Sandro Botticelli er maleren bak Venus' fødsel og Primavera, de to bildene som trekker flest folk inn i Uffizi i Firenze. Han levde fra 1445 til 1510, arbeidet nesten hele livet i Firenze, og malte for Medici-familien og kretsen rundt dem. Nesten alt det viktigste du kan se av ham i Italia, henger i Uffizi, men han har også fresker i Det sixtinske kapell og en grav i en kirke få besøkende går inn i.
Det overraskende med Botticelli er ikke hvor berømt han er, men hvor lenge han ikke var det. I de siste årene av livet gikk stilen hans av moten, og i nesten tre hundre år var han en fotnote i kunsthistorien. Denne siden forklarer hvem han var og hva du ser etter i bildene, og går så gjennom hvor verkene hans henger og hvordan du ser dem uten å stå i en klump foran glasset.
Hvem var Botticelli?
Han het egentlig Alessandro Filipepi og vokste opp i Firenze, i bydelen rundt kirken Ognissanti vest for sentrum. Kallenavnet Botticelli, «den lille tønna», kom etter den vanlige forklaringen fra en eldre bror. Han gikk i lære hos munken og maleren Filippo Lippi, og fra ham fikk han de lange, slanke kvinneskikkelsene og de gjennomsiktige draperiene som ble hans kjennetegn.
Fra 1470-årene hadde han eget verksted, og kundene var Firenzes rikeste familier, med Medici-slekten i spissen. Det var i dette miljøet, blant humanister som leste antikke tekster og diskuterte Platon, at han malte de mytologiske bildene som gjorde ham berømt. Hva det var for en familie og hvordan de brukte kunst som politikk, har vi fortalt i Medici-familiens historie. Han døde i 1510 og ble gravlagt i Ognissanti, sognekirken i nabolaget han vokste opp i.
Primavera: ni figurer og 42 plantearter
Primavera er malt rundt 1480 med tempera på en poppelplate. Uffizi forklarer selv at bildet viser ni figurer fra antikk mytologi på en blomstereng foran en lund av appelsintrær og laurbær. Lesningen går fra høyre mot venstre: vestavinden Zefyr griper nymfen Kloris, som et øyeblikk senere har blitt til Flora, blomstringens gudinne, i den blomstrede kjolen. I midten står Venus, kledd og alvorlig, med Amor med bind for øynene over seg. Til venstre danser de tre gratiene i ring, og ytterst står Merkur og rører ved en skydott med staven sin.
Ingen vet sikkert hva bildet betyr, og museet sier det rett ut. Det museet vet, er at bildet på slutten av 1400-tallet hang over en benk i huset i Via Larga til arvingene etter Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici, en fetter av Lorenzo il Magnifico. Uffizi oppgir også at forskerne har identifisert 42 plantearter i bildet, 14 grønne planter og 28 blomstrende. Bruk tid på gresset. Det er der Botticelli viser hvor mye arbeid som ligger i en flate de fleste bare ser som bakgrunn.
Venus' fødsel, lerretet fra villaen i Castello
Venus' fødsel er malt rundt 1485, og i motsetning til Primavera er den malt på lerret. Det var uvanlig for et så stort bilde på den tiden, og det sier noe om hvor det skulle henge: ikke over et alter, men i et privat hjem. Uffizi skriver at den trolig ble bestilt av Medici-familien, men at den første sikre omtalen er fra midten av 1500-tallet, da Giorgio Vasari beskrev den i Medici-villaen i Castello utenfor Firenze, sammen med Primavera.
Se på Venus selv. Hun står på skjellet i en positur som er lånt fra antikke statuer, men kroppen er umulig: halsen er for lang, skulderen faller for bratt, og vekten hviler ikke på noe. Det er ikke feil. Botticelli var ikke interessert i anatomi slik Leonardo var, men i linjen, og Leonardos helt motsatte måte å male på er den beste kontrasten du kan få i samme museum.
Tilbedelsen og ansiktene i mengden
Det tredje bildet du bør finne i Uffizi, er Kongenes tilbedelse fra 1470-årene, laget for et gravkapell i Santa Maria Novella. Det ser ut som en vanlig julescene, men mengden rundt Maria er et gruppeportrett av Medici-familien og vennene deres, og mannen i gul kappe helt til høyre som ser rett ut på deg, er etter den vanlige tolkningen Botticelli selv. Museet har også Pallas og kentauren, flere madonnaer i rundt format, og den sene Bakvaskelsen av Apelles, et lite, nervøst bilde som viser hvor langt han hadde beveget seg på tjue år.
