Noto er en by som ble tegnet ferdig før den ble bygget. Etter jordskjelvet i 1693 ble den gamle byen forlatt, og en helt ny Noto ble anlagt fra grunnen av åtte kilometer unna, på en skråning med utsikt over en dal. Alt ble reist innenfor omtrent femti år, av de samme arkitektene, i den samme lyse kalksteinen. Det er derfor byen virker som ett byggverk snarere enn som en samling hus.
Den ligger 40 kilometer sør for Siracusa og tar under en time å kjøre. De fleste kommer på dagstur, går den knappe kilometeren opp hovedgaten Corso Vittorio Emanuele, ser tre kirker og tre torg, og drar igjen. Det er en riktig måte å gjøre det på — Noto er liten — men den bommer på det som faktisk gjør byen spesiell, nemlig hva lyset gjør med steinen på ettermiddagen.
En by planlagt i ett stykke
Skjelvet 11. januar 1693 traff hele Sørøst-Sicilia og drepte anslagsvis en tredel av innbyggerne i Noto. Byen som lå der — i dag kalt Noto Antica — var bygget rundt en borg på et fjellplatå med bratte kløfter på tre sider, umulig å utvide og vanskelig å komme til. Myndighetene bestemte at den ikke skulle gjenreises. I stedet ble det valgt en ny tomt lenger sør og lavere, i en solvendt skråning, og en helt ny by ble tegnet der.
Planen skiller Noto fra alle de andre gjenreiste byene i området. Gatenettet er rektangulært og følger høydekurvene, slik at hovedgatene går på tvers av skråningen og er flate å gå i, mens tverrgatene tar høydeforskjellen med trapper. De tre store torgene ligger på rekke langs samme hovedgate, hvert med sin kirke og hvert med sin egen trapp opp fra gaten. Kirkene ble bevisst plassert slik at fasaden får sollys fra siden en stor del av dagen, og det er den effekten folk husker uten helt å vite hvorfor.
Noto er en av åtte byer i Val di Noto som sammen kom på UNESCOs verdensarvliste i 2002 — de andre er Caltagirone, Militello Val di Catania, Catania, Modica, Palazzolo Acreide, Ragusa og Scicli. Hvordan de italienske verdensarvstedene fordeler seg over landet, viser Italias verdensarv.
Steinen som gir byen fargen
Kalksteinen kommer fra brudd i området rett rundt byen og er svært myk når den er nyhugget. Det gjorde den enkel å skjære detaljer i, og det er grunnen til at fasadene i Noto har så mye figurarbeid: konsoller, blomsterranker, ansikter, dyr. Steinen herdes i luft over noen år, men den forblir porøs, og den suger til seg både vann og forurensning.
Fargen skifter gjennom dagen. Midt på dagen er den nesten hvit og blender. Fra sen ettermiddag og fram mot solnedgang går den over i gult og deretter i noe som ligner honning eller lys sirup. Det er da byen fotograferes, og det er den ene grunnen til å bli til kvelden i stedet for å ta bussen tilbake klokken fem. Restaurantene på torget begynner å servere rundt halv åtte, og gatene er nesten tomme for dagsbesøkende en time før det.
Hva ser du langs hovedgaten?
Corso Vittorio Emanuele er under en kilometer lang, bilfri på det meste av strekningen, og du går den på tjue minutter uten stopp — eller på tre timer med. Fra vest til øst passerer du de tre torgene i rekkefølge.
- Piazza Immacolata med kirken San Francesco all'Immacolata på toppen av en bred trapp, og klosteret Santissimo Salvatore ved siden av.
- Piazza Municipio, byens hovedtorg, med katedralen på den ene siden og rådhuset Palazzo Ducezio med søylegang på den andre. Rådhuset har en sal med speil og et malt tak som kan besøkes.
- Piazza XVI Maggio med kirken San Domenico i en konveks, buet fasade, og en liten offentlig hage ved siden av.
Rett nord for hovedgaten ligger Via Corrado Nicolaci, en kort tverrgate som stiger mot en kirkefasade i enden. Der ligger Palazzo Nicolaci di Villadorata, og under balkongene sitter det konsoller hugget som hester, løver, havfruer og ansikter med oppspilte øyne. De er byens mest kopierte detalj, og palasset kan besøkes innvendig — salene er dekorert og bare delvis møblert, men de viser hvordan et adelshus i Noto faktisk var innredet.
Hvorfor raste katedralen sammen i 1996?
Natt til 13. mars 1996 falt kuppelen og store deler av taket i katedralen San Nicolò ned. Ingen ble skadet, fordi det skjedde om natten. Årsaken var en kombinasjon: skader fra et jordskjelv i desember 1990 som ikke var utbedret godt nok, og en ombygging på 1800-tallet der de opprinnelige lette hvelvene var erstattet med tyngre konstruksjoner som søylene ikke var dimensjonert for.
Gjenoppbyggingen tok elleve år. Den ble gjort med samme kalkstein fra de samme bruddene og med håndverksmetoder som måtte læres opp på nytt, og kirken ble gjenåpnet for gudstjeneste i juni 2007. Dekorasjonen innvendig ble ferdigstilt noen år senere. Det er derfor katedralen innvendig virker påfallende lys og ny sammenlignet med fasaden — den er det. Historien sier også noe om hele byen: Noto er vakker fordi steinen er myk, og den er utsatt av nøyaktig samme grunn. Hvordan kirken står i forhold til de andre store kirkebyggene i landet, er vurdert i de vakreste kirkene i Italia.
