, og hvilke er de ikke?

Fontana dei Quattro Fiumi på Piazza Navona er hovedverket. Fire elveguder — Nilen, Ganges, Donau og Río de la Plata — sitter på en gjennomhullet klippe som bærer en egyptisk obelisk, og hele konstruksjonen ser ut som den ikke burde stå. Tritonfontenen på Piazza Barberini, med en havmann som blåser vann gjennom en konkylie, er den andre. Bifontenen i hjørnet av samme plass er den tredje, og den er så liten at folk setter fra seg vesker på den.

To fontener som ofte tilskrives ham, er ikke hans. Trevifontenen ble bygget av Nicola Salvi hundre år senere; Bernini leverte et forslag som aldri ble realisert. Og båtfontenen nederst ved Spansketrappen er farens verk, med uavklart grad av deltakelse fra sønnen.

Visste du? Historien om at Nilen-figuren dekker ansiktet for å slippe å se på Borrominis kirkefasade bak, er ikke sann. Fontenen sto ferdig før kirken ble bygget, og sløret er der fordi Nilens kilde var ukjent i samtiden. Den fortelles likevel av nesten hver eneste guide på plassen.

De to ekstasene, som begge er gratis

Den hellige Teresas ekstase i kirken Santa Maria della Vittoria er hans mest berømte enkeltverk og koster ingenting. Skulpturen står i et sidekapell, i en nisje med skjulte vinduer over som kaster naturlig lys ned på forgylte bronsestråler. Teresa faller bakover med lukket munn og halvåpne øyne mens en engel holder en pil.

Det som gjør kapellet til noe annet enn en skulptur, er sideveggene. Der har Bernini hugget medlemmene av familien Cornaro sittende i det som er teaterlosjer, vendt mot midten, i samtale om det de ser på. Du står altså i et rom der publikum er en del av verket, og du er selv på scenen. Ta med mynter til lysautomaten; uten den er nisjen mørk.

Den andre er mindre kjent og bedre. Den salige Ludovica Albertoni i kirken San Francesco a Ripa i Trastevere er fra hans siste år: en kvinne på et dødsleie av jaspis, i et rom med rødt lys fra et skjult vindu. Nesten ingen går inn.

Broen til Engelsborg

Ti engler står på rekke langs Ponte Sant'Angelo, hver med en gjenstand fra lidelseshistorien: søylen, tornekronen, spikrene, kledet. Bernini tegnet dem alle og hugget to selv. De to originalene sto aldri lenge på broen — paven syntes de var for gode til å stå ute i regnet og lot dem flytte inn i kirken Sant'Andrea delle Fratte, der de står i dag og er gratis å se. Det du går forbi på broen er kopier laget av verkstedet hans.

Broen fører til Engelsborg, og strekningen er den beste kveldsspaserturen i Roma. Gå den vestover ved solnedgang, med kuppelen til Peterskirken foran deg og englene i motlys. Det koster ingenting, det tar tjue minutter, og det er den turen jeg ville lagt inn om jeg bare hadde én kveld i byen.

Hvem var Borromini, og hvorfor kranglet de?

Francesco Borromini (1599–1667) var Berninis jevnaldrende, hans motsetning i temperament og hans hovedrival. Der Bernini var sjarmerende, produktiv og en mester i å håndtere oppdragsgivere, var Borromini vanskelig, ensom og fullstendig kompromissløs. Han begynte som steinhugger under Bernini på baldakinen i Peterskirken, mente seg forbigått, og forlot samarbeidet i bitterhet. Han tok sitt eget liv i 1667.

Forskjellen ser du best på en halvtimes gange. Berninis kirke Sant'Andrea al Quirinale er en oval i rike materialer, med rød marmor, gull og en figur som klatrer over gavlen på vei opp. To hundre meter unna ligger Borrominis San Carlo alle Quattro Fontane, som er nesten hvit, uten dyre steinsorter, og der hele veggen bølger inn og ut i en geometri som fortsatt får arkitekter til å stoppe. Bernini arbeider med form og lys; Borromini arbeider med matematikk.

Det tredje du bør ta med er Sant'Ivo alla Sapienza, med en spiral på toppen som ser ut som en skrue, åpen bare noen få timer i uka. Og i Palazzo Spada finnes Borrominis korridor som ser ut til å være tretti meter lang og er åtte — søylene krymper og gulvet stiger. Alle fire ligger innenfor gangavstand og er tatt med i severdigheter i Roma.

Slik går du en barokkdag i Roma

Start med Galleria Borghese på en booket morgenluke. Gå deretter ned mot Piazza Barberini og se Tritonfontenen, videre til San Carlo alle Quattro Fontane og Sant'Andrea al Quirinale rett ved siden av hverandre, og så til Santa Maria della Vittoria. Det er hele rivaliseringen på to timer og under en kilometer.

Ettermiddagen tar Piazza Navona med elvefontenen, Sant'Ivo hvis dagen er riktig, og Petersplassen med brennpunktssteinene til slutt. Legg broen med englene mellom de to siste. Bortsett fra Borghese er alt gratis, og maleren som formet det samme tiåret fra motsatt kant, finner du i Caravaggio: hvor du finner ham. Barokken utenfor Roma ser helt annerledes ut — den sicilianske versjonen ser du i Noto, den apuliske i Lecce.