Advarsel. Botticelli-salene er Uffizis trangeste punkt, og i høysesong står folk i flere rader foran Venus' fødsel. Kommer du inn og salen er full, gå videre og kom tilbake på slutten av besøket. Billetten til Uffizi koster 25 euro på stedet og 29 bestilt på forhånd, og 16 og 20 fra klokka 16 (2026).
Hvordan ser du Botticelli-salene uten trengsel?
Ta ettermiddagsbilletten fra klokka 16, gå rett til Botticelli og ta resten av museet etterpå. Da betaler du mindre, gruppene har gått, og de siste timene er de roligste. Den andre muligheten er den første tidsluken om morgenen, men da går du i kappløp med alle som har tenkt det samme, og de fleste løper nettopp til Venus. Hvilke saler du kan hoppe over og hvor kaféen og utgangene er, har vi beskrevet for Uffizi, billettene og køen.
Et godt råd er å se bildene i kronologisk rekkefølge i stedet for i den rekkefølgen trengselen tvinger deg til. Tilbedelsen først, så Primavera, så Venus, så Bakvaskelsen. Da ser du utviklingen fra den unge, fortellende maleren til den mørke, urolige mannen han ble. Hva som skjedde i florentinsk maleri før og etter ham, gir mer mening med renessansekunsten forklart for reisende i bakhodet.
Kirkene i Firenze
To kirker vest for sentrum har Botticelli på veggene, og begge er langt roligere enn Uffizi. I Ognissanti har han malt kirkefaderen Augustin i studerkammeret sitt, som en fresko på veggen i skipet, rett overfor Ghirlandaios Hieronymus i samme positur. De to ble malt omtrent samtidig for den samme familien, som en stille konkurranse mellom to verksteder, og det er morsomt å gå fram og tilbake mellom dem. Graven hans ligger i samme kirke, og den er gratis å se, i likhet med flere av de rolige kirkene i Firenze.
I Santa Maria Novella henger en fresko med Kristi fødsel på innsiden av fasaden, over hovedinngangen. Mange går rett under den uten å se opp. Tilbedelsen som i dag henger i Uffizi, sto opprinnelig i den samme kirken, og Santa Maria Novella ved stasjonen er derfor et naturlig stopp på vei til eller fra toget.
Det sixtinske kapell og resten av Italia
Den store overraskelsen for mange er at Botticelli har malt i Det sixtinske kapell, en generasjon før Michelangelo malte taket. Vatikanmuseene opplyser at veggfreskene med historiene om Moses og Kristus ble utført av et lag med Perugino, Botticelli, Ghirlandaio og Cosimo Rosselli i spissen, og at arbeidet startet i 1481 og var ferdig i 1482. Botticellis tre felt står på langveggene, under vinduene. Nesten alle står med ryggen til dem og ser opp i taket. Se på veggene først, og bestill tidsluken gjennom Vatikanmuseenes egen side.
Utenfor Firenze og Roma er han spredt i mindre porsjoner. I Milano har Museo Poldi Pezzoli en madonna med bok og en gravleggelse, og Pinacoteca Ambrosiana en madonna i rundt format. Accademia Carrara i Bergamo har portrettet av Giuliano de' Medici, broren til Lorenzo il Magnifico som ble drept i en sammensvergelse i domkirken i 1478. I Roma har Galleria Borghese en tondo med Maria, barnet og engler.
Hvorfor ble han nesten glemt?
Fordi smaken endret seg raskere enn han gjorde. Etter at Medici-familien ble drevet ut av Firenze i 1494, fikk dominikanermunken Savonarola stor makt i byen, med preken mot luksus og hedensk kunst. Etter Vasaris fortelling ble Botticelli en tilhenger av ham, og de sene bildene hans er mørkere og mer religiøst opphisset. Samtidig kom Leonardo, Michelangelo og den unge Rafael med en ny måte å male rom og kropper på, og ved siden av dem så Botticelli gammeldags ut. Vasari beskriver ham som gammel, syk og fattig de siste årene, og i nesten tre hundre år var han et navn mange kjente, men få brydde seg om.
Det var britiske kunstkritikere og prerafaelittene på 1800-tallet som løftet ham fram igjen, og i løpet av noen tiår gikk Venus' fødsel fra å være et kuriøst gammelt bilde til å bli et av de mest gjengitte i verden. Mye av det du ser av Botticelli på plakater og i reklame, er altså et viktoriansk blikk på ham. Ser du bildene i Uffizi med det i tankene, blir de mindre søte og mer merkelige, og det er nærmere slik de ble sett i Firenze på 1480-tallet.