Infiorata: blomsterteppet i mai
Tredje helgen i mai dekkes Via Nicolaci av bilder laget i kronblader. Motivene tegnes opp i kritt på asfalten på forhånd og fylles med blomster i lag, gaten er stengt for annet enn gående, og det legges opp tribuner i begge ender slik at bildene kan ses ovenfra. I 2026 gikk den 47. utgaven fra 15. til 19. mai.
Det er verdt å se, med to forbehold. Det ene er at byen er full de dagene, og at hotellene i Noto og Siracusa tar høysesongpris. Det andre er at teppet tråkkes i stykker til slutt — det er en del av opplegget, og det skjer på søndagen. Vil du se blomstene intakte, kom fredag eller lørdag, og kom tidlig på dagen før fargene falmer i solen.
Visste du? Noto Antica, den forlatte byen på fjellet åtte kilometer nordvest, kan fortsatt besøkes. Det er ingen billettluke og ingen skilting av betydning: du går inn gjennom en portrest og finner rester av gater, sisterner og en borg i et landskap av kratt og eik. Det tar en formiddag, det krever sko og litt tålmodighet, og det gir hele historien om hvorfor den nye byen ligger der den ligger.
Hvor lang tid trenger du, og bør du overnatte?
Tre til fire timer dekker hovedgaten, katedralen, Palazzo Nicolaci og en kirke eller to innvendig. Legger du til rådhuset og et tårn eller en takterrasse for utsikten over byen, blir det en halv dag. Selve severdighetslisten er kort — dette er en by du ser ved å gå, ikke ved å gå inn.
Overnatting gir mening hvis du vil ha kvelden og morgenen. Fra rundt seks om ettermiddagen tømmes gatene, steinen får fargen sin, og torgene brukes av dem som bor der. Prisnivået er lavere enn i Siracusa og på Ortigia, og en natt her deler dessuten kjøreetappen videre vestover i to. Bruker du Siracusa som base i stedet, er dagsturen hit enkel og tar en time hver vei.
Mat, mandler og en gelato som er verdt omveien
Sørøst-Sicilia bruker mandler, sitrus, ansjos og villfennikel på måter som skiller området fra resten av øya, og mandelmelken her lages fortsatt av mandler fra Avola noen kilometer unna. På hovedgaten ligger Caffè Sicilia, som har vært drevet av samme familie i generasjoner og er blant de mest omtalte konditoriene i Italia. Kandiserte frukter, mandelgranita og en cassata som er langt mindre søt enn den vanlige er det de er kjent for. Det er kø om sommeren, og det er verdt den.
Ellers gjelder det vanlige: torgrestaurantene med utsikt tar betalt for utsikten. Gå ett kvartal ned fra Corso Vittorio Emanuele, der prisene faller merkbart. Hvordan du kjenner igjen ekte iskrem fra den industrielle varianten, forklarer gelato.
Strendene og reservatene sør for byen
Noto ligger sju kilometer fra kysten, og Lido di Noto er byens egen strand: sand, grunt vann og en rekke strandanlegg som åpner fra mai til september. Hvordan systemet med private anlegg og gratisstriper fungerer, ligger i hvordan en italiensk strand fungerer.
Lenger sørover ligger naturreservatet Vendicari, en stripe med laguner, saltdammer og strender mellom Noto og Pachino. Her hekker og raster trekkfugler, blant dem flamingoer om vinteren, og på stranden ligger restene av et gammelt tunfiskeri med et tårn fra 1400-tallet. Reservatet har bom og åpningstider, og du bør regne med at det kan koste inngangspenger — sjekk ved inngangen. Du går til strendene på grusveier fra parkeringen — regn med et kvarters gange til den nærmeste. Kombinasjonen av bad og fuglekikking gjør det til den beste halve dagen i området etter selve byen.
Slik kommer du deg hit, og hva du bør gjøre med bilen
Med bil tar det femti minutter fra Siracusa på motorvei, halvannen time fra Catania og rundt en time fra Ragusa. Sentrum av Noto er trafikkbegrenset sone i deler av døgnet, og du parkerer utenfor kjernen i skiltede felt i utkanten av hovedgaten. Kommer du feil vei inn, kommer boten i posten et halvt år senere via utleiefirmaet, som beskrevet i ZTL-sonene. Det, og resten av det som gjør bilen dyrere enn annonseprisen, er samlet i leiebil i Italia.
Uten bil går det både buss og tog fra Siracusa. Bussen er den bedre av dem: den setter deg av rett ved bykjernen, mens jernbanestasjonen ligger et stykke nedenfor byen i en bakke du må gå opp. Videre vestover til Modica og Ragusa tar det rundt en time med bil, og de tre byene kan gjøres på samme dag hvis du starter tidlig — men da får du ikke ettermiddagslyset i Noto, og det er det som er poenget her. Hvordan stoppet passer inn i en lengre rundtur, viser forslaget til Sicilia rundt på en uke, og hvilke måneder som fungerer best, i beste reisetid til Italia.