Urbino har ingen jernbanestasjon, ligger tjue kilometer fra nærmeste motorvei, og har rundt 14 000 innbyggere. Likevel står byen på UNESCOs verdensarvliste, og hertugpalasset i sentrum rommer et av de viktigste renessansemaleriene som finnes. Rafael ble født her. At så få nordmenn har vært i Marche skyldes ikke at regionen mangler noe — det skyldes at den er tungvint å komme til.
Byen ligger på to åsrygger i innlandet, en drøy time fra Adriaterhavskysten, i et bølgende jordbrukslandskap som ligner Toscana uten vinturistene. Den gamle kjernen er bygget i lys murstein, den er bratt, og den er nesten uendret siden 1500-tallet. Hele sentrum kom på verdensarvlisten i 1998.
Hertugen som bygget seg et hoff
Federico da Montefeltro styrte Urbino fra 1444 til 1482 og finansierte alt sammen som leiesoldat. Han var en av tidens dyreste og mest etterspurte hærførere, og pengene han tjente på å føre andres kriger gikk til å bygge et hoff som skulle måle seg med Firenze.
Han lyktes i uvanlig grad. Palasset ble bygget fra 1450-tallet, først under arkitekten Luciano Laurana og senere Francesco di Giorgio Martini, og det ble bygget som en by i byen — ikke en festning med rom i, men et anlegg av gårdsrom, trapper og saler med lys og luft. Biblioteket hans var et av de største i Europa og ble senere kjøpt av Vatikanet.
Federico er lett å kjenne igjen på portrettene: alltid i profil fra venstre, fordi han mistet høyre øye og fikk nesen brutt i en turnering. Piero della Francescas dobbeltportrett av ham og hustruen Battista Sforza henger i Uffizi i Firenze, ikke her.
Palasset: hva du faktisk ser
Utvendig er det verdt å gå rundt til dalsiden. Der står Facciata dei Torricini, en fasade med to slanke, runde tårn og tre loggiaer i etasjer over hverandre, som stikker ut over skråningen og ikke ligner noe annet i italiensk arkitektur. Fra byen ser palasset tungt ut; fra dalen ser det ut som et vindu. Motivet går igjen på hvert postkort byen selger, og det er ett av de få stedene der bildet faktisk underdriver.
Innvendig ligger Galleria Nazionale delle Marche fordelt på begge etasjer. Hovedverket er Piero della Francescas Kristi hudstrykning, et lite panel der scenen med Kristus foregår langt bak i bildet, mens tre gåtefulle menn står i forgrunnen og snakker sammen. Hvem de tre er, og hva bildet handler om, har vært diskutert i over hundre år uten at noen har svaret. Det er samtidig en av de mest presise perspektivkonstruksjonene som finnes fra 1400-tallet.
Ellers henger her Piero della Francescas Madonna di Senigallia, Paolo Uccellos altertavle om den vanhelligede hostien, og Rafaels La Muta. Billetten kostet 12 euro for voksne (2026), med sterkt redusert pris for enkelte grupper, og samlingen tar to til tre timer. Hvordan de italienske museene ellers er organisert og når de er gratis, står i gjennomgangen av hvordan du unngår køen på italienske museer.
Studiolo: rommet av tre
Det minste rommet i palasset er det som gjør størst inntrykk. Federicos studiolo er et arbeidskabinett på noen få kvadratmeter, kledd fra gulv til brysthøyde med intarsia — innlagt tre i ulike farger, satt sammen slik at veggen ser ut som en rekke åpne skap.
Det du ser er ikke ekte hyller. Det er malt med tre: en halvåpen skapdør med bøker som velter ut, en lutt i et bur, et timeglass, en fuglebur, en benk. Perspektivet er lagt for et bestemt ståsted i rommet, og fra det punktet er illusjonen nesten total. Over trepanelene hang opprinnelig en rekke portretter av berømte menn; halvparten av dem befinner seg i dag i Louvre.
Federico hadde et tilsvarende kabinett i palasset sitt i Gubbio. Det ble solgt ut av Italia og gjenoppbygd i Metropolitan Museum i New York, der det står i dag. Det i Urbino står fortsatt der det ble laget.
Rafael, og huset han ble født i
Raffaello Sanzio ble født i Urbino i 1483. Faren, Giovanni Santi, var hoffmaler hos Montefeltro-familien og drev verksted i huset i Via Raffaello, som i dag er museum. Det er ikke en stor samling — det meste av Rafaels arbeider er andre steder — men huset er intakt, og verkstedet med steinbordet der pigmentene ble revet står der.
Det er verdt å ha med at Rafael forlot byen som ungdom og aldri arbeidet her som voksen. Skal du se maleriene hans, må du til Firenze, Roma og Vatikanet. Hva som skjedde i italiensk maleri i årene rundt ham, er forklart i gjennomgangen av renessansekunsten forklart for reisende.
En annen bygning fortjener en halvtime: Oratorio di San Giovanni Battista, et lite kapell med veggene dekket av fresker malt i 1416 av brødrene Salimbeni, i den sengotiske stilen som kom rett før renessansen slo gjennom. Fargene er sterke, figurene er mange, og rommet er lite nok til at du står midt i det.
Hoffet som ble en bok
Urbino gav Europa noe annet enn bygninger. Baldassare Castiglione, diplomat ved Montefeltro-hoffet, skrev Il Cortegiano — Hoffmannen — og la handlingen til palassets salonger, som en rekke samtaler over fire kvelder om hva som kjennetegner en dannet person. Boken kom ut i 1528 og ble oversatt til alle europeiske hovedspråk i løpet av et par generasjoner.
Det er derfra begrepet sprezzatura kommer: kunsten å få det krevende til å se ubesværet ut. Boken formet hoffkultur og dannelsesidealer langt inn på 1600-tallet, og den er grunnen til at et lite hertugdømme i Marche har hatt kulturell innflytelse ute av alle proporsjoner med størrelsen sin. Går du gjennom de tomme salene i dag, går du gjennom rommene den beskriver.
Studentene som holder byen i live
Universitetet i Urbino ble grunnlagt i 1506 og har i moderne tid hatt et studenttall i samme størrelsesorden som byens folketall. Det gjør Urbino til noe annet enn en bevart kulisse: det finnes barer, bokhandlere, rimelige spisesteder og folk i gatene om kvelden i semestrene.
Motsatt betyr det at byen er merkbart tommere i juli og august, når studentene er hjemme. Det er en av få italienske byer der høysesongen for besøkende og lavsesongen for byen faller sammen. Vil du se stedet fungere, kom i mai eller i oktober.
Visste du? Studentboligene i åsen utenfor sentrum, Collegio Universitario, ble tegnet av arkitekten Giancarlo De Carlo fra 1960-tallet og er et av de mest omtalte moderne byggeprosjektene i Italia. De ligger som terrasser i landskapet og er verdt en tur hvis du interesserer deg for arkitektur — kontrasten til palasset er hele poenget.
Hva spiser du, og hvor lang tid trenger du?
Marche-kjøkkenet er innlandsmat i denne delen av regionen: gris, kanin, pasta med kjøttsaus, og crescia sfogliata, et flatbrød med lag av fett som stekes på plate og brettes rundt fyll. Den lokale osten heter casciotta d'Urbino og er en mild blanding av saue- og kumelk med egen opprinnelsesbeskyttelse.
Litt sørvestover ligger Acqualagna, som er et av Italias viktigste steder for hvit trøffel, med messe i oktober og november. Prisen på den hvite trøffelen svinger kraftig fra år til år etter hvor våt sommeren har vært, og den selges i gram — kommer du i sesongen, spør etter dagens pris før du bestiller, ikke etter. Hvordan de italienske regionene skiller seg fra hverandre på kjøkkenet, står i oversikten over italiensk mat region for region.
En full dag holder til palasset, Rafaels hus, oratoriet og en runde i gatene. Blir du natten over, får du kvelden og lyset over åsene fra festningen Albornoz på høyden over byen — det er den beste utsikten i Urbino og den er gratis.
Hvordan kommer du deg til Urbino?
Ikke med tog. Byen har ingen jernbanestasjon, og linjen som en gang gikk hit er nedlagt. Nærmeste stasjon er Pesaro på kystbanen langs Adriaterhavet, rundt trettifem kilometer unna, med buss videre som tar knapt en time. Kystbanen har hyppige avganger fra Bologna, Rimini og Ancona — se gjennomgangen av tog i Italia.
Med bil er du en drøy time fra Rimini og halvannen fra Gubbio over fjellet. Den gamle bykjernen er sone med begrenset trafikk, og boten kommer i posten via leiebilfirmaet et halvt år senere — se gjennomgangen av ZTL-sonene. Det finnes parkeringsanlegg i skråningen under byen med heis og rullebånd opp til bymurene.
Tips. Se Kristi hudstrykning først, ikke sist. Salen den henger i ligger et stykke inn i samlingen, og de fleste kommer dit etter halvannen time med altertavler og er da for slitne til å bli stående. Bildet er lite, det krever at du står lenge foran det, og det er hele grunnen til at Urbino er verdt reisen.